Det handler om å slippe…

Jeg drakk for å slippe, men jeg slapp aldri. Slapp aldri angsten, redselen, frykten… Det eneste jeg slapp var respekt…

Mye av tiden som nykter har jeg brukt på å skape ny tillit til hovedsakelig barna mine, og det er vel en jobb jeg vil fortsette med en tid til – kanskje resten av livet. En gang alkoholiker, alltid alkoholiker sies det. Men så lenge de ser at jeg stadig blir en mer rolig og avbalansert person, mer trygg på meg selv og en de kan stole på, så vil de nok med tiden ikke bekymre seg så mye for tilbakefall. Likevel tror jeg de vil være årvåkne en stund til, se etter faresignaler som kan gjøre dem usikre spesielt om jeg begynner å bli fraværende og stadig takker nei til sammenkomster, at de ikke får tak i meg på mobilen, om jeg ter meg annerledes igjen eller blir innesluttet med en sliten kroppsholdning og svingende humør. Det håper jeg inderlig de slipper nå som vi har bygget opp en god og trygg relasjon. For det handler vel mest om trygghet, det at de kan stole på meg igjen. Jeg stiller opp når jeg kan, og de vet jeg er der for dem. Ikke for å ta igjen det tapte, «kjøpe» meg god samvittighet eller bevise noe, men fordi jeg er glad i dem – jeg er mammaen deres.

Ja, jeg har blitt mer trygg og selvsikker på meg selv, men det er fortsatt noe å jobbe videre med. Nå som jeg er alene hjemme kunne jeg fort ha kjent meg utrygg, men snarere tvert om. Da er jeg enda mer påpasselig og oppmerksom på hvilke følelser som svirrer rundt. Jeg kjenner faresignalene, og selv om et tilbakefall kan komme ut av det blå, og planlagt lang tid i forveien – uten egen innflytelse, men i underbevisstheten, så er jeg ikke engstelig. Jeg er ikke den typen som blir sittende å gruble for lenge over noe som før kunne satt i gang både sinne og selvmedlidenhet – fram med flasken og drikke på det. Nei! Har nok av ting å gjøre, og er det ikke noe håndfast å pusle med kan jeg alltids sette meg ned å skrive, som nå. Det er ikke tid til å kjede seg eller føle på ensomhet her i gården. Selv om kroppen ikke er helt i hundre, så har jeg klart å kurrere forkjølelsen ganske bra. Trengte to gode netter med søvn, fersk kjøttsuppe – C-vitaminene svømmer som mor pleide å si, og ikke minst yogi-te med honning og sitron. Nå kan jeg komme meg ut igjen, rusle en tur eller begynne å klargjøre hagen for vinteren. Ja, jeg har nok å ta fatt i – om jeg vil og når jeg vil. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil – bare ikke drikke, og det vil jeg heller ikke. Jeg velger å tro at jeg er så langt unna en sprekk det går an å bli – uten å være for hovmodig. Det er vel dette med tryggheten igjen, tenker jeg. Jeg er trygg på meg selv – selvsikker med andre ord, og det hadde jeg ikke trodd jeg skulle si jeg var – ikke for fem år siden vertfall.

Noe av det fine med å være edru er at en slipper fylleangsten hver bidige morgen. Jeg kan stå opp god og opplagt, selv når jeg er litt syk, og selv om været er, ja hva er det – nitrist egentlig. Jeg behøver ikke lenger flykte fra følelsene mine, men stå i dem. Frykt var en av de følelsene som hadde størst innvirkning på mitt alkoholinntak eller rettere sagt som vokste jo mer jeg drakk. Frykten tøyt ut av alle porene i kroppen min. Ikke nå. Det å gå ut er ikke lenger forbundet med frykt for å møte naboen eller redsel for hva som ligger i postkassen. Regningene gjør meg ikke nervøs lenger og jeg skyr ikke folk slik jeg før gjorde med mine lange omveier bare jeg skulle til nærbutikken. Ingen stemmer i hodet eller ansikter som stirrer i alle kroker og kriker. Ingen er ute etter meg. Vel det var ikke det da jeg drakk heller, bortsett fra familien da, de som ville meg godt… Ja, sviktet og svek, lyktet og frykten vokste og vokste… Nei, vil ikke! Gå, bare gå. GÅ, sier jeg.

Den sosiale angsten, redselen for å bli alene, frykt for å bli forlatt eller nervøsiteten for nye mennesker er ikke lenger dagligdagse plager, egentlig er dette følelser jeg sjelden er i kontakt med nå. Skulle frykten komme i en eller annen form blir jeg ikke satt ut slik som før, og jeg trenger ikke under noen omstendigheter drikke på dem. Ja, så jeg er selvsikker og det kan jeg takke fortiden min for. Alt jeg har måttet håndtere av alskens følelser, oppturer og nedturer for å bearbeide de indre omveltningene, lære meg selv å kjenne – denne usikre og ensomme jenta, som drakk på seg mòt for å klatre i rangen, som falt ned som en fell og likevel klarte å reise seg, gang på gang, og endelig bli stående – stolt og kry – se på meg – jeg er meg og jeg er edru!

Det å være nykter bringer med seg mange goder, og mye glede. Nesten daglig møter jeg på opplevelser – både gode og dårlige. Forskjellen er at det å ha en dårlig dag nå er tusen ganger bedre enn en god dag da jeg drakk. Jeg har lært meg å overstyre autopiloten og dermed tenke før jeg handler og det gir nye positive erfaringer. Derfor blir det enklere å unngå «å trå i salaten» eller behandle noen sårende og eller svikefullt. Jeg møter så mange fantastiske mennesker, mange som fortsatt strever slik jeg gjorde. Inni dem, som de selv ikke ser, er det en stjerne som skinner. Jeg ser den under deres sårbarhet og usikkerhet – den de egentlig er, men aldri har turt å være – fått lov til å være. Jeg ser meg selv. Jeg møter også folk som har kommet til den andre siden, her jeg selv er, de som har stått i det, tatt kampen og utstått smerten. De som erkjente og var modige nok – som seiret i en kamp større enn Liverpool mot Barcelona, en prestasjon uten sidestykke. Hva føler du nå? Glede! Lykke! Hva er lykke? Skitt au, ja lykke! Orker ikke definere lykke – forstå det på den måten du vil. Jo, jeg skal gi en forklaring på hva lykke kan være for meg (* – se nedenfor). Jeg er lykkelig som endelig kan være meg og gjøre en forskjell – gjøre andre mer lykkelig og glad. Jeg kan være en grunnlegger av deres nye liv slik andre var det for meg. Om de slippet taket…

Så er jeg takknemlig og ydmyk. Takknemlig til alle som aldri ga meg opp og takknemlig til meg selv som sto i det. Ydmyk overfor alle de som løftet meg frem, som sto på sitt: Du trenger å legge deg flat Heidi – gi slipp. Jeg står i stor takk – de fortjener min respekt, de som har vært der selv, reist seg og står fremst i bresjen og aldri gir opp for de vet de kan redde en. Og bare den ene er nok – den ene som ville – og jeg var en av dem. Så i bunn og grunn respekterer jeg meg selv også. Jeg kan redde noen. Ja, kanskje bare èn finner styrke i det jeg skriver, finner mot til å ta opp kampen – for å slippe taket, slippe å krige. For å finne fred i seg selv. Respect woman!

Jeg tvilte ikke et sekund på at en person som meg selv – en likeperson, en alkis om du vil, kunne få meg til å snu tankegangen.  Hvem forsto meg best? Hvem visste hvor det smertet mest? Hvem forsto om jeg ville dra og bare sa: Ja, bare dra du, om du tror du får det bedre. Jeg dro ikke. Hvorfor? Fordi jeg visste de visste hva som var til det beste for meg – det de hadde funnet og fått. Edruskapen. Hvem tror du best kan hjelpe en alkoholiker til å slutte å drikke? Vel, det handler ikke om å slutte, men om å slippe…

* Hva lykke kan være for meg:

Det å kunne ligge i sengen, som jeg gjorde i natt, høre regnet sildre fra takrennen, fosse ned fra en åpen himmel, stå opp og gå ut, stå der under taket og se på regnet. Jeg finner det fascinerende, strekker armene i været – smiler der jeg står i mørket og iakttar regndråpene. De kommer i strie strømmer. Oi, en dråpe i hodet, jeg kjente den – kald. Dette hadde aldri skjedd da jeg drakk. Jeg hadde ikke enset det, bare forbannet det – dette forferdelige regnværet. Men nå står jeg her. Fordi jeg kan, fordi jeg ga slipp. Jeg kan velge å gjøre det fordi jeg er fri – fri for frykt. Jeg velger selv! Ingen frykt for hva naboer måtte mene og tro – at jeg er rar som står der i bare nattøyet midt på natten og glor på regnet. Regn som beroliger meg, gir meg en følelse av lykke – ja, nettopp lykke. For jeg kjente en lykkefølelse der jeg sto, så og hørte. Ikke lykkelig for å vite at jeg bare kunne gå inn igjen eller slippe å bli våt, men fordi lyden av regnet påvirket noe inni meg – tok meg tilbake til barndom. Tikk-takk; som i dikte av S. Obstfelder.  Harmoni og ro – fredelig. Jeg liker regn – lukke øynene og bare lytte til det – sikk-sakk. Vann er lykke. Vann er liv. Jeg lever. Å vite at jeg har levd, levd et liv – ikke forgjeves, det rant ikke bort slik som regnet – med regnet i rør under bakken – med alkoholikeren tre fot under jorda. Nei, jeg er her helt tørr, en tørrlagt alkoholiker. Jeg er nykter og høyst levende. Jeg lever fordi jeg slipper – slipper tvangen, angsten, smerten. Slipper kampen med alkoholen – meg selv. Fortryllende, herlig lykke!