Stopp opp – Ta deg tid!

Et smil koster så lite, men er gull verdt…

Det er noe rart med oss mennesker…

Noe som har slått meg ved flere anledninger når jeg iakttar folk på buss, tog eller andre «møteplasser», er det nesten ingen som hilser eller smiler til hverandre. De fleste sitter, står eller haster videre – sammensunket med hodet bøyd over mobilen – denne dingsen, et «djevelsk» apparat som for meg ikke skaper kontakt, men fravær. Alle ser alvorlige og triste ut, nesten som søvngjengere. Våkne opp da!

Alt stresset og jaget er i ferd med å ødelegge oss. «Hodeløse høns» alle mann, men alt skal vi ha med oss. Raske til seg alt mulig. Ser ut som alle har glemt den naturlige rytmen, hjerteslagene, de vi fødes sammen med og inn i, som roer oss ned. Ikke mye ro å se nei. Alle har så forbannet dårlig tid – må rekke alt. Hvorfor hadde ingen dårlig tid før mon tro, selv om de hadde adskillig mer på dagsplanen den gangen… Har vi noen form for mening i livene våre mer? Finner vi noen gang ro?

Hva skjer om det oppstår en krise? Skulle bussen bråstoppe, stopper også vi opp. Det var det vi trengte ser det ut til, en «ulykke» for å stanse karusellen – tenke og kjenne etter om alt er bra. Hvordan har sidemannen det? Det får oss til å reagere ut ifra våre instinkter og emosjoner. Hva med deg selv? Hvordan har egentlig du det? Noen forholder seg fortsatt rolige – uanfektet, mens andre roper og skriker, blir sinna og irriterte. Nå rekker jeg ikke dette viktige møtet! Jeg tenker det beste er å vente; «å gjøre uten å gjøre» (Fra taoismen). Ikke sloss mot det som skjer. Slik man ikke bør sloss mot abstinensene inni seg ved tilfriskning fra rusavhengighet, eller angstsmertene som rir fra tid til annen. Vi vet ikke hva fremtiden bringer, men vi kan forberede oss, være mer årvåkne på farer, bare ikke «tulle seg inn i bomull» eller gjemme seg vekk med alkoholen. Tror Antonovsky har rett i at vi mennesker befinner oss i sjiktet mellom absolutt lidelse eller absolutt sunnhet – hvordan mestring skapes. Vi trenger bare bli bevisst oss selv. (https://www.napha.no/content/14219/Salutogenese—teori-og-praksis).

Trengte å bare «stå der» og gjøre ingen ting. Vente. Nullstille. Det er et paradoks at mange syke eller de som har det vanskelig på forskjellig vis kan utstråle mer livsglede og tilfredshet enn de som er friske og har «det meste i livet». De friske ser påfallende kronisk misfornøyd ut. For det dreier seg om å mestre livets utfordringer. En alkoholiker som har blitt nykter har opplevd sammenhengen med livet mer enn «den vanlige mann i gata» vil jeg tro. Det er om å gjøre å begripe det, forstå og håndtere alt det som gir mening, og det kan jeg underskrive på at ikke alltid er lett. Til syvende og sist dreier det seg jo om å ikke bruke unødvendig med drivstoff som for eksempel å irritere oss i denne bråstoppen bussen hadde, eller kjefter på bilen foran som skaper kø. Vi behøver å være mer forankret i oss selv. Samtidig være åpne og fleksible til å omstille seg når det butter imot. Ha evnen til å se mulighetene, for nye utfordringer kommer, nye abstinenskuler og angstanfall vil forsøke å ta plass, dytte fornuften til side.

Vi trenger derfor å jobbe med oss selv, roe ned og puste. Klisjeen “å puste med magen” er ikke lenger en klisje – det er nødvendig. Alle trenger å låse opp i «knutene» og åpne nervebanene igjen. Det vil hjelpe på å takle stress og andre utfordringer bedre. Kroppen trenger å lære seg å tilpasse seg alle situasjoner ved behov. Hvordan reagere da og når.

Jeg har opplevd at det som virkelig virker og skaper mer varig endring er å innarbeide nye mønster dag for dag. Jeg vet at det jeg foretok meg i fortiden ikke fungerte, så jeg trenger nye innspill, nye arbeidsoppgaver og dermed finne og ta nye valg. Det å ta små skritt – dag for dag, gir et bedre langtidsresultat. Jeg har sett at ofte får jeg mer angst og frykt når jeg forhaster meg, slik jeg muligens har gjort i det siste. Jeg behøver ikke ta alt i et jafs og dermed overskride det kroppen og sjelen klarer å håndtere med det første. Jeg har forstått, og funnet det nødvendig med å ha fokus mot et mål, være motivert i den forstand at jeg ser min utvikling og vekst, og mine begrensinger. I tillegg trenger jeg å stoppe opp fra tid til annen – meditere og være i kontakt med mitt indre, min åndelighet.

Det er viktig å ha noe å gå til – noe å gjøre som gir følelsen av å være nyttig og viktig. Skulle alle sitte foroverbøyd med sine mobiler og nettbrett – i sin egen lille verden, gjenspeiler det kanskje et bilde av hvilket samfunn vi har fått. At de ikke i bunn og grunn har en følelse av at de ikke har noe å gå til, at de ikke er en del av samfunnet. Og sannheten er vel at det er samfunnet selv som har skapt denne ensomheten – denne sykeligheten. En annen ting jeg har tenkt på; med alle disse «sammenkrøkede», triste menneskene, er at de stopper all gjennomstrømningen i kroppen. Pusten må jo stoppe opp der midt i mellomgulvet, midt i livet, der pusten er aller viktigst. Kan ikke forstå annet enn at dette må skape store konsekvenser for hele livssituasjonen, kroppslig og ikke minst mentalt. Hele stillingen er låst – alt blir låst.

Smerte er en påminnelse om at det kan være fare på ferde. Og det smertet – helt for jævlig, og likevel tok det meg tid til å forstå. Jeg kunne ikke gå med sammenbitte tenner lenger og krølle meg sammen under dynen. (Bare prøv! Ikke lett å puste nei). Jeg så jo også at alkoholen ikke var noen løsning – ingen glede overhode. Så fikk jeg verktøy og kunnskap. Stadig erverver jeg meg ny kunnskap gjennom andre og også meg selv. Jeg er ikke enestående i mitt tilfelle, men jeg stopper opp mer. Senest i går, da alt ikke var helt på topp. Det er lett å bli sittende fast i negative tanker når en føler seg uggen og sliten. Jeg var årvåken og så faren. Lot tiden jobbe med meg. Jeg klarte å ta i bruk alle de krevende episodene og livssituasjonene jeg har opplevd til å bygge meg opp i stedet for å la de rive meg ned. Jeg lar det ikke lenger låse seg fast i kroppen min. Selvfølgelig er alle minnene der, om ikke med samme ladning. Et hvert dårlig minne sitter ikke fast, selv om noen er emosjonelt krevende og de lever i meg fortsatt i enkelte situasjoner, som i går. De blir trigget av noe – opplevelser eller bare det at jeg ikke har vært snill nok med meg selv. Lyttet til signalene i meg. Tok dype åndedrag og rettet meg opp. Det i seg selv var ikke nok, så jeg går mer direkte, egentlig en «enkel metode», jeg skreller alle emosjonelle lagene av – som en løk. Hva skjer når jeg skreller en løk? Jeg kommer ikke bare til kjernen, jeg gråter en skvett også…

Så nå smiler jeg igjen, lykkelig vitende om at: Jeg våknet i dag og pustet fortsatt. Jippi! Jeg har fått en ny sjanse…

                         —————————————————————————–

Noe å tenke over på en fredag. Hvor haster du på vei? Hvem smilte du til i dag? Gled deg over at du «glemte» mobilen hjemme i stedet for å irritere deg over alt du går glipp av. Du går ikke glipp av noe som helst, snarere tvert imot. For da ser du egentlig mer, både sidemannen og deg selv – verden rundt deg… Og en liten ting til: Er det lett å smile med haken liksom limt fast nede på brystet hele tiden? Prøv!

Når du sitter på bussen, kan det faktisk være en fin mulighet til å tømme ut all nattens slagg. Smile – puste – le. Gi deg selv litt anerkjennelse – si hei til sidemannen. Være mer i flytsonen – lande i deg selv. Ikke kave videre. Stopp opp – det går over. Livet går videre uansett, med eller uten din påvirkning, for det er ikke alt vi får gjort en døyt med likevel – det at bussen stoppet.  Og du kan jo ikke påvirke noe når du bare nistirrer og fastholder på mobilen din heller – kan du vel…

God fredag og god helg – Smil til verden og den smiler igjen! 😊

One thought on “Stopp opp – Ta deg tid!

  1. Kjempefint, varmt og rørende innlegg. Viktig å huske på 🙂

    Ønsker deg en kjempefin fredag, og ei kjempefin fredag, og ei kjempefin og god helg ❤ 🙂

    Purr, purr, og klem fra Toril og kattene

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s