Inspirasjon – kilden til læring og liv

Det medisinske ordet for innpust er inspirasjon. Jeg får «ny pust» fra mange hold og finner ny inspirasjon i både folk og opplevelser. To store inspirasjonskilder er mine barnebarn. De har stå-på-vilje og som regel godt humør. Viktig årsak til at jeg tok valget å bli edru. Tenk å få være en rollemodell og inspirasjonskilde for dem. Nå går det begge veier. De gir meg styrke og ny pust. Jeg kan faktisk langt flere ting enn jeg trodde, takket være dem, og jeg kan «dumme» meg ut uten å føle meg dum. Barnebarna er kilde til ny vekst på så mange måter. Ikke minst er de ærlige – sier bent ut hva de mener og neimen ikke lett å lure dem heller, så det er best å la være. Ellers får man så hatten passer…

I morgen starter mitt eldste barnebarn på skolen, og der vil hun få massevis av ny inspirasjon. Ja, selvtilliten vil vokse med alt hun klarer, alt hun mestrer og det vil gi ny motivasjon videre. Hun står fortsatt på startstreken til “livets spill”, og har mye som skal læres og oppleves. Mye kunnskap og erfaringer skal fordøyes og bearbeides. Det vil være lette dager og tyngre dager, men så lenge hun motiveres vil det gå bra, og igjen skape ny inspirasjon. Forhåpentligvis vil hun vokse med sine oppgaver, og slippe for mange motarbeidelser, selv om man vokser på dem også. Det viktigste er at hun kjenner seg fri til å lære, fri til å dele sine nye kunnskaper og dermed bli tryggere i seg selv og det å være seg selv.

Jeg som voksen har fortsatt mye å lære – som mormor har jeg mye å lære av henne, ja, begge barnebarna. Jeg er på langt nær utlært jeg heller, så gleden av å lære noe nytt, fortelle det videre til andre – med entusiasme, er noe jeg absolutt bør ta lærdom av. Selvfølgelig vil hun sikkert møte på motgang, og da er det viktig å ha en voksenperson som omsorgsfullt kan gi ny inspirasjon til å ikke gi opp, men til å stå på videre. Vi trenger hverandre – barn og voksne, lære av hverandre, motivere og inspirere hverandre. Gi hverandre kjærlighet – være der som støtte og motivatorer til å få ut det beste i hverandre. Gi trygghet og nærhet. Alle utvikler seg best i trygge omgivelser og eventuelle utfordringer blir enklere å håndter. Og vi trenger utfordringer for å utvikle oss, så jeg som har levd litt lengre, levd «litt mer» og fått alle mine livserfaringer, kan legge tingene bedre til rette med tanke på både trygghet, utfordringer og utvikling, og ikke minst det forklare hvordan unngå alle fellene. Jeg kan gi av min tid, være tilstede, og om mulig i de rette øyeblikkene.

Det å motivere har ingen aldersgrense, ei heller massevis av livserfaring. Og barn har ikke helt lært seg det å lyve, med mindre de har en overhengende fare som binder dem, som gjør dem utrygge og setter (kj)ærligheten i fare – en fare for seg selv. Og det er vi voksne som kan være denne truende parten som skaper splid og usikkerhet – hva er rett og hva er galt? Hva er sannhet eller løgn? En slik personen jeg ikke lenger ønsket å være, men heller en god rollemodell for mine to barnebarn. Kors på halsen – kniv i hjerte!

Selvfølgelig vil barn utforske og tøye grenser. Det er både normalt og nødvendig. Hvordan skal de ellers finne ut hva som er akseptabelt og hvilke spilleregler som er godtatt i livets spill, det vanskeligste av alle spill. Derfor må vi voksne være gode tilretteleggere, vise omtanke og ikke minst være konsekvente med hva vi skal videreføre av våre kunnskaper og ønskelig oppførsel. Jeg er ikke alltid hva jeg sier, men hva jeg gjør. Så når vi flytter brikkene på spillebrettet er det ingen god manøver å flytte flere hakk enn det terningen viser. Det er heller ikke lurt å hoppe over noe felt, for man kan gå glipp av vesentlig med erfaring og livsviktig kunnskap, så ramler man ned stigen, så var det en grunn for det…

Jeg ønsker å være en kilde til inspirasjon både for barnebarn, andre barn og voksne til og med – ja, for alle som har behov for nye impulser. Jeg vil videreføre mye av det jeg selv har lært av andre eller erfart selv. Jeg tenker og tror at hadde jeg ikke hatt livsgnisten inni meg, selv om den lå dypt begravd for en tid, så hadde jeg ikke latt meg inspirere av andres levesett og selv ønsket å få det de hadde. Noe av det jeg har erfart og funnet nødvendig for å komme meg videre har jeg «funnet» ute i naturen. Det vil si, det er liksom der jeg finner de mest fornuftige svarene eller motivasjonen til å ta nye steg, nye utfordringer og dermed våge meg mer ut i ukjent farvann. Men den største inspirasjonskilden finner jeg nok hos barna, de som er mer tilstede i øyeblikkene.

Jeg har som mål å møte øyeblikket med nærvær. Undre meg over selv de små ting, de selvsagte ting, og her har jeg mye å lære av barna. Stoppe opp når jeg går på tur, se på mauren på tua. Hva strever den med? Ja, jeg trenger å klive ned fra min høye hest (og jeg som ikke har turt å sette meg opp på den en gang enda), se på verden rundt meg med storsinn og empati. Da kan jeg bedre utvikle evnen til å lytte og kjenne etter hva som skjer rundt meg, og dermed klare å handle på den mest hensiktsmessige måten, så framt jeg har lært meg den. Har jeg hatt gode læremestere? Jeg kan også utvikle meg og få frem det beste i andre når jeg tillater meg å stille meg åpen og være mottagelig for andres innspill.

Gjennom livslang læring og ervervelse av erfaring og kunnskap forankres mine ferdigheter seg under trygge omgivelser. Selv om det ligger mye skjult viten inni meg, så er det om å gjøre å ta den fram i de rette øyeblikkene. Gode og dårlige minner påvirker meg i ulik retning, og alle er verdifulle og kan veilede meg til å finne «mesteren» i meg. Kunsten er vel å lytte til mitt indre og til andres livshistorier og dermed lage en sammenføyning som kan bidra til å gjøre meg til et mer komplett menneske. Jo mer jeg kan jo lettere klarer jeg å løse oppgaver og utfordringer, og daglig trene på å komme meg et hakk videre til fasiten – om det finnes en fasit…

Mennesker som lar oss slippe til på deres innside – de som gir av seg selv, som åpner døren både til hjertet og sitt hjem er de vi ønsker å møte og ta inn i våre hjerter og hjem. De som kanskje har levd liv på sine skuldre, men som ikke lenger tynges av det. Våre rette læresveiner som villig gir bort sine erfaringer – sine gaver. De som ikke gjør forskjell, men hvor alle er like fullverdige medlemmer uansett bakgrunn, tro, hudfarge eller legning. Det spiller ingen rolle om du er fattig eller rik, om du er konge eller lakei eller hvilken «hylle» du befinner deg på. Det er disse menneskene som tar hvert øyeblikk som om det var det siste og gjør det til som om det er det første. For det er slik jeg ser det. Det å være fullstendig tilstede – være oppmerksom i nuet gjør det lettere for dem å se hva som egentlig ikke passer inn. De godtar småfeilene, for det var disse som var med på å skape «mesteren» i dem. De tenkte: Løpet er ikke kjørt. Jeg bare prøver igjen – og igjen, så klarer jeg, og blir «mester» til slutt, for så å gi det videre.

Gode mennesker åpner dører inn til sin verden og drar oss «uvitende» inn i en ny dimensjon. De forteller med merkbar innlevelse og «giverglede». De liksom bare er i «sonen». Og det minner meg om min far, en av mine gode læremestere. Jeg skulle bare ha sett det tidligere. Men jeg minnes – de gangene han var i aksjon i smia si – hans arbeidsplass, men også, tror jeg, hans fristed. Der var han seg selv, som seg selv fullt ut – nærværende og tilstede. Fokusert i hvert øyeblikk hvor på en måte nærværet åpnet tiden mot tidløsheten. Konsentrasjon og presisjon – pustebelgen og hans egen pust i ett. Alt i riktig rekkefølge, innøvde momenter, alt på autopilot – det går av seg selv, men likevel så tilstede – i øyeblikket. Gleden av å skape, gleden av å se og la andre se og glede seg. Gleden av å kunne vite at han kunne og likevel vise at det ikke var bare trivielle hverdagslige gjøremål. På en måte var jeg hans elev, selv om jeg bare mest fikk se på – lytte til hva han fortalte, forklarte med sin innlevelse. Læremesteren og eleven – far og datter.

Øvelse gjør mester heter det, og som nykter trenger jeg daglig å øve. Øve på å mestre livet bedre. Jeg skal bli mester i å leve mitt liv. Her dreier det seg ikke om å være naturtalent, det må bare øves – leves. Livet er ikke for pingler. Beslutninger – disiplin – metoder. Øve jevnt og trutt og tappert. Hver dag, litt og litt og stadig blir jeg bedre på å forankre meg og mine ferdigheter. Jeg greier ikke minst å styre handlingene i riktig retning. Det går så visst an å «lære en gammel hund nye ferdigheter». Jeg tenker nok at det meste lå der, jeg hadde grunnlaget med meg fra oppveksten. Jeg hadde gode rollemodeller, som for eksempel min far. Jeg tenker også at mye ligger i evnen til å lytte aktivt og få nye in-put. Jeg vet med meg selv at når jeg går fra et møte med noen som virkelig har snakket varmt om noe blir jeg inspirert. Det er som om denne personen har pustet nytt liv i meg (innpust = inspirasjon). Jeg har blitt fylt med ny «gøts» og stå-på-vilje – ny motivasjon.

Jeg har erfart at det er nødvendig å finne en indre ro og balanse for å kunne være mottagelig for ny læring og kunnskap – for å klare å jobbe for å bli nykter for eksempel. Nå arbeider jeg fortsatt, men det blir mer vedlikehold. Slik er det når man klarer noe, har blitt god på noe, trenger man fortsatt å pleie og vedlikeholde det man tror man har blitt «mester» i. Noen ville vel si jeg har fagbrev på alkoholisme etter alle årene med misbruk. Jeg tenker det gjelder vel de fleste som har gjort noe over tid, man blir «faglærte». Mester blir jeg ikke før jeg kan bevise at jeg virkelig mestrer et liv uten alkohol mener nå jeg, at jeg klarer å bygge videre og ikke forbli på stedet hvil – mestrer selve livet. Jeg har gått på livets skole, men blir aldri utlært og mottar derfor ikke dette fagbrevet som mester, men jeg kan være en god lærling – livet ut.

Så lenge jeg lytter til min sinnstilstand og søker ro så vet jeg at jeg finner inspirasjon. Har jeg sinnsro er jeg mer i vater og har lettere for å ta til meg nye ting. Om det er dager som byr på bekymringer trenger jeg en tur ut i naturen. Alle mine bekymringer er egentlig menneskelige. Som menneske – en homo sapiens, er min bevissthet konsentrert om det å leve etter instinkter eller faktisk det å være egoistisk. For å få noe må man enkelte ganger ha spisse albuer. For å få kunnskap trenger man kanskje å mase på læreren, hvert fall rekke opp hånden. Vise sin interesse, men også være litt ego. Når det gjelder en alkoholiker er det slik at vi overskrider «dette normale nivået» av egoisme. Vi slutter med å være menneskelige og våre instinkter har bare alkoholen i sikte. Vi blir mer eller mindre abnorme og kjenner særdeles liten forståelse for hva andre har til hensikt å mene om våre liv. Jeg var intet unntak og trengte å finne tilbake til det som kunne fylle meg med dyptgående sinnsstemninger, og noe helt annet enn alkoholen, som bedøvde sinnsstemningene mine, nesten begravde dem. Jeg ville ha noe som kunne berike meg og skape grobunn for ny vekst. Jeg trengte ny pust.

Mer enn noe annet ønsket jeg å tillate meg selv å være takknemlig og oppleve kjærlighet igjen. Når jeg omsider fant inspirasjon fra noen, klarte jeg faktisk å bevege meg inn i mitt indre uten å miste bakkekontakten. Da først kunne jeg vise medfølelse og legge bort den sykelige egoismen. Jeg ble meg selv igjen – gjennom stillheten og bevisstheten. Gjennom inspirasjon og det å åpne opp. Jeg måtte finne tilbake til mulighetene i meg selv – de jeg sjelden utforsket eller hadde sluttet å utforske. Jeg trengte bare nye verktøy – de samme som de andre jeg så opp til hadde. Jeg ville bli som dem – lære det de hadde lært. Jeg lot meg inspirere og ble villig til å ta imot ny kunnskap.

Daglig tar jeg denne vandringen, utforsker nye veier og stier i mitt eget livslandskap. Ser nye uutforskede områder og nye muligheter. Jeg finner stadig nye mål. Ute i naturen kan jeg liksom speile sinnet mitt – der øyeblikkene oppstår, og alt bare smelter sammen liksom. Jeg klarer å gå innover og utover, alt etter som hva som føles nødvendig. Noen ganger ser jeg det samme «landskapet» både innvendig og utenfor meg. Jeg er i ett – i en slags transe og føler en enorm ærbødighet og respekt for denne omverdenen. Tenk at jeg, så gledelig, kan ta del i og være en del av dette. Alle plagene og bekymringene blir uvesentlige, «usynlige» – nesten borte. Alle tyngende minner eller alt det ugjorte blir dratt ut av meg. Jeg kjenner: Jeg er ikke alene!

Alt dette gir meg inspirasjon til å gi mer av meg selv. Lære bort det jeg kan, det jeg har «egoistisk» tatt til meg på ærlig vis. Alt dette vil jeg bruke til å inspirere andre – spesielt mine barnebarn. I morgen slår klokka inn til første skoledag, første pålagte læringstime for den ene av dem, og hun har mange års pliktoppfyllende studier foran seg. Noen skoler varer ikke evig, mens livets skole behøver vi å være tilstede i hele livet. For å klare å henge med er inspirasjon nødvendig – et must spør du meg. Og vil du, ja, så lærer du noe hele livet…

Lykke til, vær deg selv og la deg inspirere!