Erfaringskonsulent og brukermedvirkning.

Hvem skal bestemme hvilke sko som passer best?

Jeg har skrevet om brukermedvirkning før, og ønsker å utdype litt mer om det. Jeg ønsker å sette det inn i et annet perspektiv.  Det er en av mine «kampsaker» ved siden av å få flere erfaringskonsulenter ut i kommunene.

Brukermedvirkning, eller også kalt empowerment, kan sies å uttrykke det å få mer makt, kontroll og styring over eget liv. Det er ment som en etablering av motmakt og skal styrke den enkelte pasient,. Jeg velger å ta utgangspunkt i personer med avhengighetssyndrom, og deres betingelser i behandlingsprosessen. Det handler om å få økt selvtillit, økte kunnskaper og ferdigheter. Hvem kan gi pasienten kunnskap og veiledning for endring på den beste og mest «smertefrie» måten? En som selv har erfart på kroppen hva avhengighet er mener nå jeg. Empowerment baserer seg på evidensbasert kunnskap, hvor det tverrfaglige- og brukerintegrerte samarbeidet bør forenes for et best mulig resultat. Føringene er fastsatt i Pasient- og brukerrettighetsloven og Helsepersonelloven. Utfordringene ligger i å ha en god samhandling og balanse mellom individ- og systemnivået, slik at autonomien (medbestemmelsesretten) er i fokus og paternalismen (formynderiet) settes til side.

Det er etter min mening pasienten som vet best «hvor skoen trykker». Det bør lyttes mer til pasienten/brukeren og tilpasse tiltakene til brukeren og ikke brukeren til tiltaket. For vet fagfolk best? Pasientens kunnskaper er ofte undervurderte slik jeg ser det. Vi skal ikke glemme at de er spesialister på eget liv og lidelse og vet hva som er godt og eller vondt for dem. Det er brukeren som har eiendomsrett til sine preferanser. Helsepersonellets arbeid skal derfor ikke være en belastning, men en hjelp for å understreke brukerens egne kunnskaper. Med belastende mener jeg at de kan legge lista enten for høyt eller for lavt for pasienten, bestemme over hodene på rusmiddelmisbrukerne om hva de tror er til det beste for hver enkelt, og i forhold til hva som står i boka. Man kan ikke lese seg til alt. Der står det ingen som helst ting om hvordan en avhengig person har det, hvordan de føler og tenker om sin situasjon. En annen vesentlig sak som ofte glemmes er hvorfor personen begynte å ruse seg. Symptomer kan de mye om, men hva med årsakene?

«Pasienten først» står det i Stortingsmeldingen nr.25, og er det så forbanna vanskelig å lytte til hva den lidende selv mener om eventuelle tiltak som bør igangsettes. Utfordringene kan komme dersom hjelpepersonellet alltid skal gjøre som pasienten sier og ønsker. Det er ikke det som er poenget, men at de sammen kan ta avgjørelser om opplegg som skaper utvikling og fremtidshåp for brukeren. Ikke minst også ivareta pasientens rettssikkerhet. Her kan erfaringskonsulenten være et bindeledd, en som bidrar til å fremme pasientens sak. En som kan snakke fagspråket og samtidig «preike» pasientens sak. For det er viktig å snakke sammen – ha en dialog. Vel så viktig er det å vise at man bryr seg og forstår hvilke problemer en avhengighetsperson står overfor. Noen ganger kan det være nødvendig å bare være der.

Det er slik at alle behandlingssamtaler med en pasient som har en avhengighetslidelse er basert på, eller skal ta utgangspunkt i kartlegging, individuell plan og brukermedvirkning. Men er samtaleterapi med pasienten nok? Det er mye god behandling i samvær etter min mening. Dette kan underbygges med at med tanke på å få en god samtale må det etableres en relasjon. Relasjoner bygges rundt tillit, trygghet og god omsorg. Erfaringsvis har jeg sett at personer med rusproblemer, og dertil tilhørende psykiske problemer observerer personer rundt seg, speiler seg i deres holdninger og handlinger, før en eventuell samtale innledes. Det må også sies at ikke alle gode samtaler skjer på kontoret. Personlig har jeg erfart at den beste samtalen skjer i de dagligdagse situasjonene. Det viktigste er at personen føler seg sett og møtt og blir respektert og tatt på alvor. Her kan observasjonen danne grunnlaget for en motiverende samtale. Ja, en samtale kan fint flyttes fra et konsultasjonsrom til gata eller pasientens hjem. Motivasjon for endring og tillit til egen mestring må være til stede hos personer med avhengighetslidelse for at endringen blir mulig og vellykket. Tenk å sitte på et grått og trist kontor, snakke om sine plager og nederlag til en person som bare er opptatt med å notere ned på pc-en og sporadisk si: Ja, det forstår jeg er vanskelig. Det eneste oppløftende er et bilde av kontaktpersonens familie på pulten, eller en kopi av maleriet Vannliljer av Monet hengende skjevt på veggen. Nei, kom dere ut – ut å gå. Walk and talk! I denne forbindelse kan også en erfaringskonsulent komme inn. Jeg tror de har lettere for å se behovene og imøtekomme god brukermedvirkning slik at pasienten får være delaktig i sin egen bedringsprosess. En erfaringskonsulent vet selv «hvor skoen trykker».

Jeg har tidligere stilt spørsmål om fagfolkene alltid vet best? Kan det tenkes at pasienten selv sitter på løsningen? Og kan det tenkes at en erfaringskonsulent kan forenkle prosessen? Men det hjelper lite å motivere til endring når det ikke er godt nok tilbud til avhengighetspersonen.  Behandlingstilbudene og ettervernet står ikke akkurat i kø, og det er et fåtall kommuner som har opprettet erfaringskonsulentstilling. Så da faller de avhengige fort mellom to stoler. De er av de aller svakeste, og ofte langtidssyke, og har ikke tilbud i sine kommuner. Det er kommunenes ansvar og skaffe disse pasientene et tilbud, men dessverre blir det ofte nedprioritert, både på grunn av økonomi og fordi de heller hjelper de med mindre alvorlige lidelser, lidelser som kanskje ikke trenger så innfløkt og inngående behandling.

Hvem skal være i sentrum? Det er lovverk som er ment til å hjelpe de aller svakeste, ta vare på deres rettigheter om egenbestemt behandling, men igjen avskriver mange kommuner seg sine plikter på dette området. Hva hadde skjedd om noen hadde gått rettens vei? De plasseres i omsorgsboliger, som satt på spissen har lite eller ingen omsorg, eller i bofelleskap, men er det felleskap der? Det er lavterskeltilbud, men disse trenge ingen lav terskel. Mange av de rusavhengige blir ikke hørt, og tilbudet de får er lettvinte løsninger, som på sikt ikke gir bedring, men heller en forverring, de blir kasteballer i byråkratiet. De medisineres til taushet og helsepersonell behandler mange av dem som objekter. Innen somatikken er det kanskje ikke så farlig, men det er annerledes for «de utstøtte» innen rus- og psykiatri. Ansvaret vedtas vekk ifra de aller sykeste og svakeste. Jeg mener at den beste hjelpen til disse menneskene – for de er mennesker de også, er å se dem, lytte og få dem fram i lyset. Behandlere og samfunnet generelt må begynne å behandle dem som medmennesker. Det de trenger er noen som bryr seg. Selv om noen aldri kan bli helt friske, kan de få en bedre livskvalitet gjennom å kunne være i sosiale settinger og aktiviteter der de kan føle seg verdige og likestilte. Jeg`et bekreftes gjennom andre.  Som Søren Kirkegaard skrev (oversatt til norsk): Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst at man, når det i sannheten skal lykkes en å føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der, hvor han er, og begynne der.

Mennesker er ulike, men alle skal få lik omsorg og gis respekt og anerkjennelse i alle situasjoner innen forebygging, behandling og rehabilitering. Vi må forholde oss til pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven, som regulerer alt omsorgsarbeid etter etiske prinsipper og med felles verdigrunnlag. Er helsevesenet flinke nok til å tenke over sine verdier og holdninger i omsorgsarbeidet rundt de rusavhengige? Er det den mer renslige og velstelte personen som først får deres oppmerksomhet? Går de forbi den som alltid er opprørsk og kritiserende? Alle omsorgspersoner må gi rom for frustrasjon og ulikheter. La de få si sine meninger, ytre sine ønsker. Så lytt til deres historier. De innehar massevis av kunnskap og ikke minst erfaring. Det er denne egenerfaringen jeg mener er gull verdt. Uansett skal alle behandles med respekt og ærbødighet.

Noen ganger må man tørre å satse ordentlig for å komme noe sted. Det er mye kunnskap blant mennesker med ulike avhengigheter som har kommet ut av sine lidelser. Bruk dem! Jeg sier det igjen: Lytt til brukeren. Brukeren vet hva den har bruk for eller ikke bruk for. Satt på spissen; den har virkelig brukererfaring…

Nå er det virkelig på tide å finne de rette skoene og de som vet den beste passformen og hvilken vei disse skoene skal gå med tanke på alle de hjelpetrengende innen rusmiddelomsorgen. Så er det noe med å ikke bare ha dem til låns, men faktisk eie dem også. Og har du gått i sko som stadig faller av fordi de er for store eller som klemmer på tærne fordi de er for trange til din fot?! En annen vesentlig og særdeles viktig ting; samme skoen passer ikke til alle typer mennesker…