Rettsaken

For å få mer forståelse for hvorfor denne rettsaken ble igangsatt, må det sies at jeg selv overlot min datter til en familie jeg kjente godt, og som jeg visste ville gi henne omsorg og trygghet. Det var en familie hun selv ønsket å bo hos i denne overgangsfasen, for det var det alle parter trodde. Jeg hadde sett at jeg ikke lenger klarte min morsrolle, og hun ville få det tryggere og bedre hos dem til jeg fikk orden på livet. Bare for noen måneder, men det ble jo ikke slik jeg hadde forestilt meg det skulle bli – og lovet… Så da barnevernet ville fraskrive meg all rett til å være hennes mamma, måtte jeg gripe inn. Jeg kunne ikke miste henne. Jeg ønsket jo aldri å svikte hverken henne eller broren, som fortsatt bodde hos sin far, men alkoholens krefter hadde tatt all makten fra meg. Jeg hadde et ønske om å ta tilbake «makten» og foreldreretten. Jeg ville så gjerne…

———————

Det var satt av to dager til rettsak, hvor jeg måtte bevise at jeg var rettslig egnet til å ha ansvaret for min datter på snart fjorten år. Jeg hadde skaffet meg en dyktig advokat, tilhørende et firma på St. Olavs plass i Oslo. Den mannlige advokaten hadde fått alle relevante opplysninger for saken. Han hadde innkalt vitner av betydning for min rettegang, hvem som best kunne fortelle retten om mine egenskaper til å være en god og omsorgsfull mamma, hvorav min mor og eldste bror var ansett som viktige, informative personer, og som ønsket å fremsnakke meg. På motpartens side var min datters fosterforeldre, barnevernet og en tredjepart, min eksmann og hans advokat. Jeg var syk av nervøsitet, ristet og skalv og flere kopper kaffe, med tilhørende røyk, ble skyllet inn på før jeg entret rettslokalet, Tinghuset i Oslo, rettssal 112, et hvitmalt, kaldt lite rom, møblert for dommere og aktoratet og de ulike partene. Tinghuset lå på C. J. Hambros plass, og midt gjennom gikk et dobbelt trikkespor og flere kjente utesteder omkranset plassen. Steder jeg ofte besøkte på nattetid, men som nå var ubetydelige, og som jeg ikke ønsket å ha på min netthinne akkurat da. Nå var det langt viktigere ting som sto på min agenda, meg og min datters fremtid.

Rettsaken skulle begynne klokken 10.00, presis, så jeg måtte være klar på alle måter.  Det var en septembermorgen i 2001 og sola, som for ikke lenge siden hadde tittet frem fra gjemmestedet sitt bak en sky, kilte meg i nakken. Måtte dette bli en solskinnshistorie til slutt. Tok en slurk av Farris-flasken, før jeg gikk inn gjennom den tunge døra på den lysegrå natursteinsbygningen, og kom inn i entreen, der to vegger var dekket av store, mørke porselenstavler med underlige tegn og streker. Disse vekket min oppmerksomhet og jeg ble, merkelig nok, roligere til sinns. Det varte ikke lenge, for alle “drønnene” fra de metalliske dørene, som førte inn i ulike rettslokaler, fikk meg tilbake til virkeligheten. Snart skulle en av mine livs viktigste kamper utkjempes bak en av disse. Hadde tatt på meg en grålig, nøytral drakt, for å vise at jeg kunne kle meg stilig, men alminnelig, og jeg skulle fremtre behersket og selvsikker, uten å virke autoritær eller overlegen. Satte meg ned, mens jeg fiklet med håndvesken og tok et raskt blikk rundt i rommet.

Mor og bror satt ute på gangen, som jeg så vidt hadde hilst på da jeg ankom rettslokalet en halv time tidligere. Kjæresten min skulle også være mitt vitne og han skulle inn først. Det hele startet kronglete, da det ikke var anskaffet noen tolk siden han var engelsk, så jeg måtte steppe inn og fortolke i min egen rettsak. Var vel ikke helt etter forskriftene, men jeg oversatte hans nord-engelsk på en så korrekt måte som jeg kunne. Ifølge hans uttalelser var jeg en svært oppegående kvinne, som alltid ville mine barns beste, men at vår bopel ikke var den beste til å ha noen på overnattingsbesøk, og langt i fra at noen kunne flytte inn. Han fortalte videre at jeg, etter hans syn, ikke hadde noen alkoholproblemer og at ingen av oss pleide å drikke spesielt mye, kun et par glass vin eller øl til maten når min datter var på besøk. Jeg oversatte så ordrett som mulig og prøvde å ikke la hans løgner bli for innlysende. Jeg, som saksøkt, og da også tolk, kunne ikke la min vitnestøtte og samboers utrygge oppførsel få dommere og saksøkere til å fornemme usikkerheten hans, at det han fortalte ikke medførte riktighet. Jeg måtte derfor flere ganger innskyte at med hans engelsk bakgrunn betydde det at han daglig kunne ta seg noen øl, men at jeg ikke hadde noen problemer med å avstå. Det var vel ikke helt riktig det heller, men jeg måtte jo si det. Jeg ville jo så gjerne la være å drikke, og jeg ville så gjerne ha min datter boende hos meg og var villig til å gjøre hva som helst for å få det til.

Hverken min mor eller bror fikk sjansen til å si sin mening om saken, fortelle retten om hvor flink datter og søster jeg egentlig var. Kanskje like greit, for de ville sannsynligvis uttrykt sine bekymringer rundt min situasjon mer enn å fortelle om mine potensialer. Derimot fikk min eksmann fortalte hvor pliktoppfyllende og samarbeidsvillig jeg var. Uten meg hadde hverken barna eller han vært der de var. Det var ikke måte på all den rosen jeg fikk. Til og med saksøkerne, fosterforeldrene, fremsnakket meg, ja alles vitneutsagn, og om ikke som forventet eller etter planen, men dess mer gledelig var alt til min fordel. Da klubba falt, og dommen var satt hadde jeg fått tilbake retten til å være mamma for min datter. Det eneste jeg måtte gjøre var å flytte tilbake til kommunen og eventuelt, om nødvendig, gå til rus-psykiatrisk behandling. Noe jeg fortalte jeg gledelig og selvfølgelig ville gjøre. Inntil alt dette var ordnet skulle min datter fortsatt bo hos fosterfamilien og barnevernet skulle bistå i kommunikasjonen, være bindeleddet oss imellom. De skulle først og fremst snakke min datters sak, fremme hennes ønsker. Ifølge min mor, ville hun og far hjelpe meg med å skaffe en bolig så raskt som mulig, og hele denne affæren ville være en saga blott. Klarte nesten ikke å holde igjen gledesropet.

Den tunge, brune døren smalt igjen på det monumentale inngangspartiet på Oslo Tinghus. Jeg hadde vunnet, nå skulle det feires. Stopp Pressen neste. Min advokat ankom puben omkring førti minutter etter meg og kjæresten. Klemmer og gratulasjoner, hvor på jeg utdypet min største takknemlighet. Min engelske venn hadde ikke helt forstått alvoret av denne rettsaken, at jeg kom til å flytte fra ham og at jeg ikke lenger kunne ha noe forhold til ham. Jeg måtte bryte vår forbindelse, vårt forhold, for nå var det kun min datter og hennes fremtid som gjaldt. Jeg ville helst ikke fortelle ham det der og da. Han skulle få lov til å delta og feire min seier. Kjæresten min hadde vært et uvitende vitne til at vårt samboerforhold var formelt over, ved dom. I morgen skulle han få beskjed.


Ja, denne historien endte tilsynelatende godt. Jeg flyttet inn i ny leilighet sammen med min datter ikke så lenge etter på, men dessverre var det alkoholen som igjen fikk det siste ordet…

Min datter bodde mye til og fra for en periode, og jeg tror at hun var glad da hun endelig var «voksen» nok til å flytte på studenthybel. Jeg var maktesløs overfor alkoholen og klarte nok engang hverken å ta vare på meg selv og langt mindre mine barn, som etterhvert hadde blitt store nok til å klare seg selv – tenkte jeg. Heldigvis har vi et fantastisk forhold i dag til tros for en vanskelig og vond fortid, hvor alkoholen styrte det meste av vårt samvær og forhold, men jeg sluttet aldri å elske dem, noe som sikkert ikke var lett å forstå for dem slik jeg stadig skuffet og svek dem. Så lenge jeg fortsetter «på den smale sti» og gjør mine saker riktig, vil forholdet til min datter og sønn vokse seg sterkere og tryggere. Vi har fortsatt en lang vei å gå, men vi er på rett vei…

Hvert menneskers liv står for veien til dem selv… (Hermann Hesse), og jeg vet at tar jeg ansvar for mitt veivalg, og holder meg borte fra andres engstelser og blir mer oppmerksom på mine egne, har jeg en god sjanse til å ta de rette valgene og jeg velger å tro at dette er starten på det virkelig liv – et liv hvor vi alle kan finne tilbake til nærvær og kjærlighet.

Ønsker også herved å si: Takk til min datters forsterfamilie, som ga henne kjærlighet og trygghet da hun trengte det som mest.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s