Følelser og sånn…

Sitter her på trappa – venter på a… Nei, jeg venter ikke på Marta. Men det er samme gamle leksa… Jeg venter på at noe skal skje, men det skjer ikke en dritt. Hvorfor? For jeg gjør ikke en dritt! Og forresten sitter jeg ikke på trappa, selv om jeg har trapp, men den er så jævlig vond å sitte på med alle disse ruglene. Jeg står og ser ned på trappa – i svalgangen, lent over gelenderet og drømmer om ei ordentlig trapp – ei stabburshelle, der en virkelig kan sitte og fundere – med kaffekoppen i hånden. Må se til å få gjort noe med alle drømmene mine – alle målene jeg har planlagt. Hjelper ikke å ha mål i livet om en står på stedet hvil – ikke tar utfordringene fordi en er redd. Redd for å ikke ta de rette valgene. Redd for å mislykkes. Det er jo av feilene man oftest lærer – vokser. Ja, jeg står her og tenker, stiller meg spørsmål om hvorfor jeg fortsatt står her…

Er jeg virkelig blitt så flink til å håndtere følelsene mine slik jeg har trodd? Kan det hende at jeg spiser bort følelsene? Jeg vet jo at alkoholen la lokk på alle emosjonene mine, og jeg har lært at «sjokoladekickene» mine er en avhengighet på lik linje med hva alkoholen var (les tidligere blogg). Så da er det muligens slik at jeg tyr til sjokoladen eller andre søtsaker når jeg ikke har det så bra med meg selv, når jeg ikke tør å se innover og kjenne etter hvordan jeg egentlig har det.

Studier viser at det er tegn på at man døyver vanskelige tanker og følelser med ulike typer mat, slik som for eksempel sjokolade. Man spiser gjerne raskere enn man ville gjort. Og her kjenner jeg meg veldig godt igjen. Jeg koser meg ikke slik mange gjør med en sjokoladebit. Eller det er aldri bare den ene sjokoladebiten, men oftest en hel plate. Det er uro – stor uro, og jeg kan lete i skuffer og skap etter mer, spiser alt av nei-mat jeg kommer over når uroen står på som verst. I tillegg mister jeg kontrollen. Ikke minst er det jo også slik at det ofte skjer i all hemmelighet, når jeg er alene og kanskje har følelser jeg vegrer meg for å godta. Kanskje er det mange ubearbeidede følelser, de som jeg ser på som uhåndterbare, de jeg fortsatt fortrenger. Tilbakefallene vil fortsette å komme så lenge jeg ikke våger å kjenne…

Jeg kjenner og ser likhetene tilbake til da jeg drakk, da alkoholen var det jeg tydde til når alt kjentes uoverkommelig. Jeg vet at det er mulig å komme meg ut av denne lidelsen, for det er en lidelse. Egentlig et sant helvete, vertfall etter sjokoladeorgien. Jeg kjenner på skammen igjen, på nederlaget. Jeg vil jo ikke – det bare skjer liksom. Det er bare å ta grep – slippe taket, eller rettere sagt tørre å kjenne på følelsene mine. Følelsene er ikke farlige så lenge de slippes ut av «mørket». Det er de innestengte emosjonene som skaper uro, som gjør at sjokoladeavhengigheten vedvarer. Når jeg klarer å åpne opp mer så vil det ikke være nødvendig å flykte, og jeg trenger ikke være redd for hva som kommer opp til overflaten. Jeg behøver å snakke mer om hvordan jeg har det – rett og slett, vertfall dele med noen om hvordan det står til på innsiden. Hva med å skrive mer om hvordan jeg har det i dag – akkurat nå. Ærlig talt; hvordan har jeg det egentlig?

Jeg drømte noe i natt, og det er kanskje en beskrivelse av hvordan min tilværelse fortsatt er, det at jeg flykter fra noe vanskelig eller unngår det negative. Hva med ærligheten? Drømte at jeg ble angrepet av en bisverm. Jeg fant ut at å drømme om å bli jaget av bier kan bety at man unngår noe negativt. Er det noe jeg ikke ønsker å ta del i eller som jeg kanskje også ikke har vært helt ærlig om av redsel for å utsette meg for situasjoner? Det er vel slik at jeg har takket nei til ulike sammenkomster, gitt ukorrekte unnskyldninger, såkalt hvite løgner, for å heller være hjemme i det trygge og gode – der jeg kan gjøre det jeg vil og ikke utfordre mine «frykter», slik som alle disse ukjente folkene kan sette i gang i meg.  Samtidig vet jeg også at jeg kjenner på mestring hver gang jeg har deltatt på ting, og faktisk kan jeg se at behovet for søtsaker er mindre når jeg har stått i noe vanskelig, utfordret meg og mestret det jeg trodde jeg ikke ville klare. Ser dere likhetene? Akkurat som da jeg drakk. Tydde til det kjente, og for meg trygge – alkoholen, som tok bort redselen til å begynne med, men som skapte denne enorme skamfullheten etterpå. Det bare beviser en gang for alle: Jeg lider av avhengighetssyndromet!

Tilbakefall hører med til sykdommen. Hvorfor straffer jeg meg selv slik da, jeg vet jo alt dette? Hjelper ikke å føle skyld. Hjelper ikke å se ned på meg selv. Selv om jeg vet hvor såret og lei meg jeg blir etter nok en sprekk, så må jeg slutte å bekymre meg så mye, huske på å ikke tape min indre fred. Det er bare å gå i gang igjen, gjøre jobben på nytt, spesielt de delene som omhandler selvanalysen. Jeg trenger å se på min overdrevne skyldfølelse som den den er. En rimelig anger over det som har hendt er vel fint, men skyldfølelse – nei! Faktisk kan disse sprekkene godt være utløst av urimelig skyldfølelse på grunn av annen moralsk svikt. Selvfølgelig bør jeg undersøke denne muligheten. Heller ikke her bør jeg klandre meg selv. Jeg kan til syvende og sist bare belastes med straffeansvar når jeg nekter å forsøke bedre måter å løse følelsene mine på.

Jeg vet at det er nytteløst å forsøke å bryte sjokoladetrangen med viljestyrke alene. Det fikk jeg erfare med alkoholtrangen. Jeg vet det kreves stor villighet til å godta en ny levemåte som gir meg den sunne fornuften tilbake – at det nytter ikke å rømme fra meg selv. Hvor sterk denne sjokoladetvangen enn kan være, ser jeg heldigvis at jeg kan treffe de riktige og viktige valgene. Jeg kan for eksempel innrømme min personlige maktesløshet overfor søtsaker, at det er nødvendig å finne tilbake til en kraft sterkere, selv om det betyr at jeg ganske enkelt kan bli avhengig av denne Kraften. Jeg kan derfor velge å forsøke et liv i ærlighet og ydmykhet, i uselvisk tjeneste overfor mine medmennesker. Jeg vet at om jeg treffer disse valgene og dermed beveger meg mot høyere mål, kommer min sunne fornuft tilbake og får sjokoladetvangen til å forsvinne.

Ingenting er så demoraliserende som det å være avhengig av noe som fører til et krav om en «beskyttelse» vi håper på. Dette kravet er det ikke mulig for noen å tilfredsstille. Dersom jeg skal fortsette å tro at sjokoladen er beskytteren, vil den til slutt ikke beskytte meg mer – virkningen forsvinner. Og igjen vil jeg føle meg alene – enten for å vokse eller gå i oppløsning. Hva velger jeg?

Det er ikke noe å lure på? Svaret vet jeg. Jeg trenger vel ikke å utforske mer, men muligens observere meg selv og mine handlinger – bli mer bevisst på hvordan jeg håndterer ulike situasjoner. Det hele koker ned til ærlighet – til meg selv først og fremst!

Kjenner du deg igjen?

Denne passet fint nå… og

til minne om en stor artists – et stort menneske, som fikk gjort så mye, men ikke ble ferdig… Hvil i fred ❤