Den berømte vaskedagen i dag, og mens jeg går her og støvsuger svirrer tankene rundt det jeg i morgentimene har fattet interesse for på live-sendinger av Julie W. og Vibeke O. – to av flere inspirasjonskilder jeg har. I dag var det mest det som omhandlet problemstillingen: Har jeg et alkoholproblem? Noe flere sikkert har stilt seg til tider, jeg selv blant annet. Jeg konkluderte med at jeg var alkoholiker til slutt, men det satt langt inne. Eller gjorde det egentlig det? Når jeg ser tilbake forsto jeg at jeg hadde et problem lenge før jeg tok avgjørelsen om å be om hjelp.
Spør du deg om du har et alkoholproblem? Hadde du spurt meg om du hadde, ville jeg svart at siden du allerede har begynt å undre deg over om hvorvidt alkoholen har blitt et problem, så har du et problem – med alkoholen. Men du går på jobben, har et godt hjem med mann og barn, god økonomi og egentlig alt det som en alkoholiker, eller fylliken ikke har – tror du. For du mener helt klart at en alkoholiker er han eller hun som raver rundt i gatene, sitter med flaska i hånden på benken i parken og mest sannsynligvis bor under en bro et sted i byen. Så det tror du? Prosentvis sitter de fleste fyllikene inne i sitt «møblerte hjem», slik som du selv. I dette møblerte hjemmet tasser det også en hund rundt. En Border collie som du mente du trengte for å komme deg ut, trimme sammen med og samtidig få deg frisk luft, og ikke minst bedre samvittighet og unnskyldning for å ta deg det etterlengtede rødvinsglasset. Hvem lufter hunden mest forresten? Måtte bare spørre. Kanskje ligger hunden stille og rolig med halen godt under seg, ørene senket hver gang du slentrer forbi og skuler på den – med dårlig samvittighet kanskje, men lar tanken drukne i neste vinglass.
Så jeg stiller flere spørsmål – innpåsliten som jeg er: Er du tilstede når du er på jobben og hvordan utfører du arbeidet ditt – med glede? Hvor er tankene dine når du står ved kaffemaskinen for tredje gang på under en time? Har du hyggelige kollegaer eller er de masete og innpåslitne som meg; hvordan- har- du- det- i- dag frasen hver bidigedag. Trives du på arbeidsplassen, der du tjener til livets opphold eller er det bare et sted du går for å skaffe det penger til mer sofistikert rødvin? Hvordan har egentlig mann og barn det hver gang du tar fram det fortjente glasset ditt? Vel, muligens så lar du være å drikke før etter at barna har gått til sengs. Vertfall drikker du ikke åpenlyst, for du tror du skåner dem best da. Tror du gemalen synes det er ok at du støtt og stadig snøvler i vei om den slitsomme jobben din, raver bort til kjøkkenbenken for å fylle på mer fra kartongen, den du har begynt å kjøpe fordi da ser ingen hvor mye du egentlig drikker – ikke du selv en gang. Og er egentlig økonomien din så bra? Tenk om du ikke drakk opp mesteparten av salæret ditt, hvor mye penger ville du ikke da hatt? Kanskje fått råd til den USA-turen du har gått og drømt om så lenge? Ble det mye å tenke på nå?! Lurer du fortsatt på om du har et problem?
Kanskje er du ikke i et forhold, at du bor alene av en eller annen grunn. Barna har forlatt rede – de er voksne, og ekteskapet gikk i vasken – dere kranglet støtt og stadig, vokste fra hverandre som mange pleier å si. Kanskje er du pensjonist, har strevd fra deg på den forferdelige arbeidsplassen der ingen av kollegaene visste deg interesse, ingen som satte pris på deg og jobben du gjorde. Endelig kan du sitte hjemme, men hva skal du bruke som unnskyldning nå for å ta deg den fortjente drinken? Jobben er jo ikke lenger det frikvarteret du (og kroppen) trengte – der du samlet opp alle gode grunner for å dra innom polet på vei hjem. Nå er alle dagene de samme og du har all den tid i verden til å synes synd på deg selv, drikke enda mer på selvmedlidenheten som vokser, bitterheten til alle som dro sin vei, eller aldri kom og alle venninnene dine som har nok med sitt. Klart jeg fortjener å ta meg ett glass vin, som aldri blir med det ene – gjør det vel? Men du sitter nå der helt alene og du trives med det sier du. Løgn sier jeg. Du vil bare være alene for å kunne drikke i fred uten at noen blander seg inn og kanskje forteller deg at du drikke for mye! Du kan jo bare forsvare deg med at noe må du få lov til å kose deg med du også, mens du innerst inne vet at de snakker sant. Det er vondt å erkjenne, så da drikker du heller mer.
Du savner egentlig noen å dele alle tankene og følelsene dine med – gjør du ikke? Kunne gjerne tenkt deg og besøkt en av dine gamle venninner, men lar det være for du orker ikke tanken på å drikke «kontrollert». Kanskje er det slik at denne venninnen din fortalte deg ved en anledning, da du spurte henne om hun syntes du drakk for mye, om hun trodde du hadde et alkoholproblem hvorpå hun svarte; nei, absolutt ikke. Da tenker jeg at denne venninnen din har et problem selv som hun ikke vil belyse, at hun er redd for å bli dratt med i dragsuget om du skulle finne det for godt å erkjenne åpenlyst at du har et problem og be om hjelp. Hun vil jo ikke på noe som helst måte miste sin drikkevenninne. Etter hvert orker du ikke tanken på å hverken gå ut eller invitere venninnen hjem. Er det fordi du ser deg selv i henne? Har du begynt å virkelig bekymre deg over ditt liv og hvordan du er i ferd med å miste fotfestet – du er på full fart nedover, men greier ikke stoppe.
Kroppsplagene og vondtene blir verre, ryggen smerter og alt blir et ork. Du kjenner deg utslitt uten å jobbe, føler at alt bare hoper seg opp, noe det også gjør, men du bare klarer ikke ta deg sammen. Burde gått til legen, men han vil sikkert bare gi deg smertestillende, men det vil du absolutt ikke; kan bli avhengig av det. Jaså, sier du det! Hva med alkoholen du heller innpå for å døyve smerten, er du ikke blitt avhengig av den? Den som har blitt din medisinen, som du bare må ha hver dag for å komme deg i gang – bare litt, før du igjen dovner vekk i sofakroken. Ryggen smerter enda mer dagen derpå. Drikk mer!
På gode dager kan du tenke at du burde begynne å trene for å få i gang kroppen igjen, komme i bedre form og ikke minst gå ned noen kilo for jammen har du lagt på deg den siste tiden. Ja, det er ikke rent få kalorier i alkoholen, men det vet du jo. Trenger bare trene litt, sykle en tur eller gå til butikken i stedet for å kjøre den korte biten. Og du starter så bra, kjenner deg i bedre humør og ryggen blir også mye bedre. Dette må feires, jippi, og glasset heves før nederlagstankene på nytt innhenter deg og drar deg tilbake til selvmedlidenheten. Åh, klarte ikke skjerpe meg denne gangen heller…
Nå har kanskje angsten meldt sin ankomst for fullt, hvor du føler alle glor og glaner, alle vil deg vondt. Alle skuler på deg når du ankommer polet for andre gang denne uken. På tide å begynne å handle på flere polutsalg. Du er fanget i grepet på kong alkohol, du skjønner det innerst inne, men klarer bare ikke gjøre noe med det. Du må bare rekke polet før det stenger, helst flere pol, kanskje innom butikken, bunkre opp for det er jo helg. Orker ikke tanken på å gå tom. Ingen må se, ingen må vite. Ikke svare på telefonen, ikke hente posten. Skynde deg hjem, i sikkerhet. Phu! Drikke – drikke – drikke.
Gråter og fordømmer deg selv. Forbanner alle rundt deg – de som aldri stiller opp, de som gikk. Hvorfor? Du vet så inderlig, men likevel eter bitterheten deg opp. Hvor ender dette? Rundt deg hoper det seg opp, rot og søppel. Kaster tomgods mens naboen sover eller i en søppeldunk ingen kan se deg. Hvem er der? Angsten og frykten for å bli avslørt. Du er avslørt skjønner du. De evinnelige smertene. Gå bort. Vil ikke mer. Tankespinn, følelser, vil og vil ikke. Orker ikke mer, men klarer ikke stoppe. Ja, jeg har et alkoholproblem! Hjelp!
Gjenkjennende? Og ja! Det er derfor jeg skriver dette. Fordi jeg kjenner lusa på gangen – for jeg har vært den lusa selv.
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 