Minnene

Jeg ble fri fra mitt gamle slaveri kun av meg selv, og jeg måtte gjøre det for meg selv. Det nyttet ikke med viljekraft så i stedet utviklet jeg villighet til å godta de fakta om at jeg var maktesløs overfor alkoholen. Jeg søkte nye svar på hvordan livet skulle ordnes og leves. Jeg fant en kraft sterkere enn meg selv – en kraft som liksom var inni meg, men likevel ikke meg, og kraften virket i og utenfor meg.

Nå skulle jeg verken flykte fra meg selv eller bekjempe meg selv – bare akseptere. Etter hvert ble jeg mer og mer klar over, og trodde på det gode i meg selv. Jeg ble en del av felleskapet igjen, det som jeg hadde meldt meg ut av den gangen jeg trodde alle foraktet meg. Egentlig var det jeg som foraktet meg selv og dermed stilte meg selv utenfor. Jeg ble edru, gjenreist, fri og takknemlig. (Fritt omskrevet fra Daglige refleksjoner).

Forandring er kjennemerket på all vekst. Da jeg gikk fra å drikke daglig til å bli edru, sluttet å være uærlig og åpnet opp mitt liv for andre, forsvant alle konflikter inni meg – jeg oppnådde sinnsro. En indre ro jeg knapt hadde kjent på noensinne. Plutselig ble jeg en ansvarlig voksen og ikke den «barnslige» drukkenbolten. Jeg fant tilbake til kjærligheten – til meg selv, til andre og livet i sin helhet. Alt dette og så uendelig mye mer representerer alle de gode forandringene et liv i nykterskap bringer med seg.

Ofte er det slik at man søker tilbake til tilfredsstillelsen, slik vanen gjør. Når den ikke gir sammen følelsen av velvære, er kroppen klar for neste sving. Det var nettopp det jeg var da jeg ble edru. Nok var endelig blitt nok. Etter utallige nok er nok, så måtte jeg innse at «slaget var tap», men egentlig seiret jeg. Alle disse forandringene skjedde da jeg forsto at det var galskap å tro at jeg kunne drikke trygt. Jeg hadde aldri unngått steder hvor det ble drukket – puber, nattklubber, fester, dansesteder og ellers der alkoholen kom på bordet, uten særdeles god grunn. Nei, jeg hadde aldri drukket på en forsvarlig måte – regelrett med livet som innsats kan man egentlig si. Så erkjente jeg og valget var tatt – av meg selv, for meg selv; jeg ville ta tilbake eierskapet av mitt eget liv. Jeg korket flasken, eller rettere sagt skrudde kranen på vinkartongen igjen.

Det kommer fortsatt tunge dager, men nå tør jeg ha de. Jeg kan faktisk sette pris på dem. Bare det å betale regninger er moro. Jeg har innsett at det var min egen skyld at jeg for eksempel la meg opp gjeld, så da er det mer med et lettet sinn jeg logger inn i nettbanken. Jeg tror at dersom andre var årsaken til at enkelte ting ble som de ble, hadde det vært verre å ordne opp i dem. Jeg hadde fått mer vondt inni meg for hver gang jeg hadde måttet se på og blitt minnet på hva andre hadde forvoldt mot meg. Det hjelper også at jeg har lagt bort bitterheten. Det er opp til meg hvilke følelser jeg ønsker å tillegge andre, jeg velger, og da ser jeg det lite hensiktsmessig å gå rund å være bitter på noen som bare gjorde så godt de kunne – de visste ikke bedre selv. Nå som jeg har blitt trygg på meg selv – mer selvsikker, da kan jeg også tolerere mer fra andre, både det de sier og gjør. Har vel også fått såpass integritet at jeg selv tør si det jeg vil – jeg sier det jeg sier.

Det kan være dager jeg er bekymret for det som ligger fremfor meg. Da titter jeg tilbake og minner meg på hvor jeg har vært. Da jeg var helt nynykter kunne jeg si: Tenk, jeg klarte og så heldig jeg er. Plutselig kunne jeg bli frustrert over alle omveltningene som skjedde med meg og da kunne jeg si: Nå kan jeg i det minste være medvitende og reflekterende om mine problemer – jeg vet hva jeg holder på med. Her om dagen tenkte jeg på at om noen hadde sagt til meg for seks år siden at jeg skulle være her jeg er i dag, så hadde jeg ikke trodde det var mulig. Men tiden beviser for meg at jobben jeg har gjort har fungert – jeg kan se utviklingen i livet mitt. Jo lengre jeg praktiserer og lever etter de normer og prinsipper som andre før meg har levd etter, så blir jeg tryggere og enda mer overbevist. Alle disse bevisene gjør meg sterkere og stødigere når jeg en gang tviler på meg selv – de gir meg mot når jeg kjenner meg redd. Ja, visst kan jeg.

Det er et faktum at jeg har det så til de grader bedre nå enn da jeg drakk. Jeg kan fortsatt bli rastløs, og da oppsøker jeg en likeperson. Det er stor hjelp å hjelpe andre som har utfordringer – hjelp til selvhjelp. Uansett er det ikke ofte jeg kjenner på kjedsomhet eller har rustanker. Har nok å holde fingrene i, og om ikke, finner jeg alltids på noe. Jeg føler meg heller ikke ensom. Det må i så fall være i store forsamlinger. Blir nok ikke helt dus med mange mennesker rundt meg på en gang – ikke over tid for da kjenner jeg meg bitte liten – en smule ensom. Kanskje er det slik som en kjent komiker beskriver ensomheten: Sitter man alene og tror man alltid har rett – da er man ensom. Det er vel en sannhet i det…

Man lærer så lenge man (har) lever. All den kunnskapen jeg har fått av andre eller ervervet meg selv, har skapt ny utvikling i livet mitt. (Og det har vært med på å reparere leveren min). Jeg ser helt klart at jeg mestrer så mye mer enn jeg før trodde jeg kunne. Faktisk er jeg ganske så god på mange ting. Lærdommen jeg har fått hjelper meg også til å stå imot eventuelle negative tanker og utfordringer som for eksempel sen-abstinenser kan by på. I går, da jeg hadde en heller dårlig dag, tre måneder siden forrige gang jeg hadde en «utenfor meg selv» opplevelse – sen-abstinent til tusen, så kunne jeg fort gjort ha ramlet ut på igjen uten denne kunnskapen jeg er så heldig å ha fått. Jeg kan vel si at det var jeg som søkte kunnskapen, så jeg kan muligens takke meg selv for at jeg alltid er på søken etter ny vekst. Jeg vil så gjerne – ønsker og håper at jeg kan få ha min edruskap livet ut. Derfor higer jeg etter å lære mest mulig om avhengighetssyndromet, den sykdommen jeg lider av.

Ja, takk til minnene og fortiden min. Når det kjennes som om jeg ikke kan røre meg, eller når jeg fylles med redsel, har jeg faktisk gaver som baner vei for meg – minnets gaver. Alt for ofte har minnene gjort meg trist ved at jeg har påkalt smerte og skam fra fortidens feiltrinn. Men nå, nå kan jeg anvende minnene for å se framskritt jeg har gjort. Mine egne erfaringer har lært meg å tro på denne fantastiske tilfriskningen. Det eneste jeg behøver å gjøre er å være oppmerksom. Nå kjenner jeg sinnsro, ydmykhet og takknemlighet.

Gud ga oss minnene så vi skulle ha roser i desember. (James M. Barrie).