Jeg gjør feil – jeg er ikke feil! Jeg behøver bare å godta tingene som de er, for det som er, forandrer seg – slik som jeg. Feilene kan jeg dermed rette på. Så jeg roer ned, puster ut etter å ha innsett at det jeg akkurat sa nå, det var ikke helt etter boka. Jeg burde snakket med et annet toneleie, henvendt meg mer direkte, brukt mer nyanserte ord og helt sikkert smilt mer. Usikkerheten. Jeg liker ikke å prate i forsamlinger. Folk gjør meg redd. Pust med magen, et dypt åndedrag ut til alle kroppens kriker og kroker, men akkurat nå mest til hjernen, som kjennes tom. Jeg har gitt alt – alt av meg selv og hva fikk jeg: Stillhet og måpende ansikter. Var det så ille, eller ble de målløse og satt helt ut, ut av fatning. Jeg skjønner. Jeg er jo helt normal. Ser normal ut og gjør ikke så mye ut av meg, bare snakker – om meg selv. Og det er drøyt nok det, så jeg forstår reaksjonen.
Jeg har prøvd å kontrollere og styre ulike mennesker og ulike utfordringer i den retningen jeg ville. Nå ser jeg hvor feil det var. Jeg snur tankene og lar responsen gå i samsvar med de jeg møter, det som kjennes riktig for alle parter der og da. For å overvinne den sosiale angsten og folkemengder har jeg funnet ut at det å leve i øyeblikket og være i den delen av meg som er «i verden, men ikke av verden», slik Amit Ray beskriver det så fint. Det skaper mer respons og sympati. Det er jo min indre kritiker jeg mest frykter, og dessverre er det den som styrer store deler av tankevirksomheten min. Den dømmer, bedømmer og fordømmer. Jeg trener på å reorientere meg og dermed legge fra meg alt som holder meg fast uten at jeg trenger det, slik som angsten.
I oppveksten, på skolen eller idrettsbanen ble jeg opplært til å vurdere og kategorisere andre opp mot meg selv. Ikke det at det var tiltenkt, men det skjedde vel automatisk. Vi måler oss opp imot andre og deres prestasjoner. Jeg bedømmer hva som er riktig og galt – hva jeg gjør riktig eller galt i forhold til alle andre. Prestasjonsangsten sitter i hver nerve, så er det så rart jeg nesten slutter å puste. Men hvorfor? Da stopper jeg tilstrømmingen av oksygen og næring til både hjernen og hele systemet. Pust da! Slipp taket på det som er riktig og perfekt og åpne opp for å møte øyeblikket, alle de forundrende øyner. Dette kan være det eneste og min unike mulighet.
Jeg kan ikke bli flinkere til noe uten å ha øvd på det noen ganger. Er det noe jeg har øvd på så er det å være meg, så hvorfor så redd og usikker. Det er selvfølgelig alle de som ser og hører på. Tenk om de ikke liker den måten jeg er på. Kanskje de ber meg om å starte på nytt. «Bedre lykke neste gang, eller rykk tilbake til start». Må jeg alltid ta meg sammen! Alltid streve for å tilfredsstille, alltid målrettet og tidsbundet. Kan jeg ikke bare kjøre mitt løp, slik jeg planla før jeg dro. Det handler om å bygge opp tilliten til meg selv og mine følelser og intuisjonen dypt inni meg. Magefølelsen sier meg noe, så hvorfor tør jeg ikke følge den. Jeg lar meg styre av andre, de som forventer – de jeg tror forventer. Jeg forventer, og tror at jeg blir bedre og mer hel inni meg, men så er det akkurat det motsatte som skjer. Bundet og fastlåst. Tankene, alle forestillingene: Jeg er ikke bra nok. Låser meg enda mer. Pust da for f…!
Ryggen rak og blikket fritt. God holdning er bra. Jeg står for det jeg mener og sier og den jeg er, for det er det jeg snakker om – meg selv. Så klart jeg står for det – helt rakrygget og bånn ærlig. Kan ikke falle sammen nå for da stivner tankesettet. Følelsene kommer i ulage, ja kanskje de også fryses. Hva skjer da med ordene? Alt blir stille. Jeg tar en pause – en pustepause. Hva skjer når jeg tar denne naturlige pausen? Alt kommer tilbake, ikke minst roen – jeg liksom flyter. Balanse og samsvar med hele meg, kropp og sjel, med mitt publikum. Ordene flyter, jeg puster – jeg lever. Takk for meg!
Stillheten avtar, et forsiktig klapp, mer applaus, trampeklapp. Så tok jeg likevel pusten fra dem – med et dypt åndedrag…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 