Åndelighet –

Er jeg åndelig tilstede når jeg går rundt og uroer meg til stadighet?

Mange tror at åndelighet bare dreier seg om religion. For meg er åndelighet også så enkelt som å være tilstede i mitt eget liv – leve mitt liv. Jeg skriver enkelt, men det er jo ikke alltid det. Det er ikke så lett å godta virkelighetene som skjer rundt meg. Noen ganger trenger jeg å stoppe opp, «gå inn i meg selv», finne tilbake til livsgleden – den som skaper vekst.

Alt mas og stress kan gjøre meg ute av stand til å ha fokus på de rette tingene i livet, de som gir mening og skaper muligheter for utvikling. Går jeg ut i naturen har jeg lettere for å se hva som skjer med meg – ser forandringene og finne tilbake til min åndelighet. Jeg klarer å ta inn det som skjer rundt meg, bruke alle sansene og kjenner at jeg lever.

På en måte er naturen mitt kirkerom, og plutselig har åndeligheten blitt mer religiøs igjen. Tro gjør man i kirken sier mange. Jeg finner tilbake til troen på meg selv når jeg er ute og vandrer, så en viss likhet er det jo. Akkurat nå har jeg behov for å komme meg ut. Åndeligheten er litt fraværende kjennes det ut som. Jeg er ikke helt tilstede i meg selv. Noe skaper ulage i sinnet mitt. Jeg behøver å gå. Min egen lille pilgrimsvandring. Hva er det som uroer meg? En følelse av at noe er galt – noe som ikke stemmer. En slags redsel for noe.

Fordriver tiden – venter og tenker. Venter jeg forgjeves?! Prøver å ikke uroe meg, men tankene svirrer: Kommer han? Om mobilen ringer vil jeg helt sikker tenke: Blir det skuffelse eller glede? Det beste er jo å ikke gå rundt å håpe for mye. Da er det fort gjort at mine forhåpninger blir knust og jeg blir enda mer fortvilet. Likevel vet jeg at gjennom min søkende etter det åndelige i meg selv finner jeg mere ro og sjelefred, og håpet blir ikke verdiløst og forgjeves og det river meg ikke ned. Jeg kan ikke forsøke å beskytte meg selv fra all smerten eller holde meg selv utenfor mange av livets nytelser – bare bli sittende å vente, så jeg går ut.

Ok, en annen gang… Å leve et helt liv uten plagsomme følelser og dyrbar lærdom kan jeg ikke bare legge av meg over natten. Jeg er en person som bryr meg, derfor uroer jeg meg også, men ute i naturen finner jeg tilbake til de virkelige meningene. Jeg kan ikke gjøre noe mer!

«Med årenes løp kommer rynkene i ansiktet, men om jeg gir opp all entusiasme får jeg rynker på sjelen». (Samuel Ullman).  

Furet værbitt…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s