Livsgnist og stå-på-vilje. Det dreier seg om følelser og tanker om selve livet

Hvor hadde jeg vært dersom…

Jeg tenker at er det noe jeg virkelig vil og går dypt inn i det, så vil jeg få det til – det blir livsveien. Likevel kan angsten og frykten følge meg på veien, en følelse av å være fremmed selv blant kjente. Slik har jeg vel alltid vært. Jeg føler meg noen ganger annerledes på mange måter, liksom mer utviklet i den åndelige retningen, mer «gammel» selv om jeg er en godt voksen dame. Jeg har aldri vært så særlig opptatt av disse «jentegreiene». Var mer en drømmer og en som hadde visjoner. Så tok livet meg, eller rettere sagt alkoholen. Det ble brått slutt på det meste, ble mer innesluttet og låst – låst i meg selv. Så ventet jeg vel på skjebnen. Hvordan jeg møtte den avhengte sikkert av min indre styrke og visdom.

Jeg har fortsatt takknemlighet igjen fra min oppvekst – de gode stundene. Selv om de vonde minnene kommer frem fra glemselen, bearbeides så godt jeg kan for at de ikke forblir skitne flekker på sjelen, men ikke alltid like lett å kjenne på dem. Enkelte stikker veldig dypt – har satt smertende sår. Men jeg trenger å se, kjenne og høre sannhetene. Jeg får ikke minst høre sannheten om meg selv – at jeg flyktet fra nærheten og det gode, slik jag alltid hadde gjort. Jeg trodde ikke jeg fortjente å ha det godt. Samtidig innså jeg gjennom andre at jeg ville at alle skulle forstå meg i enhver situasjon. Forstå hvordan jeg led. Hvordan kunne de se meg når jeg bare gikk eller forstå meg når jeg aldri sa ifra? Jeg forsto heller ikke at andre slet med sitt og hadde det til tider vanskelig de også. Jeg trodde vel at alle de som forsøkte å gi av sin kjærlighet til meg, ikke trengte kjærlighet tilbake. Det er jo slik at selv de som har mye å gi trenger også noe selv – for å ikke gå helt tom.

Så sa jeg stopp, og det var vel vekkerklokka fra flere år tilbake som fortsatt kimet i hodet mitt. Alle de bønnfallende ordene om å ta til fornuft nådde endelig fram til pannebrasken. I bunn og grunn hadde jeg selv fått nok – kropp og sjel hadde fått nok og jeg ville ha hjelp. For det er slik det er, man må ville det selv. Ingen, absolutt ingen, selv hvor mye de er elskede barn eller andre familiemedlemmer kan de ikke snu tankegangen og få noen til å slutte å drikke før personen selv er klar. Som alkoholiker klamrer man seg til et hvert halmstrå for å unngå det det man vet skal forgå – det at vi drikker oss til døde om vi ikke får hjelp. Jeg måtte bare slippe taket.

Jeg våknet altså opp, og nå har jeg hver dag til å se med mine øyne, lytte med mine ører og ikke minst undre meg og stille spørsmål. Hva vil jeg bruke denne dagen til? Sette meg mål og gjennomføre dem så langt det lar seg gjøre og ta oppgjøret når kvelden kommer. I dag (som nå er i går) har jeg bare gjort de trivielle daglige gjøremålene, slik en husmor skal. Det er ikke bare egentlig, for hva hadde skjedd om jeg ikke gjorde det, bare utsatte og utsatt. For meg er det et faresignal om at noe er i gjerde, så jeg følger dagsplanene mine – ikke minst for ordens skyld. Orden rundt meg gir orden i hodet! For meg er det også viktig å gjøre det jeg ikke alltid har lyst til, for å utvikle selvdisiplinen og ikke minst mestring. Med tanke på oss avhengighetspersoner mener jeg dette er nødvendig. Gjøre minst to ting jeg helst vil slippe, og når jeg tar i bruk positiviteten går disse handlingene mer som en lek. Jeg trenger fortsatt å øve meg på å ta tilbake balansen i livet mitt, og jeg blir også mer oppmerksom på følelsene mine – jeg unngår at de legger bånd på meg. Så er det dette med å slippe taket i det jeg ikke har behov for, slik jeg gjorde med alkoholen. Daglig slipper jeg taket i nettopp den dagen jeg har brukt opp. Jeg trenger ikke lenger dvele ved den mer, bortsett fra om det er noe jeg kan ta med meg videre som nyttig erfaring og lærdom. Dagen er passè og legges bak meg. Prioriteringer og valg.

Noen ganger lurer jeg på hva vil jeg bli husket som? Så tenker jeg også, er det så viktig? Det er faktisk det for meg, at ikke personer går og bærer nag til meg lenge etter min bortgang for noe jeg gjorde mot dem mange tiår tilbake. Jeg ønsker å ta oppgjøret – gjøre opp for meg og bli renvasket for mine feiltrinn, ikke unnskylde meg med at fylla har skylda, men heller ikke at jeg ønsket og ville behandle noen vondt. Det gjør noe med samvittigheten eller rettere sagt min verdighet. Jeg har ikke noe ønske om å bli husket som den som alltid sviktet, selv om det har vært gjengangsmelodien i min fortid. De fleste vil vel bli husket som en god, varm og raus person, og jeg synes personlig at jeg har kommet langt på vei med å finne tilbake til en person som minner om en slik en. Det er en gang slik at tiden som alkoholiker og alle de såre minnene har modnet meg. Hvem hadde jeg blitt uten alt dette? Bortkastet å tenke slik. Jeg er den jeg er, og får så vidt tror jeg min fortid fortsatt vil komme godt med i fremtiden.

Jeg kan begynne med å tillate meg å finne enda mer ro og fred – steppe opp et nivå. Der jeg har mer overblikk både innover og utover – de positive og de negative følelsene. Bare la meg flyte med inn i en dypere tilstand og favne om emosjonene jeg møter. Våge å kjenne på dem eller gå ut av dem om de blir for plagsomme – «løfte» plagen bort eller «dytte» dem ned fra der jeg står. En fin ting jeg gjør er å skrive om det jeg synes er strevsomt. Jeg har skrevet mer eller mindre hele livet – fra jeg kunne skrive omtrent. Mitt første dikt skrev jeg allerede som niåring. Det handlet om det å være alene, men ikke akkurat ensomhet. Allerede da opptok dette meg, og jeg har kanskje ikke forandret meg nevneverdig…

Det hjelper å få både tanker og følelser ned på papiret – få det ut på en eller annen måte. Egentlig er det beste å prate om hvordan jeg har det, snakke med noen om det som måtte hemme meg, og selvfølgelig gjør jeg det også. Det har ikke vært slik bestandig. Jeg bar alt inni meg – helt alene på mine skuldre og det ble en tung bør etter hvert. Jeg har fortsatt et snev av redsel i forhold til det å snakke om alskens «grums og skittentøy». Da hjelper det som sagt å skrive det ned – en utblåsing og få bort det som er unødig å drasse på. Gjennom bloggen får jeg også delt det med andre, og kanskje kjenner noen seg igjen eller fanger opp et tips om så er. Problemet er at jeg fanger ikke alltid opp om det er noen som prøver å fortelle meg noe. Og det er heller ikke alltid noen tør å hverken spørre eller gi meg tilbakemeldinger. Det får jeg leve med. Det viktigste er at jeg kan gi noen et løft i hverdagen. Ja, det er slik jeg vil bli husket – at jeg hjalp noen…

Jeg tenker videre – dype tanker og overfladiske tanker, hver og en viktige i det store hele. Følelsene rundt dem avgjør hvilke jeg dveler lengere ved. Som at jeg er maktesløs uten alle mine kjære og den nære relasjonen vi har fått. Hvorfor tar jeg enkelte personer i livet mitt for gitt – som en selvfølge at de er der og gjør sine oppgaver? Min samboer for eksempel. Han er ikke bare der. Jeg behøver å se ham mer. Jeg har blitt blindet av alt det normale og trivielle i hverdagene våre. Jeg trenger til å fortelle ham hva han betyr for meg og ikke minst sette mer pris på det han gjør som jeg tar som en selvfølge. Han gir meg et varmt smil hver morgen, selv om jeg ikke alltid er munter og tjo-hei. Hvorfor ikke gi et tilbake – hva koster det? Mindre kalorier enn bare å være et morgengrettent fruentimmer. Joda, jeg har blitt bedre etter at jeg begynte å ta innover meg andres syn på hvordan starte dagen. Ikke minst er Olss-metoden en fin rettesnor. (Ta gjerne en titt på live-sendingene selv).

Ja, slik går no dagan! En kjent frase, og det er noe i det. Jeg er her – jeg lever. Å leve betyr at jeg puster – at jeg er. Jeg både er og gjør. Dermed kan det sies at jeg aksepterer at jeg er i endring selv om jeg ikke alltid enser det. Jeg trenger både det passive, det som går av seg selv på en måte, og det aktive, det jeg behøver å jobbe for å klare. Noen ganger er det viktig å stoppe opp i dagen – ta en pause i arbeidet, selv om det ikke er anstrengende. Da kan man lettere møte utfordringer og evner også å lytte til signaler fra kroppen og dermed handle mer fornuftig. For min sin del trenger jeg å lære meg å puste mer riktig i situasjoner som gjør meg oppkavet eller irritert. Om jeg stopper opp i tankeprosessen, puster dypt og bearbeider tankene før jeg slipper dem løs – som en hodeløs høne, uten mål og mening. Jeg trenger at følelsene mine får tid til «å snu seg rundt» til jeg har holdt irritasjonen inni meg eller kanskje heller forsterke tanken rundt det mer enn å undertrykke den. (Hørtes riktig ut i hodet mitt, men ble det forståelig)? Når jeg etter hvert klarer å sette ord på følelsen og tankene er jeg under kontroll – fare-over-signalet går hos den jeg hadde tenkt å bardunere. Pusten har dermed roet ned sinnet. Det er noe med det å puste som jeg er, ikke som jeg gjør.

Ja, jeg lever – og jeg lærer noe dag for dag. Jeg vokser og utvikler meg som menneske, forhåpentlig til det bedre. Helt perfekt blir jeg aldri, og det er ikke målet heller. Jeg trives med den jeg har blitt, den jeg er og jeg blir bedre på å være meg. Så kommer samme spørsmålet igjen: Hvor hadde jeg vært uten min fortid? Eller hvor hadde jeg vært uten all kunnskapen jeg har ervervet meg gjennom det jeg leser, ser eller hører. Alt jeg har fått gjennom andre mennesker – alle deres erfaringer som de gledelig har delt med meg. Det er egentlig ikke et spørsmål engang – jeg trenger vertfall ikke svare på det – det sier seg selv…

God lillelørdag folkens!

Hva med å gjøre noe du egentlig ikke har lyst til i dag, gå utenfor komfort sonen din? Da vokser du – utvikler deg, og kan stolt sette deg ned og feire i kveld. Og nei, ikke med et vinglass eller sjokoladebit. Ta deg en gulrot – det gjør jeg, eller gi deg selv en blomst. Og glem morgendagen, for det er dagen i dag som teller, men ha et overordnet mål – for fremtiden; hvor vil du og hva trenger du å gjøre for å komme dit? Det viktigste først: Sett pris på deg selv for DU er verdifull 😊

En påminnelse: Selvdisiplin er å bry seg om seg selv. (M Scott Peck)