Hva andre tror eller hva jeg tror andre tror…

Mange av oss nyktre har brukt mye tid på å tilfriskne, lære seg å leve på livets premisser igjen. Det var tilfellet med meg, spesielt de første årene. Det var en nødvendighet, for kanskje ville jeg ikke holdt meg edru om jeg hadde arbeidet mindre. Nå går det liksom av seg selv, jeg tenker ikke så mye over hva jeg gjør lenger.

Før eller senere møter de fleste av oss andre forpliktelser overfor familie, venner og samfunnet. Jeg har gjort som jeg har blitt fortalt og anbefalt, fulgt prinsippene i all min gjerning. Derfor tror jeg kanskje at når jeg tar avgjørelser om å påta meg et så spesielt oppdrag, som det å hjelpe andre som har utfordringer, så er det fordi samvittigheten min forteller meg det. Og det er vel slik at ingen andre kan si med sikkerhet hva jeg bør gjøre på et bestemt tidspunkt, men likevel føler jeg dette ansvaret. Jeg vet bare at, på en eller annen måte, forventes det av meg at jeg skal gjøre noe mer enn å bare dele min historie. Det er mest jeg selv som forventer…

Samfunnsmessig er mitt mål ikke bare edruskapen. Jeg vil forsøke å bli borger igjen i den verden jeg vendte ryggen, og i en verden som vendte meg ryggen. I så henseende er det viktig å være ærlig – først og fremst til meg selv og ikke sluntre unna oppgaver jeg synes er vanskelige. Jeg behøver å ta utfordringer for å best kunne utvikle meg. Nå, i motsetning til da jeg drakk er jeg ikke så opptatt av å alltid rette på forholdene – jeg bekymrer meg ikke så mye over hva naboen gjør. Jeg godtar også at andre kan fortelle meg hva jeg bør gjøre. Mange ting har jeg måttet lære meg fra bunnen av igjen og ut fra mine erfaringer, men det meste har jeg «fått i gave» fra andre.

Når jeg tenker tilbake, spesielt i forhold til det å kontrollere andre, ser jeg nå at motivet ofte var frykt for hva de gjorde, en slags egenrettferdighet – rett og slett intoleranse. Følgelig var det sjelden jeg lyktes med å rette på noe som helst. Det eneste jeg oppnådde var å reise en barriere av nag som avskar med fra andre. Jeg utelot å se på ethvert forslag eller enhver forståelse av handlinger og ikke minst utestenge all kjærlighet. Det er godt jeg kom på andre tanker, lærte en ny lekse og dermed fikk erfare både forståelse og kjærlighet fra andre.

Noe er det fortsatt jeg sliter med. Jeg er fortsatt litt redd for hva andre tror om meg. Om jeg er ærlig for eksempel. Tror andre at jeg fortsatt finner på ulike historier for å unngå å møte dem, unngå å utfordre meg eller fordi jeg finner det tryggest å være her jeg er. Enkelte ganger kan det jo stemme, men i de fleste tilfeller er det en grunn til at jeg ikke kan stille opp. Jeg føler meg mistrodd, helt uten grunn, og det skal vel ikke være slik at jeg fortsatt må fremlegge bevis for at slik er det bare. Noen ganger er det kanskje slik at jeg tror at andre tror. Kanskje med rette, for jeg var en notorisk løgnerske. Det tar tid å opparbeide seg full tillit igjen. Uansett er det på en måte ikke rettferdig. Selv om jeg vet med meg selv at jeg i noen tilfeller tyr jeg til en hvit løgn, og med hånden på hjertet er det fordi jeg aller mest frykter effekten av å komme opp i situasjoner hvor jeg kan kjenne på usikkerheten. Egentlig er det jo bare å fortelle det som det er. Men jeg vil jo ikke såre – så sårer jeg likevel. Mest meg selv!

Ja, det er situasjoner som fortsatt uroer meg, og mest sannsynlig er det en bakenforliggende årsak til min reaksjon, en reaksjon jeg ikke alltid kan forklare – det bare skjer, slik som når jeg får hjertebank. Jeg blir redd – hva skjer? Jeg har lært at ved slike omstendigheter skal jeg spørre meg hva som egentlig er galt – analysere situasjonen og muligens finner jeg en tilsvarende situasjon i min fortid, den som fortsatt kan få hjertet mitt til å hoppe. En uspesifisert redsel kommer sjelden uten grunn. Om jeg tør sette ord på det overfor meg selv, ufarliggjøre hendelsen, så ser jeg at det faktisk ikke lenger er noen fare – det har aldri vært noen fare, bare følelser…

Alt i alt koker alt ned til at jeg fortsatt kan ha frykt; frykt for å bli mislikt, bli forlatt, for å mislykkes, for hva sannheten gjør, for å gjøre feil, for å bli avvist eller kanskje til og med bli avslørt. Jeg er redd for å miste det jeg har eller tror jeg har. Kanskje aller mest frykter jeg å ikke oppnå det jeg ønsker. Er det meg selv jeg frykter – mine tanker og følelser? Jeg er redd for hva andre tror jeg tror, og jeg tror at andre tror jeg tror alt dette. Forlanger jeg for mye av meg selv uten å tro på meg selv? Hva er det egentlig andre tror om meg? Hva er det som får meg til å tro at andre tror…

Det er noe med at mange lider i uvitenhet – jeg er kanskje en av dem, og som enda ikke helt har forstått smertens mening og grunnleggende nytte…

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s