Politiske føringer og brukermedvirkning

Det er kommunevalg i dag, og vi borgere skal velge blant disse ulike partiene som har et ønske om å forbedre kommunen vi bor i. Jeg har gått gjennom de ulike partiprogram her i min bostedkommune, men det er med skuffelse jeg ser at det er svært lite om ruspolitikk. Enkelte har ikke engang nevnt noe som helst; at på det området trengs det en forbedring her i kommunen. Man kan ikke hvile på sine laurbær, skryte av at Moss var først ute med FACT, når det i etterkant så godt som ikke er gjort noe for å bedre på tiltak opp mot de rusmiddelavhengige. De er en glemt folkegruppe, mennesker som har blitt skjøvet ut i periferien.

Alle mennesker har rett til å bli tatt på alvor og lyttet til i forhold til hva de har som ønske for å få et bedre liv. Selv ambivalente rusmisbrukere har en mening om hva som er best for dem, og jeg mener at som “storforbrukere” av helsevesenet skal de lyttes til. Om ikke alle har et ønske om å slutte med å ruse seg, har de et ønske om en bedre hverdag. Hva med å begynne å ta de rusavhengige på alvor, lytte til hva de har å si og få ruspolitikken i Moss på dagsordenen igjen. Det snakkes så fint om brukermedvirkning, det er til og med en lovpålagt rett som skal ivareta personer i Norge som trenger helsehjelp og bistand, men det ser ikke ut til at alle har like stor talerett, spesielt ikke de som har store utfordringer i livet, de som faller utenom systemet – som ligger der mellom to stoler og prøver sitt ytterste å komme seg opp igjen. Hva med å strekke ut en hånd?!

La oss ta en titt på brukermedvirkning. Brukermedvirkning kan defineres på denne måten: «Brukermedvirkning er en systematisk og åpen prosess, der brukerens og profesjonsutøverens synspunkter og argumenter leder fram til en begrunnet og faglig forsvarlig beslutning». Fine ord ikke sant. Åpen prosess står det. Kan ikke si at jeg har sett så mye til den. Har ikke engang behov for en erfaringskonsulent i kommunen. En som kan være bindeleddet, føre de svakerestilte sin sak, få deres synspunkter opp i lyset, men kanskje er det det de ikke vil – se og høre dem. Det er kanskje ikke rart at de samme «gamle» alkoholikerne sitter der på benken, dag ut og dag inn, roper ut sitt sinne og klager sin nød. Dersom dere politikere hadde hørt etter, om dere i det hele tatt tar dere bryet å gå utenfor kontorene deres, så kunne dere ha fått med dere hva de egentlig sier. Nettopp ja, de vil ha hjelp, en hjelp som det pr. dags dato ikke finnes så mye av.

For å forklare før jeg skriver videre; brukeren er i dette tilfellet klienten/pasienten og kan være den rusavhengige selv eller dens pårørende.

Jeg har lest mye om brukermedvirkning siden det var pensum på fagskolestudiet for å bli miljøarbeider. Noen konklusjoner fant jeg, men dessverre så kan det vel ikke sies at det som står i bøkene alltid er slik i virkeligheten. Selvfølgelig vil det finnes kommuner som tar ruspolitikken på alvor, men uansett er rusavhengige en nedprioritert gruppe okke som. De stiller bakerst i køen, bak alle de med somatiske sykdommer. Er liksom «finere» det. Ta for eksempel dette: Forutsetningen for brukermedvirkning er at helsetjenesten og den enkelte yrkesutøver har et visst handlingsrom. Det skal ikke være fastsatt standardløsning, slik at bruker selv må være med i tankeprosessen for løsning og behandling. Det bør forutsettes at faglig skjønn er tilstede i forhold til uforutsette ting, og for at det best mulig skal bli utarbeidet en individuell tilpasset plan, som er faglig forsvarlig, til hver enkelt bruker. Faglig skjønn er at den profesjonelle yrkesutøver tar avgjørelser som er veloverveide og der alles hensyn er nøye vurdert i forhold til hverandre opp imot bruker og dens behandler og eller behandlingsplan. Bla-bla. Faglig skjønn og alles hensyn. Hvem har satt de faglige kriteriene? Hva med å bruke en rusmisbruker som er tilfrisknet til å sette opp hva som bør være det faglige skjønnet. Det er lagt føringer for å ta med brukeren på råd, men blir det gjort i alle tilfeller? Min erfaring er at brukeren ofte blir overkjørt. Noen ganger kan det være til brukerens beste med tanke på at personen eventuelt kan forvolde mer skade på seg selv, men i mange saker tror jeg de rett og slett blir oversett og ikke hørt, og det kan gi enda større skade.

Brukerperspektivet må ses toveis, der brukeren fra sin side kan forstå og uttrykke sin situasjon slik den var, er og om sine framtidsutsikter og planer. Den profesjonelle yrkesutøver må ideelt sett kunne være en god lytter og å skape en trygg situasjon og god relasjon. Hva med å bruke en erfaringskonsulent her, som et mellomledd for å styrke opp under begges perspektiver, men aller mest brukeren.  Pasienten/ brukeren må gis muligheter til å fortelle om sin opplevelse. Yrkesutøveren skal observere og bør med sine fagkunnskaper gi veiledning og råd, samt informere om videre oppfølging og eller behandling. Han må kunne bruke sine evner til å definere rammene og omstendighetene rundt brukeren og dermed ta beslutninger i samråd med pasienten om en individuell plan (IP).  «En individuell plan skal inneholde en kartlegging av den enkeltes behov, hva som er måtet med helsevernet, hvilke tjenester som er aktuelle omfanget av disse.» Den skal styrke samarbeidet mellom de involverte parter. Hovedsakelig er dette til pasienter som har behov for langvarig tjenestetilbud og den må utarbeides på et helhetlig grunnlag og være under kontinuerlig revisjon. I så fall er vel en rusmiddelavhengig i høyeste grad i kategorien en som trenger langvarig og kontinuerlig tilbud og revisjon. Tilbudet bør bidra til at pasienten får et mest mulig aktivt og godt liv, der mestring kommer før lidelse. Styrket selvstendighet gir styrket psykisk helse og dermed større sjanse for å kunne endre på sin livssituasjon – ruse seg mindre. Det er brukeren som skal være i fokus og han eller hun har rett til å være involvert og deltagende ved å ha innflytelse på beslutninger som tas rundt egen helse og velferd så langt som mulig. Dette kalles for brukermedvirkning på individnivå. Om personen ikke ønsker å medvirke må dette også aksepteres. Han kan komme inn i planleggingen på et senere tidspunkt om det er ønsket eller av interesse. Brukeren kan også ha med pårørende eller de kan bli tilkalt dersom bruker av helsemessige årsaker ikke selv kan bidra. Ved øyeblikkelig handling må den profesjonelle ta et faglig grep og informere de berørte parter snarest mulig.

Det er mange fordeler med brukermedvirkning, som for eksempel at det er en lovfestet rettighet, og er dermed ikke noe tjenesteapparatet kan velge å forholde seg til eller ikke. «Brukere har rett til å medvirke, og tjenesten har plikt til å involvere brukere i undersøkelser, behandling og valg av tjenestetilbud». Brukermedvirkning kan bidra til økt treffsikkerhet for gjennomføring av de aktuelle tilbud. Dette kan igjen føre til at brukeren føler økt motivasjon og man blir sett og hørt på sine premisser, vel og merke om helseforetaket legger føringen til rette og følger regelen og ikke «gjemmer seg bak»; det var til personens beste.

Brukermedvirkning og individuell plan åpner stadig opp nye dører og muligheter innen psykisk helse- og rusarbeid, men det er fortsatt en lang vei å gå. Likevel kan man se flere fordeler og endringer i positiv retning ved å ta i bruk disse hjelpemidlene. Det har blitt mer åpenhet rundt psykisk helse og rusproblematikken slik at fordommer, diskriminering og stigmatisering av disse menneskene blir mindre, men det er mye igjen å bleke på dette lerretet. Dialogen mellom brukeren og fagutøverne belyser i større grad nå enn før om de ulike problemer og vanskeligheter de står over for. Brukerne blir mere sett og hørt, det skal sies. Det skapes trygghet og bedre relasjoner vokser frem slik at behandlingen blir oftere resultatstyrt ut ifra brukerens syn, ønsker og interesser. Brukeren er jo den som er ekspert på seg selv og eget liv, selv om vedkommende kan være veldig syk og ikke alltid forstår og ytrer hva som er best for den. Uansett er pasienten en kunnskapskilde som bør brukes mer til tross for at han eller hun ba om hjelp. Det viser vel også styrke i det å be om hjelp!?

Ved å sette sammen en behandlingsplan basert på kunnskap fra forskning, de kliniske erfaringer og brukerens kunnskap og erfaringer, oppnår man større endring mener jeg. Det å arbeide i tråd med klientens endringsteori gir endringer viser det seg. Følelsen av egen mestring og det å bli verdsatt gir økt velvære og pågangsmot. Mange kan redusere inntaket av medisiner ved hjelp av «å jobbe» seg ut av sine traumer, sin depresjon, angst eller rustrang. Gir motstand styrke? I mange tilfeller kan det være slik. Så lenge man har noen som backer en opp og troen på at dette skal vi klare sammen er motiverende for de syke så vel som for de friske. Når behandler og bruker drar i samme retning så mobiliseres håp og forventninger om bedring.

Heldigvis har helsevesenet gått fra psykiatri til psykisk helse. Med dette er det ment til at brukerne skal få et bedre tilpasset individuelt tilbud nærmere der de bor, fordi de kommunale tjenester og DPS har fått flere midler og en opptrapping i tjenesteytelsene som gagner den enkelte bruker bedre og på lengere sikt. Dessverre er det ikke slik i alle kommuner. Økonomien styrer mye. Det er vel og bra at Psykisk helsevern ikke lenger konsentrerer seg like mye om diagnoser og medisinering av pasientene, men hva med å se mer på årsakene og ta tak i dem. Hvorfor drikker egentlig Jeppe? Hadde han drukket om noen hadde tatt tak i hans problemer fra starten av – da han trengte hjelp?

Brukermedvirkning og individuell planlegging har også bidratt til at mennesker med samme diagnoser i utgangspunktet får tilpasset sin plan ut ifra hva som er best for hver enkelt. Fokuset har blitt rettet mere inn mot de med psykiske lidelser og rusproblemer hos den enkelte og mot deres familie og nettverk. Det har blitt mer vektlegging på forebygging og tidlig intervensjon innen psykisk helse- og rusbehandling. Intervensjon betyr «arbeidet med å identifisere og håndtere et problem på et så tidlig tidspunkt at problemet forsvinner eller blir redusert med begrenset innsats». Dermed kan vi forstå og se mennesker bedre for den de er, på godt og vondt. Det er bare om å gjøre å gjøre det da…

I den siste tiden har vi også kommet nærmere mange av disse menneskene som har psykiske og rusrelaterte lidelser og vanskeligheter ved at vi har «fått dem inn i stua». Mange TV-kanaler har satt agendaen på dette. De har formidlet fra og om livene til mange personer med ulike lidelser, og utfordringer de har i sin hverdag, både i og utenfor behandlingstjenestene. Debatten er i gang, men vi er bare i startgropa av helsereformen innen psykisk helse- og rusmiddelsektoren. Takk til alle som gir rusmisbrukere et ansikt. «Gjennom ordene kan dørene åpnes, men språket kan også bygge barrierer».

Jeg mener det er langt mer utfordringer med brukermedvirkning enn det politikerne vil se. I likhet med hva flere som sier, mener også jeg at alle i helsevesenet må lytte mere til hva brukerne sier og mener, og så må det høyere opp på politikerenes agenda. Spesielt når det gjelder enkelte tiltak innen psykisk helse troe jeg at brukermedvirkningen ikke har gagnet brukerne på best mulig måte. Jeg mener at det er yrkesutøverne som fortsatt er mest i fokus. «Pasienten først» står det i Stortingsmeldingen nr.25, noe jeg mener er viktig. Utfordringene kan være om vi alltid skal gjøre som pasienten sier og ønsker. Det er dessverre slik at mange behandlere og behandlingssteder ikke alltid er like flinke til å følge de nye rammene som innebærer brukermedvirkning og individuell planlegging. Det er heller ikke alltid like lett siden mange bor på steder som ikke er så utbygd og tilrettelagt for mennesker med psykiske -og rusrelaterte lidelse. Dette kan skape konflikter for tverrfaglig samarbeid. I boken Den vet best hvor skoen trykker blir det beskrevet flere fallgruver ved brukermedvirkning. Der står det blant annet om hvor vanskelig det kan være å snu på gamle tankemåter og vaner, og at mangel på kunnskap kan stoppe opp for at brukermedvirkning gir gode resultater og er utviklende for pasienten. Det kan også være slik at mange behandlere fortsatt styrer samtalen og ikke slipper brukeren til i planleggingsprosess av egen behandling. Hvor ble det av den lovmessige retten om brukermedvirkning?

Mangel på tillit til fagpersoner innen helsevesenet, med bakgrunn i tidligere dårlig opplevelser og eller erfaringer for brukeren, kan bli en utfordring i behandlingen. I forhold til å motta og bearbeide informasjon, kan det være ekstra utfordrende hvis man for eksempel har en annen kultur, snakker et annet språk eller har en psykisk uhelse og utfordringer i livet. Skal man gi medisinsk behandling eller skal man legge mere vekt på aktiviteter og interesse som brukere har ønsker om? Skal man gi tilbud om vanedannende legemidler når vi vet at litt over 10% av den norske befolkning bruker slike og at bruk av disse preparatene over tid gir abstinenssymptomer som blant annet økt angst og søvnproblemer? Forskning viser jo at friluftsaktiviteter og andre former for aktiviteter som brukerne pleide å gjøre da de var friske endrer på hverdagen deres dersom de tar opp igjen disse interessene når de er i en krise og eller under behandling. Som tidligere nevnt kommer man ikke utenom økonomien. Den styrer selv i velferds Norge og de på tjeneste, system og politikernivåene enes ikke alltid om hva som er best for hver enkelt bruker. Jeg tror at om de fortsetter å ignorere og bremse, vil de før eller senere bli overkjørt av nye aktører, og det kan jo være deg eller meg…?

Det må holdnings- og verdiendringer til blant politikerne eller hos folk generelt. I all behandling, terapi, hvordan vi kommuniserer og i møte med pasienten, skal vi vise at vi bryr oss og ønsker det beste for den vi hjelper. Etiske prinsipper er den teoretiske kunnskapen vi som mennesker bør ha i forhold til at det kan utføres et best mulig arbeid med tanke på pasientens tilfriskning. Dette gjelder i aller høyeste grad i arbeid med personer med ROP- lidelse (rus og psykiatri). Moralistisk sett kan det vel sies at det er hvordan vi praktisk skal håndtere livet vi lever, og hvordan være gode rollemodeller for brukerne basert på hvordan vi begrunner det – er det etisk forsvarlig. Kan jeg stå inne for dette? Er denne behandlingen den rette? Det skal først og fremst handle om omsorg, trygghet og rettferdighet, spesielt for de aller svakeste og de som trenger omsorg og nærhet mest. Dersom jeg hadde praktisert mitt yrke som miljøarbeider hadde jeg lagt vekt på hvordan jeg møter pasient og eller pårørende. Det er svært viktig å vise respekt og være anerkjennende. Det samme gjelder også i forhold til kollegaer og arbeidsgiver. Det gjelder også å vise stolthet for mitt yrke og ikke minst det jeg har opparbeidet av erfaring og lært gjennom livet. Jeg må utvise mine verdier gjennom mitt omsorgsarbeid, ta og vise ansvar. Kvalitetssikring og dokumentasjon er selvfølgelig også nødvendig og en plikt. Noe av det viktigste er at jeg reflekterer over egne verdier, holdninger og handlinger i møte med hjelpetrengende mennesker og prøver å videreformidle disse egenskapene til personen vi hjelper. Mennesker er ulike, men de skal alle få lik omsorg og gis respekt og anerkjennelse i alle situasjoner innen forebygging, behandling og rehabilitering.

En oppfordring og noe å tenke over til våre folkevalgte: Det er fastsatte regler og normer som alle har sitt utspring i ulike verdier. Normer er mest ment som rettesnor – veileder når det gjelder å handle etisk riktig i ulike situasjoner. Noen er uformelle, eller som normal «folkeskikk» å beregne, mens andre er formelle, slik som våre lover og retningslinjer, herunder yrkesetiske retningslinjer, som er gjeldende i den gitte situasjon. Som nevnt er det våre sentrale verdier som styrer hvordan vi fastsetter våre regler i forhold til hvordan behandle våre brukere. Alle skal utvise respekt gjennom høflighet, vennlighet og ved å gi pasienten medbestemmelsesrett etter gjeldende regler i situasjonen. Trygghet kommer til uttrykk ved at vi er pålitelige, tilgjengelige og forutsigbare i vårt arbeid. Kommunikasjonen oss imellom skal ivareta toveis informasjon og forståelig tilbakemelding hvor kvaliteten på dialogen er avgjørende. Vi må være bevisst våre holdninger – det vi sier og gjør, også dere politikere. Manglende kunnskaper og erfaringer kan prege vårt holdningssyn og er som oftest grunnen til stigmatisering av for eksempel rusmiddelmisbrukere, tiggere og innvandrere og er i verste fall selvoppfyllende profetier.

I situasjoner der tvang er med i bildet, må vi ikke glemme at det er mennesker vi har med å gjøre. Vi skal ikke overkjøre og ta i bruk overmakt. Uansett har vi plikt til å hjelpe og tenke over konsekvensene i all den omsorgen vi utfører. Med tanke på våre fire etiske grunnprinsipper (google) må det være en balanse for å ikke glemme pasienten i det hele ved å bare gjøre det vi plikter. En annen ting er om vi lar konsekvensetikken bestemme kan vi fort bli for subjektive i behandlingsformen. Det er vel og bra at vi ikke glemmer at vi har normer og regler å forholde oss til. Men dette kan medføre at vi glemmer relasjonen og omtanken til brukeren, det å sette seg inn i personens situasjon. Helsevesenet må ikke overta for mye av styringen og ansvaret, autonomiprinsippet glemmes, altså brukermedvirkning og medbestemmelsesretten uteblir.

Brukerens rettigheter om hvordan behandlingen skal utføres er nedfelt i ulike lovverk som nevnt ovenfor. Det er vår plikt å informere og opplyse om disse rettighetene (og her tror jeg alle helsepersoner må skjerpe seg). Alle i det tverrfaglige teamet rundt en pasient må følge samme prosedyrer. En IP skal sikre at kartlegging og samhandlingen på tvers av sektorer etableres og følges opp. Det er en pålagt plikt for alle helsepersonell i kommunen å samarbeide om en IP. Her må mange kommuner innskjerpe på sine rutiner. Så til slutt: Få ruspolitikken mer på partiprogrammene! Det handler om mennesker og menneskeverd!

Godt valg!

Litteratur:

Ingeberg, Tallaksen, & Eide, 2006; Hanssen, Humerfelt, Kjellevold, Norheim, & Sommerseth, 2015; Helsedirektoratet, 2010; Ulvestad, Henriksen, Tuseth, & Fjeldstad, 2007; Bøe & Thomassen, 2007; Volden, 2014;  Tveiten, 2007; Skårderud, Haugsgjerd, & Stanicke, 2013; Helsenorge, 2014; Borge, 2014; Grasaas, Sjursen, & Stordalen, 2014; Skårderud & Sommerfeldt, 2013; Røkenes & Hanssen, 2015; Pasient og brukerrettighetsloven, 1999; Eide & Eide, 2013; Andersson, 2014; Helsedirektoratet, 2012.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s