Hvilken vei du velger å gå er ikke det vesentlige – bare du når ditt mål!

Det er mange veier til Rom. Jeg har prøvd flere, men på noen av dem rotet jeg meg bort – gikk meg vill. Det er ikke alltid like lett når en er på ville veier – helt i ørska, å finne den beste veien, om ikke den raskeste, men den tryggeste.

Altså, det er flere måter å bli nykter på og å få hjelp til å forbli nykter. Ikke alle hjelpetiltak er like godt opplyst, så ofte er jungeltelegrafen god og ha, eller nå er vi blitt mer moderne og googler. Det eneste jeg vet er at det er et fåtall som klarer det på egenhånd og trenger noen å dele byrdene med, og da kan et felleskap av andre avhengige være løsningen. Det er mange av oss nyktre som har fått hjelp av en gruppe av likemenn, gjennom kursing, klinisk behandling og eller terapi. Sikkert flere varianter også, men fellesnevneren for oss alle tenker jeg er at vi hadde fått nok og ville ha hjelp. Har du noen gang prøvd å hjelpe et barn som skal klare selv?!

———-

Jeg hadde nettopp blitt «kastet til ulvene». Vel, slik føltes det vertfall, usikker og redd som jeg var, der jeg sto «helt alene» på trappa utenfor klinikken jeg hadde tilbrakt de siste tre månedene.  Vil jeg klare dette? Virker verktøyene jeg har fått med meg? Nå var det alvor. Nå skulle jeg begynne å leve på ordentlig. Men jeg var ikke alene slik jeg trodde. Det var mange som meg – mange som ville geleide meg og tilføre enda mer kunnskap til å bruke verktøyene på riktig måte. Hvem skulle jeg velge blant alle de som ville veilede meg fram? Valget der og da falt på en gruppe mennesker jeg tidligere hadde møtt, folk jeg visste hva sto for og som jeg visste kunne veien. De hadde hjulpet mange før – noen hadde ramlet av i farten og atter andre ønsket å prøve sin egen vei. Jeg hadde engang vært en av dem, men nå ville jeg la disse folkene få «løfte» meg fram. Jeg trengte bare å lytte til og følge deres råd. Som å gå i en trapp – ett trinn av gangen og man kommer til toppen om man tar tiden til hjelp. Jeg lyttet og gjorde som jeg ble fortalt – det andre før meg hadde gjort, og for hvert skritt jeg tok, og fortsatt tar – en dag av gangen – kommer jeg nærmere målet. For jeg ville til Rom og jeg kom til Rom og jeg vil være i Rom.

Etter hvert som jeg gikk rundt der i «Rom», utforsket og utviklet meg – var nysgjerrig på alle de menneskene jeg møtte og hvordan de hadde funnet veien, ble jeg mer interessert i å finne ut mer om deres veivalg. Som skrevet er det flere alternativer. Våre felles mål var jo å holde oss edrue og kanskje kunne jeg få vite hva som holdt deres mot opp, lære enda mer om hva avhengigheten medfører. Jeg har hele tiden higet etter mer kunnskap, og hittil hadde jeg høstet erfaring gjennom andres historier, sett og hørt at vi alle mer eller mindre var like. Men hvorfor hadde jeg fått denne lidelsen – avhengighetssyndromet, som mange kaller alkoholisme meg selv inkludert. Enkelte stilte seg undrende til hvorfor jeg kalte meg alkoholiker. Var jeg ikke blitt nykter? Hadde jeg ikke satt flasken på hylla? Du er et menneske, ikke alkoholiker lenger. Hmm! Disse folkene ville jeg gjerne høre mer på, hva de hadde på hjertet. De virket faktisk enda mer selvsikre og kunnskapsrike enn meg. Noe hadde de funnet mer av som jeg ikke hadde funnet.

Jeg opplevde en åpenbaring. Dess mer jeg vanket i deres omgangskrets, dess mer følte jeg at jeg vokste og ble mer trygg på meg selv. Alle erfaringer de delte med meg sugde jeg til meg. Jeg ville vite mer – få enda mer kunnskap. Hvorfor hadde ingen fortalt meg alt dette før? Ikke engang på behandlingsstedene jeg hadde vært på hadde jeg fått beskrevet noen av disse symptomene og plagene som medfølger det å være avhengig. Nå ble jeg forklart og fortalt om situasjoner som skapte større farer for tilbakefall, om ulike faser av avhengighetslidelsen og mange andre faktaopplysninger jeg undret meg over å aldri ha hørt om før. Dette forklarte derfor hvorfor jeg så mange ganger hadde hatt uforklarlige handlinger, tanker og følelser. Mange av disse plagene dreide seg om noe så «enkelt» som hormonforandringer eller kluss i hormonbanene.

Det ble tisket og hvisket i kulissene. Noen fra det felleskapet jeg hittil hadde vært delaktig i, og en fast tilhenger til, begynte å skvise meg ut. Jeg ble blokkert fra «vennekretser» og hørte negative kommentarer fra sidelinjen. Enkelte mente det var upassende og selvisk at jeg ikke lenger var så villig til å påta meg oppgaver og å hjelpe til i gruppen. Andre sågar ymtet at jeg hadde «sviktet dem» ved å gå til «fienden». Var de misunnelige på meg som turte å ta nye veivalg eller var de redde for å miste sin troverdighet? Ikke vet jeg, men jeg ble med ett oppmerksom på at ikke alt var så åpent og ærlig – så omtenksomt i dette felleskapet. For meg var det ikke lenger et omtenksomt felleskap. Når man holder noen utenfor, slik de påstår de ikke skal gjøre, ser med argusøyne og olme blikk på en person som bare søker mer kunnskap for å oppfylle det høyeste ønske – å forbli edru, da blir jeg såret og lei meg. Jeg følte meg vertfall ikke som en del av dette såkalte fellesskapet lenger. Selvfølgelig må det sies at ikke alle behandlet meg som en «spedalsk», men syntes det var interessant og ønsket selv å høre mer om all den lærdommen jeg hadde fått.

Jeg har på ingen måte tenkt å ta ifra noen deres «kunder», men tvert om spre budskapet – spre kunnskap som kan forenkle forståelsen for alkoholismen og dens lumske farer. Jeg ønsker og håper flere kan få ta del i sin egen tilfriskning på en mer forståelsesfull måte. Kunne vite hvorfor man blir irritabel med jevne mellomrom, hvorfor det ikke er så lurt å ta en kaffe på sin gamle stampub eller hvorfor man fortsatt kjenner på angst og uro i kroppen. Jo mer kunnskap, jo enklere blir det å takle de mange «uventede» situasjonene, som ikke er uventede, bare helt normale. Men når man ikke vet så blir man redd og blir man redd flykter en ofte. Hvordan flykter de fleste avhengige? De tyr til det de trodde fikk dem bort fra det vanskelige. Enten ved å drikke alkohol eller ruse seg på annet vis. Fellesnevneren for avhengighet er jo at menneskene som lider av syndromet ønsker seg bort, finne fred og ro, men det blir i stedet et sant helvete – for de fleste. Jeg vet at mange har tatt tilbakefall på grunn av utrygghet og redsel – på pseudo-abstinenser, og disse sprekkene kunne vært unngått om de bare visste…

Jeg ønsker bare at vi alle kan respektere hverandre for de veivalgene vi tar. Selv de som velger å ikke be om hjelp fra noen har tatt et valg, om enn vanskelig å forstå, men like fullt deres rettmessige rett til å velge. Og vi som kom til fornuft – erkjente vår maktesløshet og ba om bistand og en hånd å holde i på veien fortjener oppbacking uansett hvilken gruppe mennesker vi velger å gå sammen med for å nå målet. Vi er alle mennesker – på godt og vondt, og fortjener respekt og anerkjennelse. Mulig noen behandlings- og tilfriskningsopplegg er bedre enn andre, men det er ikke min rett å bedømme og dømme andre for hva de ønsker – den smale sti eller den litt bredere veien. Hva som hjelper meg, behøver ikke være det rette for andre eller omvendt. Det som teller er vel at vi alle når våre mål med våre liv. Jeg for min del ønsker å bevare edruskapen. Jeg ønsker også at flest mulige kommer til Rom, uansett hvilken vei de velger…

Noen vil sikkert si at jeg er feig som tar dette opp i en blogg og ikke med den eller de rette vedkommende. Nå skal det sies at jeg har delt denne historien med enkelte i dette såkalte fellesskapet, men siden jeg ikke vet hvem som er den «rettmessige eier» av alle uttalelsene og rykteflommen, så velger jeg derfor denne løsningen. Jeg ønsker at vi alle går i oss selv, tenker over hva vi sier og gjør, undersøker litt mer rundt omstendighetene før vi dømmer noen. Om du føler deg truffet bør du kanskje gå i deg selv. Uansett er jeg takknemlig for all hjelp jeg får fra alle fellesskap.

«Det eneste man angrer på i livet er det man ikke gjorde» (Ukjent).

Den smale sti eller den bredere veien…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s