Godt å vite at man er på den sikre siden av loven. Tanken slo meg da vi kjørte hjem fra «Harryland» i dag. Alle som ble stoppet i tollen, formanet ut for å åpne bagasjeromdøra, bli gjennomsøkt, gransket og kanskje dømt. Også vi, men nei, ikke noe å beslaglegge hos oss. Absolutt ingen ting. Ikke noe som klirret. Ikke det at vi tok med oss mer enn kvoten før, vel det kan nok hende, men nå har ikke systembolaget oss på kundelisten mer i alle fall. Tenkte på alt jeg sparer, ikke bare økonomisk, men hovedsakelig på all den lidelsen, den jeg har påført mine nærmeste – og meg selv. Nå er det nesten så jeg gleder meg til tollkontrollen, se de sortkleddes skuffende øyne når de ikke finner noe de kan slå kloa i, kjøre videre med en smule skadefryd – triumferende. Egentlig er det mest at jeg er lykkelig over å slippe alt dette maset og utryggheten. Om man har alkohol, og spesielt om man har mer enn lovlig, da får man fort stempelet og er langt ifra det å være anonym.
Rus handler om å være anonym og trygg, både som aktiv og nykter. Når jeg drakk gjemte jeg meg bort, skulle skjule for andre at jeg drakk, men de fleste visste likevel. Jeg søkte på en måte trygghet i alkoholen. Selvfølgelig var det utryggheten som fikk overtaket hver gang rusens kraft avtok. Nå som nykter er det også slik at jeg ønsker å være anonym til en viss grad. Jeg går ikke rundt og utbasunerer at jeg er alkoholiker selv om jeg er mer åpen på mange måter – kanskje mer enn mange andre. Jeg føler meg mer trygg når jeg vet at andre vet. Ærligheten skaper trygghet.
Som person er jeg unik, men jeg er ikke unik med å ha hatt det vondt, og min rushistorie er heller ikke unik. Jeg er ikke alene om å ha levd i denne galskapen. For meg er det viktig å dele om historien min slik at andre kan kjenne seg igjen, se at de ikke er alene. Som mennesker har vi forskjellig utgangspunkt, ulik bakgrunn og levd ulike liv. Men som alkoholikere har vi noe til felles, nemlig det å måtte ruse oss – flykte fra livets vanskeligheter. Jeg, som de fleste andre skjønte at jeg hadde et problem lenge før jeg erkjente at jeg trengte hjelp. En helt normal tankegang som ble skjøvet til side: Slutter en annen dag jeg. I dag er det så fint vær så jeg må bare drikke. Nei, denne tankegangen er absolutt heller ikke unik. Jeg fant alltid muligheter til å fortsette med å drikke. Planleggingen opptok hvert minutt av dagene foruten det å drikke selvfølgelig. Men jeg måtte finne åpninger for å drikke. Hvordan skaffe og hvilket polutsalg? Hva med barna – få de i seng eller sende de bort til venner eller familie? Når kommer samboeren hjem? Alltid passe på å ikke ha inntatt for mye slik at jeg var for beruset i andres øyne – en balansegang. Unnskyldninger og bortforklaringer. Ikke mye trygghet i det livet…
I det store og hele drakk jeg på feil sted til feil tid. Som avhengig var det ikke bare det at jeg forsømte og skuffet mange på eller i forbindelse med sammenkomster, men den daglige drikkingen var like mye sviktende, helt klart. Jeg såret og skadet både mennesker og dyr med mitt alkoholmisbruk. Den evige kampen for tilværelsen ble uutholdelig, helt til jeg tok valget om å komme tilbake til livet. Vel, også det var en stor kamp til å begynne med. Etter hvert som jeg fikk mer kunnskap og hjelp til å forstå min sykdom ble hverdagen enklere. Det var som om min fortid tok meg tilbake til livet – jeg ble født på ny. Fortiden var og er nøkkelen til fremtiden.
Noen ganger til å begynne med i mitt nyktre liv, forestilte jeg meg og tenkte på min fortid og mine erfaringer av min alkoholisme som en episk, overdådig langfilm, hvor mitt navn sto i neon over kinoentreen. Da jeg ble nykter var det som om min historie fløt ut over hver centimeter av et gigantisk kinolerret – det var som å se meg og mitt tidligere liv i revy – jeg betraktet den og fortalte den. Det var jo ikke riktig slik, og plutselig oppdaget jeg at jeg satt i et rom sammen med ulike mennesker og viste min egen hjemmevideo. I dag er jeg glad for å være der som en del av showet, men min rolle er helt forandret. Jeg er ikke lenger martyren som «tappert» ofret seg i melodramaets kalde, grufulle verden. Virkeligheten har tatt over. Min rolle er viktig, men ikke unik, og jeg forventer ikke å se mitt navn opplyst.
Jeg har fått muligheten til å dele min hjemmevideo med andre. Min situasjon er verken den beste eller den verste. Selv om jeg er unik på mange måter, er jeg mer lik andre enn jeg noensinne trodde. I dag kan jeg verdsette denne følelsen av samhørighet enda mer. Når man lærer seg å se sine problem fra de rette perspektivene, merker man at de mister sine forsøk på å dominere våre tanker og våre liv. Jeg vet at jeg ikke kan spille et spill med livet mitt som innsats. Alkoholismen lever i meg for alltid. Å tro at jeg kan drikke litt igjen er altså et sjansespill – jeg vil alltid tape, og tapet kan bli skjebnesvangert. Derfor tar jeg en dag av gangen – tar kloke, ærlige og kjærlige valg for å bevare min edruskap og mitt liv – ha sjelefred. Jeg vet også at jeg ikke helt ut kan stole på at mine venner skal løse eventuelle problemer for meg. En god rådgiver kan ikke utføre all tenking for meg. Han eller hun vet at hvert valg må være mitt eget. Derimot kan de hjelpe meg med å fjerne frykt, egoistiske hensyn og selvbedrag og dermed gjøre det mulig for meg å treffe valg som nettopp er kjærlige, kloke og ærlige.
Avslutter med kloke ord fra Daglige refleksjoner – Vaktsomhet:
Vi har sett sannheten om og om igjen: En gang alkoholiker, alltid alkoholiker. Begynner vi å drikke igjen etter en tørrlagt periode, blir vi på kort tid like ille som før. Har vi planer om å slutte å drikke, må det skje reservasjonsløst, uten noen baktanke om at vi en vakker dag vil bli immune mot alkohol.
I dag er jeg alkoholiker. I morgen vil det ikke være annerledes. Min alkoholisme lever inni meg nå og for alltid. Jeg må aldri glemme hva jeg er. Alkoholen vil med sikkerhet drepe meg om jeg ikke daglig innser og godtar min sykdom.
Jeg spiller ikke et spill hvor tap betyr et midlertidig tilbakeslag. Jeg har med en sykdom å gjøre som ikke lar seg kurere, men som kan holdes i sjakk ved å være på vakt og daglig å akseptere den.
Det kan være trygghet i å være anonym, men vel så mye i det å dele historien med andre. Men jeg satser heller ikke tryggheten ved å være uaktsom…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 