Faller jeg nå så faller alt.

Alt jeg setter foran edruskapen blir borte, det blir med i fallet. For dersom jeg glemmer å ta edruskapen min på alvor og bare farter rundt, besøker familie og venner, gjør bare morsomme ting og ikke levner mitt nykterskap en tanke, da kan det være fare på ferde. Det viktigste må komme først, min edruskap.

De fleste har sikkert ramlet en eller flere ganger. Reist dere opp igjen, tittet der rundt for å se om noen så dere. Ja, tenk om noen så dere – teite og fortumlet der dere lå. Du ser det for deg ikke sant?! Jeg ramlet i dag, eller rettere sagt jeg falt. Et ordentlig fall fra øverst trinn på en gardintrapp. Hadde satt den på asfaltveien ved siden av treet jeg var i ferd med å frisere. Joda, står stødig der, så jeg klatret opp. Der sto jeg med greinsaksa utstrakt til toppgreina og ante fred og ingen fare før jeg kjente ustødigheten, men jeg rakk ikke å tenke mer. Bums i bakken. Raskt opp på beina igjen og stirret rundt meg, ja nettopp. Nei, ingen der. Kjente etter om jeg var like hel og om jeg hadde slått meg, men nei da, alt var helt i orden.

Adrenalinet kokte i meg. Det fungerer som et «katastrofehormon», som gjør organismen klar til hurtig og voldsom innsats, og gjett om jeg var klar for mer innsats.  På vei opp på gardintrappen igjen ser jeg samboeren komme. Ok, han hadde sikkert sett meg fra vinduet. Tydeligvis ikke. Skulle bare si at jeg drar, og forresten så er gardintrappa helt skjev. Min reaksjon var forbløffende. Jeg ble sinna på han, han som ikke engang visste hva som hadde foregått. Jeg måtte bare fortelle hva som hadde skjedd, for å forklare min reaksjon. Jeg var vel litt i sjokk, men nå bare lo jeg av det siden alt hadde gått bra. Du må være forsiktig nå da jenta mi! Joda, jeg passet meg etterpå, men jeg ville ikke avslutte før jeg hadde gjort meg ferdig.

Phu, endelig! Da jeg noen timer senere satte meg i sofaen etter en god og avkjølende dusj, vel fornøyd med meg selv og dagens innsats, kjente jeg smertene. Venstre hofte og venstre albu hadde nok fått seg en kraftig smell. Akkurat ja, blå og forslått. Til og med høyrefoten var ikke helt som den skulle, så jeg hadde nok vridd meg i fallet. Heldigvis, tenkte jeg, høyre armen fungerer normalt, så skrive kan jeg. Mest sannsynlig var det alt adrenalinet som hadde gjort at jeg ikke hadde kjent noe smerte umiddelbart etter at jeg hadde ramlet ned. Adrenalin utløses ved angst, trening, i jobbsituasjoner eller ved redsel/frykt og skaper en «fight or flight»-reaksjon. Hormonet arbeider for å prøve å få kroppen til å bli mer oppmerksom og klar når mer energi og «ekstase» trengs. Jeg hadde vel trengt mer energi.

Tankene gikk tilbake til alle de gangene jeg har snublet, ramlet, tatt kollbøtte og ellers alle de utallige fallene jeg har hatt fra ulike steder i alkoholrus. Blitt liggende i grøftekanter, skrenter, steinrøyser og der som jeg fant det for godt å ikke klare å holde meg på bena. Eller hvor jeg hadde feilbedømt mine ferdigheter med å forsere gjerder, syklet hjem fra puben eller til og med klatret opp på gardintrapper – sikkert for å skifte lyspærer eller noe annet jeg hadde utsatt, men som måtte gjøres når jeg var snydens. Alkoholen døyvde smerten og påvirket sikkert også adrenalinet, slik den påvirker de fleste hormoner i kroppen vår, så det var sjelden jeg merket noe som verket i kroppen før dagen etterpå. Da var det dobbelt opp av smerte – fysisk og psykisk. Hadde jeg hatt en black-out og ikke husket hva jeg hadde holdt på med, kjente jeg vertfall alle «vondtene», og kunne dermed konstatere at jeg hadde vært beruset dagen i forveien – da også…

Derimot i dag kunne jeg altså le av fallet mitt. Ja, jeg hadde vært hensynsløs, men jeg var tros alt edru – helt nykter, klar i toppen og bare opptatt med å bli ferdig. Det lønner seg ikke å forhaste seg. Det lønner seg å ta forholdsregler i alle situasjoner for å ikke falle. For mange, meg selv inkluder kan et «fall» ha fatale følger. Dersom en ikke tar sykdommen sin på alvor kan det være fort gjort å havne rett på snørra, også bokstavelig talt, men nå tenker jeg mer på å ta et tilbakefall. Verden eldste hobby og fritidssyssel, altså det å drikke alkohol, kan for enkelte være en risikosport på mange områder. Noen klarer å reise seg etter å bare ha snublet litt, men atter andre greier ikke å komme seg opp igjen og kan i verste fall dø.

Om jeg ikke var på feil sted til feil tid i dag, slik jeg har hørt enkelte bortforklare sine tilbakefall, så skjedde det nå da dette fallet. Og når ulykken først var ute er jeg glad det bare var et uskyldig fall. Dessverre kan et tilbakefall, og det er slettes ikke uskyldig, komme når man minst aner det om man ikke kjenner til faresignalene som ofte kommer i forveien av sprekken. Det lønner seg å ta signalene på alvor og dersom man merker at man begynner å bli mer skjødelsesløs i sine daglige rutiner, stopp opp og ring en venn. For akkurat den tiden man bruker på å ringe denne vennen, fortelle hva man var i ferd med å gjøre, det er nettopp den tiden man trenger for å unngå å falle – det fallet som kunne tatt med seg absolutt alt.

 Så moralen er: Ha alle sikkerhetsrutinene i orden, ikke gjør noe forhastet eller stress i vei, unngå irritasjonsmomenter og triggersituasjoner, lytt til kroppens signaler og lytt til andres råd. Men det mest nødvendige av alt er å sette det viktigste først – edruskapen (og sjekk stigen eller gardintrappa minst to ganger før man klatrer opp). Men man lærer av sine feil – forhåpentligvis, men enkelte fall kan koste dyrt – mange liv faktisk. Ikke la deg falle for fristelsen for da kan alt falle…

Har du ni liv som katten… Tør du ta sjansen?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s