Tankespinn i sommervarmen – og tankene mine får du…

Ligger på ryggen og ser på skyene. Se der, en hund eller en katt, nei det er konturene av et ansikt eller et helt menneske, det er en engel, som våker over meg. Øyner som stirrer, figurer som forandrer fasong etter mitt ønske. Fascinerende! Det er godt å leve, selv om skyene skygger for solen fra tid til annen. Noen ganger liker jeg skyene også …

                                                               ———————–

Slik har jeg ligget mange ganger denne sommeren, nede på svaberget på «Skriverstranden» min. Det eneste jeg ønsket meg var en solskinnsdag, skyfri himmel, slik som rockepresten Bjørn Eidsvåg skriver om, og som jeg har skrevet om før. Nå er det atter en slik dag og denne sensommerdagen er perfekt for strandliv, funderinger og skriverier. Dette ble resultatet av mange tankefulle sommerdager, og jeg angrer egentlig på at jeg ikke satte dato, men, men… for sent å angre. Her er noen av de tankene jeg har skrevet ned, og jeg har valgt å nummerere dem for å gjøre det enklere å se hvordan hodet og sinnet mitt har jobbet.

—————-

1.

Tilbake på stranden, min strand. Jeg blir alltid litt sur når noen andre sitter her når jeg kommer ned, men heldigvis ikke i dag. Typisk! Min alkoholiserte tankegang slår inn igjen. Bare jeg får det slik jeg vil, kan det være det samme med de andre. Stranda er vel ikke min! Jeg må lære å dele, må jo dele for å få. Berikelse er å dele, ha noe sammen. Men det er godt å sitte alene. Alenetid. Tenke og skrive i ro og fred. Først en deilig dukkert og svømme over til den andre siden, omtrent 200 meter frem og tilbake, akkurat langt nok til å bli litt andpusten, få i gang blodpumpa. Vannet er nok rundt 19 grader, noen bølger, som bare gjør det mer moro å svømme. Måker og ender dupper rundt på vannet, får lov til det. Jeg skal ikke forstyrre dem unødvendig og de lar meg få være i fred. Skuer utover den solblanke sjøen mens brisen og sola tørker kroppen min. Legger meg tilbake på svaberget og lukker øynene og drømmer meg tilbake til de gode minnene, slik jeg husker de eller vil huske de.

2.

Sommervarmen gjør meg slapp og giddeløs. Klarer ikke følge planene mine. Et avbrekk med en skogstur gjorde det ikke lettere, slik jeg ønsket, selv om det var godt å komme bort, få ny luft i lungene. Alltid fint å komme seg ut, bort fra rutiner og egenpålagte oppgaver. Det er bare det at jeg må omsette disse opplevelsene til noe konstruktivt når jeg kommer hjem. Komme i gjenge igjen. Unnasluntring og sene kvelder foran glanekassa gjør det ikke bedre. Det er så deilig å bare døse, ta det helt piano og håpe at i morgen er arbeidslysten tilbake. Det er et faremoment å komme inn i denne liksom uforpliktende, løsaktige væremåten. Forskjellen er at nå kjenner jeg igjen disse faresignalene og vet hva som skal til for å komme meg ut av dem igjen, finne tilbake til min opparbeidede livstil og bevare edruskapen min. Det aller viktigste er å være ærlig, først og fremst ærlig mot meg selv, noe jeg på langt nær har vært tidligere i livet.

3.

Noen dager siden jeg satt her sist. Savnet bølgeskvulpet og måkeskrikene. Plukker opp skjell i fjæra. Deilig! Slapper av, et avbrekk, men samtidig settes prosesser i gang. Kreativiteten til å skrive mer. Gå tilbake, se ting og kjenne lukter som var. Slik som når jeg tar opp en stein, glattpolert av sjøvannet, overflaten skinner, kontutene er borte. Da er jeg for eksempel tilbake i steinbutikken jeg jobbet i som ung, til Trilobitter, Tigerøye, Thulitt og Larvikitt. Øredobber, halssmykker eller bare en flott stein i en eske, til «sønnens» steinsamling. Det var det de sa alle foreldrene, som kjøpte rosenkvarts og ametyst. De skulle ikke ha dem selv – som om jeg brydde meg. Visst er det mange flotte steiner. Men alle er ikke alltid slik de ser ut ved første øyekast.

4.

Hva hadde skjedd om jeg ikke bodde her og jeg ikke hadde hatt denne perlebukta mi? Hva om jeg ikke hadde opplevd alt jeg har opplevd? Hva om jeg ikke hadde skrevet ned alle mine tanker, da som nå? Den gang jeg var ung og uskyldig og ikke ville noe annet enn å rive meg løs. Det er heldigvis blitt annerledes, tror jeg … På andre siden henger en hengekøye mellom to trær. Et forelsket par kryper ut og ned på bakken. Lister seg ned mot vannet, sklir lydløst uti og legger på svøm. Jo da, jeg se dere.  Det var slik jeg ville ha det selv, den gang da jeg enda var ung og forelsket. Så fint de har det. Så fint jeg har det, her jeg sitter og smugtitter på dem. En er bare ung en gang. Nei, takke seg til. Bare å hoppe ut i det, vannet altså …

5.

Deilig med et kveldsbad og vannet er fortsatt varmt, selv om sola ikke varmer slik den har gjort tidligere i sommer. Det er uansett godt å komme ned hit, koble av. Sivet rasler i den svake vinden og en svane, kanskje Svanhild eller Gunde, siger sakte og majestetisk forbi. Ingen forstyrrende båter, bare et fåtall å skimte i det fjerne. Stillhet. Det er slik jeg ønsker å ha det. Om ikke lenge kommer høststormen med ruskevær, regn og blåst, og det er ikke å forakte nå faktisk. Gressplenene, busker og blomstene trenger sårt vann. Inntil det skjer skal jeg nyte disse sommerdagene og kveldene før sola ikke lenger klarer å klatre over tretoppene og bikker ned i sjøen – som en rød-oransje ildkule, og når grågåsa kommer i plog på vei til varmere strøk, da er det på tide å trekke innom hus, tenne stearinlys og ta frem strikketøyet. Tankene går tilbake til senhøsten i åttitre, året jeg hadde begynt på videregående for å studere helse- og sosialfag. Tidlig opp hver morgen for å rekke toget til skolen, omtrent tre mil unna. De fleste morgener fikk jeg sitte på med yngste broren min til stasjonen, når han skulle på arbeid. Sjelden vi treffes nå. Skulle vel holdt bedre kontakt…

6.

Når jeg kjenner på savnet og dragningen mot elva hjemme, mot de mektige fjellene, med sine fjellbekker og vann, hvor jeg alltid pleide å finne ro, finne tilbake til røttene og finne tilbake til meg selv, da går jeg hit. Selvfølgelig sitter jeg her, på en diger stein litt lengere inn på land, men likevel ved vannet. Det er flo sjø. Her kan jeg kjenne på det samme, her kan jeg glemme det vanskelige og finne nye muligheter. Ikke engang sterk nordavind kan holde meg borte. Jeg må ned, må bare klarne hodet skikkelig i det forfriskende sjøvannet, kjenne at jeg lever, her og nå. Og så, drømmene som tar meg tilbake til dager hvor savn og ensomhet var daglige påkjenninger, men også drivkrefter til igjen å kjenne på samhørighet.

7.

Hvem skulle tro at sommeren er på hell? Skjønt det er tidlig i august og mye soldager kan fortsatt komme. Solen har fått et nytt lys, et skinn som forteller meg at høsten banker på døra. Svaberget er fortsatt deilig og varmt, sjøen ikke likedan, men likevel er det godt å legge på svøm, komme opp igjen og kjenne at en lever. De omtrentlige tjue graderne i lufta hjelper. Fortsatt sommerlig, ja … Det er en småbarnsfamilie her i dag. Jeg sitter og iakttar hvordan samspillet mellom dem er. Det er en ro, en varsom og omtenksom kontakt, som gir et signal om kjærlighet dem imellom. De har det tilsynelatende fint sammen, men hvem vet hvordan de virkelig har det bak låste dører? For ingen visste hvordan jeg og min familie hadde det, ingen kommenterte noe annet enn at vi utad så ut som en lykkelig familie. Så feil går det an å ta!

8.

Sytten varme, sol og vindfullt. Det er blitt mer høstlig på noen få dager og ikke lenger fristende å gå ut i vannet, men jeg gjør det likevel. Det er det som har holdt meg oppe, det at jeg alltid tar sjansen og tenker at alt blir mye bedre etterpå. Nå er det annerledes, for nå vet jeg at det blir bedre. Det var ikke alltid jeg trodde på bedre tider, selv om jeg innerst inne hadde håpet og troen på at det ville bli en løsning, at døren ville åpne seg, om bare den rette personen turte å ta i dørhåndtaket og jeg kunne si: Vær så god, stig på. Nå kan jeg se tilbake på dette vendepunkt i livet mitt, det var som i en film, som en sang eller et eventyr med en lykkelig slutt der alt det gode seiret, hvor trollet virkelig sprakk, hvor mitt nådestøt traff, som jeg hadde drømt om, planlagt til minste detalj, hvor jeg ble bønnhørt og hvor en person turte å stå der sammen med meg, ta opp kampen og hjelpe meg og barna i sikkerhet slik at vi tre virkelig kunne begynne å leve våre liv til fulle i stabile omgivelser. Bare det at jeg ødela den stabiliteten og tryggheten. Det er stabilt og trygt her på stranden.

9.

Det er merkelig, fortsatt tror jeg at vannet hadde vært tålelig bra å ta et bad i, men jeg sitter heller og nyter utsikten. Båteierne priser fortsatt sommerlig varme, der de drar ut mot fjerne strender, nye og bedre steder å gå i land. Men er gresset alltid grønnere på den andre siden. Jeg har jo fått erfare at det ikke stemmer. Men jeg glemte så fort, jeg var jo som et forvokst barn som alltid ville leke, ha det gøy. Nå har jeg endelig blitt voksen og kan bare sitte her i stillheten, se at andre leker seg med fart og spenning der de farer av gårde på sine vannscootere. Godt det ikke er meg. Godt jeg ikke lenger var tretti og full av farefulle ideer og påfunn. Jeg er heldig som sitter her, og kan se tilbake, men med en viss bismak …

10.

Hva tenker måkene tro, om at jeg stadig kommer tilbake og bare står her, glaner utover, speider etter båter eller fjernt land. Myser mot sola, for det er sol, om ikke skyfritt, men den varmer, så jeg tar av meg jakken. Sjøbrisen får hårene på armene mine til å reise seg. Det var ikke så varmt, nei. Er tross alt bare halvveis i august, men uansett er vannet flere grader over normalen vil jeg tro. Jo, kjære måker, jeg må ned hit for å finne inspirasjon, hente frem minner, se nye muligheter og notere i kladdeboken min. Så må jeg selvfølgelig kjenne på vannet. Drømme meg bort igjen. La gå, det er det som er meningen. I morgen blir det kanskje regn. Får så være med det været. Men det er bursdagen til mor. Tretti år eldre enn meg. Tiden går. Er alle sårene leget? Nei tiden leger ikke alle sår, men tiden lagrer dem… Jeg må bare sitte her litt til. Kontrollere at alt er som det skal. Båten vår ligger der fortsatt, på land, med bunnen opp. Hvor mange ganger gjorde ikke jeg det før jeg snudde meg og tok tilbake kontrollen, fikk skuta på rett kurs.

11.

Det va ikkje sånn det sko vær. Det va ikkje sånn det sko bli, synger Eidsvåg i andre vers på «Skyfri himmel», og jeg kjente det akkurat slik da jeg drakk. Heldigvis ikke nå… Det er noe rart med stranden. Den bare drar meg til seg. Den drar liksom ordene ut av meg att på til. Flere dager har jeg gått rundt og ikke fått noe ned på papiret. Helt tom. Er ikke tom, vet det, men nå er det vanskelig å skrive. Sviktet atter en gang. Ser alt på nytt. Så mye som har svirret i hodet mitt i dag. Så, på veien ned hit, kommer setningene og når jeg nå sitter her, er det bare å skrive i vei. Mulig det er sjøluften eller bare det å komme meg ut. Alt er klarere her. Lysstrimene, fra en klar himmel, som speiler seg i sjøen. Det glitrer. Alt det vanskelige blir med ett så lett. Dører stenges og dører åpnes.

12.

En kraftig sør-vestlig vind får meg til å kjenne at jeg virkelig lever. Bårene brenner. Det er ordentlig høstlig denne mandag morgenen, selv om det er varmt, over ti pluss. En blå mandag?  Nei! Blir nok ikke sol i dag, men en flott dag. Optimist, en glad optimist. Stille, stille morgen, bortsett fra vinden og suset fra bilene i det fjerne. Mennesker som haster til jobben. Ikke jeg, for jeg sitter her, på stranden. Jo, jeg jobber da. Jeg skriver, ikke sant. Jeg ligger ikke på latsiden. Det er faktisk slitsomt, mentalt. Få alle tanker, fantasier, virkeligheten, de vonde og gode dagene, alt ned på papiret. Bra å sitte her. Inntrykkene kommer sterkere, men jeg takler de liksom bedre her ved sjøen. Det blir oftest slik jeg vil nå, fordi jeg tar en dag av gangen. Kan jeg ha det bedre? Sikkert. Vet ikke. Drømmene er der nå også, og de kan briste. Jeg kan briste. Det får briste eller bære …

13.

Sitter faktisk hjemme i dag. Orker ikke ut i det som ser ut som en sur dag. Tåke og duskregn. Skrivesperren er tilbake, men jeg jobber likevel, oppe i hodet. Kvernen går. Maler og maler. Katta, som ligger på fanget mitt, maler og maler. I kor. Mobilen ringer, og samboeren lurer på om jeg trenger noe på butikken. Litt skrivelyst hadde gjort seg. Kan dessverre ikke kjøpes. Tar det i morgen … Det mørkner. Ordene strømmer på. De spør ikke om lov selv om det er midt på natten. Bare å stå opp, for dette må jeg skrive ned. Skulle jeg ha gått ned til stranden i dag likevel?

14.

Tok på meg vindjakken i dag, for jeg måtte ned til mitt skrivested. Forløsende og igjen sitte på moloen. Blir litt kald i baken kjenner jeg. Steinene gnager. Skulle tatt med et sitteunderlag. Hva er det med disse båtfolkene? Eller kanskje det er en fisker? Er vel det. Torsk, sei og hvitting, nei ingen torsk. Fjorden er tom for. Hva drar de etter? Kanskje som meg – tenke og være for seg selv med tankestrømmen. Lenge siden jeg prøvde fiskelykken. Lykke ja, hva er egentlig det?

15.

Ikke akkurat sommertemperatur i lufta, men vannet i sjøen kjennes tålelig bra ut, der den ligger stille, speilblank og venter, på meg. Skulle ha tatt på badetøy. Hadde vært deilig med et ordentlig forfriskende saltvannsbad. Skal, skal ikke. Blir det siste. Er ikke så tøff som jeg tror, og det er greit, selv om jeg kjenner litt på skuffelsen over at jeg ikke bare hopper i det. Vet at det blir så vanvittig deilig etter på, når jeg frotterer varmen tilbake i kroppen og det begynner å prikke, blodet strømmer og jeg kan strekke hendene i været og rope: Jeg gjorde det. Det er noe med viljestyrken. Viljestyrke hadde jeg i lange baner da jeg drakk. Viljen til å skaffe meg alkohol uansett vær og føreforhold, eller om jeg var syk. Men jeg var jo syk, for syk til å se og til å ikke dra. Det var ikke vanskelig å slutte, det gjorde jeg hele tiden, men det var det med ikke å begynne igjen … Ein blir såra for monge svik. Jeg såret og svek – mest meg selv.

16.

Skulle ikke tro det var i slutten av august. Sola varmer, det er helt nydelig og fortsatt er det småbåter ute på sjøen. Kanskje er de ute for å fiske etter krabber. Er for tidlig for hummeren. Kanskje siste svømmetur i tjue graders vann – helt sikkert nitten. Wow! Har alltid likt meg ute i naturen, likt å fiske, likt å sove i telt og bare kjenne meg i ett med naturen. Vann og sjø gjør meg beroliget. Det er behagelig å sitte her og bare se utover og kjenne at sola varmer fortsatt. Vannperlene drypper fra mitt våte hår. Jeg er heldig som kan sitte her – nyte stillheten, kjenne lukten og smaken av salt sjø, tang og tare og vite at jeg selv bestemmer hvor lenge jeg vil sitte her. Nå kan jeg velge hvordan dagen min skal være og jeg trenger ikke lenger prøve å være noen annen enn meg selv. Det er fint å ha det slik og ikke minst er det en befriende tanke. Nå lever jeg virkelig! Det er håp …

17.

Snart kommer sidensvansen og samle seg i flokk, som i en vifteform, og jeg vet at det nærmer seg høsten og kaldere tider. Jeg liksom ser de for meg; ser flokken kommer mot meg, i bølger og tar en brå sving, flyr bort og setter seg på greinene i et forblåst bjørketre like ved. De er trekkfugler, på vei mot sørlige breddegrader og varmere vær. Men de vender tilbake hit, neste vår, som alltid, slik jeg gjør til min strand. Her kan jeg sitte og drømme meg tilbake til solfylte sommerdager, når jeg ligger på svaberget og kjenner vannperlene renne nedover kroppen etter en deilig svømmetur i bølgene. Bølgene ja, de som alltid vender tilbake, mot strandkanten, slik som nå. Tærne ble våte. Jeg ser at vannet virvler med seg små sandkorn rundt føttene, blir liggende litt til neste bølge fører dem utover igjen. Frem og tilbake. Neste bølge er litt kraftigere og noen små rullesteiner bli liggende igjen. Fascinerende. Som livet. Her sitter jeg og kjenner at jeg lever, at jeg er i bevegelse. Noen ganger lar jeg ting bli liggende, jeg orker ikke kave, det er bortkastet, mens andre ganger vil jeg helst flytte kampesteiner og jeg stormer. Forgjeves. Tja? Skriver i sanden, men jeg vet at vannet vil hviske det bort. Det er slik det er. Men det blir som minner. Selv om de viskes bort, er de der på et vis. Det er fint å sitte her, kjenne at jeg lever, være i stadig bevegelse, men alltid kjenne meg hjemme, i min trygge havn, på min strand. Se vannet sirkulere slik jeg sirkulerer. Ringen er sluttet.

Årets siste sjøbad – kanskje…