Kan vi bringe samme kjærlighet og toleranse med oss til alle de som lider slik vi gjør til de vi holder av? Ved å elske og godta dem som de er, akkurat som vi elsker og godtar våre kjære, får vi tilbake kjærlighet, toleranse og harmoni. (Daglige refleksjoner).
Da jeg soset rundt i rusen utviklet jeg en fryktelig redsel for å gjøre skam på meg selv, men dess mer alkoholen fikk innpass, dess mer skam pådro jeg meg selv. Jeg prøvde å gardere meg mot et vært tenkbart resultat, etter som alle mine mistak ledet til et skred av anklagelser og skjellsord fra personer rundt meg, tilslutt også fra meg selv. Min selvfølelse krympet siden hver minste feil kjentes så enorm, og jeg klarte ikke slutte å tenke på det. Derfor begynte jeg å dekke over alle feilskjær, rasjonalisere dem, mens jeg hele tiden i et desperat forsøk prøvde å beholde et image av fullstendig selvkontroll.
Da jeg endelig tok tilbake kontrollen – ble nykter, møtte jeg mennesker som lærte meg å rive ned den harde muren av tilsynelatende perfeksjonisme. Jeg lærte å ærlig dele om mine feiltrinn og dermed åpne opp for ny vekst. Jeg har innsett at ved å ransake meg selv og erkjenne når jeg begår feil, befrir jeg meg for mange byrder. Daglig merker jeg at det ikke lenger er en utfordring å være ærlig, men en vane. Iblant kan jeg vegre meg – jeg uroer meg for tilbakemeldingene, men jeg vet at når jeg forteller sannheten – slik som det er, blir jeg fri fra de løgnene som holder meg tilbake – de som gjorde meg mer usikker. Om du sier sannheten, behøver du ikke huske noen ting. (Mark Twain).
Jeg kommer mest sannsynlig til å gjøre feil av noe slag hver bidige dag resten av mitt liv. Dersom jeg betrakter dette som et personlig nederlag, eller later som om ingen feil inntraff i det hele tatt, gjør jeg mitt liv uhåndterlig. Bare når jeg slutter å kjempe for å hele tiden være perfekt og erkjenne når jeg gjør feil, kan jeg slippe taket av skyld og skam. Det gir indre ro og glede. Jeg hjelper meg selv å godta at mislykkethet ikke er et mål på min verdighet, men en sjanse til en ny start. Iblant kan jeg forsøke for mye å perfeksjonere slik at jeg glemmer at «lyset jeg søker er inni meg». Mange gode hjelpere har oppmuntret meg til å undersøke og godta mine tanker og handlinger, hvor handlingene mine ikke skal være et våpen mot meg selv, men for å øke selvfølelsen. Jeg merker at når jeg aksepterer meg selv – akkurat slik som jeg er, kjennes livet betydelig bedre – mer vanlig.
Å vise alminnelig høflighet og respektere andres, så vel egne personlige grenser, er nødvendig i alle områder av mitt liv. Jeg er et menneske og jeg kan bli sinna, men jeg behøver ikke agere ut mitt sinne på en destruktiv måte. Jeg har ingen rett til å ta det ut på andre. Da jeg drakk kunne jeg ofte skrike ut, øse på med stygge ord og dure fram med mine egoistiske ønsker og valg. Som for å straffe motparten gikk jeg inn i en iskald stillhet – poengtere mitt standpunkt om jeg ikke fikk min vilje. Nå greier jeg å ta en titt innover i meg selv – se på hvordan jeg reagerer om jeg kjenner raseriet bygger seg opp. Ikke så lurt å reagere slik som forrige gang – jeg prøver noe nytt. Fortsatt trenger jeg å øve meg på beherskelse. Jeg vet også at når jeg går inn i denne stillheten er det mest meg selv jeg straffer. Jeg har lært at jeg bare kan bane vei for ro, harmoni og god kommunikasjon om jeg først finner en måte å håndtere mine egne negative følelser på.
Strever du fortsatt for mye med å bli godtatt? Streber du etter å være en feilfri person? Uoppnåelig! Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv. I andre mennesker ser jeg meg selv som i et speil, og forsones jeg med andre innebærer vel dette at jeg forsones med meg selv?! Som en følge av min tilfriskning og edruskap er jeg mer meg selv. Min innstilling til omgivelsene er forandret, og dermed også til meg selv. Jeg er mer beredt til å lytte til andres råd og greier derfor selv å dele av mine erfaringer og håp med andre. Det er faktisk betryggende å vite at det til enhver tid vil være noen som vil bistå meg – når jeg trenger det. Jeg ønsker å bruke mulighetene jeg har sammen med andre, til å leve nykter og utvikle meg som menneske. Det at jeg nå klarer å se på det vanskelige i livet som en utfordring og muligheter er befriende. Hvis jeg ikke tør kjenne på gjenlukkede dører, kan jeg faktisk være innestengt i et ulåst rom!
Så hva kan jeg si til de som av forskjellige grunner fortsatt strever med å finne et samhold, og som forsøker å finne tilbake til seg selv og egenverdi? I begynnelsen av min edruskap følte jeg meg enda mer ensom, såret og tilsidesatt. Jeg så på alle menneskene rundt meg, de som tilsynelatende så ut til å ha mer hjemlig lykke og kjærlighet omkring seg. Så snudde jeg tankegangen. Hvis de kan oppnå slik lykke, kan jeg også. Jeg måtte bare finne erstatninger for hva jeg trodde alkoholen hadde gitt meg, finne noe med mer varighet og verdi. Jeg fant nye venner, nye muligheter og ikke minst fant jeg tilbake til familien. Ensomhetsfølelsen forsvant med at jeg satte meg nye mål, fant nye ideer og konstruktive oppgaver. Samtidig sluttet jeg med å sammenligne meg med alle de jeg trodde hadde et perfekt liv. Jeg er faktisk god nok som jeg er. Du er faktisk god nok som du er. Vis deg selv den respekten, så vil andre gjøre det samme. Og dere som tror dere er guds gave til menneskeheten – dere er ikke bedre enn det dere klarer å gi av dere selv. Når du respekterer andres feilskjær og i tillegg ser at du selv også begår dumheter, da er du så perfekt som det går an å bli. Del på dine goder – vis andre respekt og andre vil gjengjelde din godhet.
God helg!
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 