Engstelser

Hva vil fremtiden bringe?

Som så mange har også jeg reagert på Greta Thunbergs engasjement, hennes gråtkvalte appell til de høyere makter om å redde jorden – en viktig og nødvendig sak å fronte, men jeg blir litt redd på hennes vegne. Det å stå der i fronten, ta opp kampen, en kamp vi som voksne skulle og burde ha tatt – for lenge siden. Hun påvirker andre barn til å bli redde, eller som mange unge selv sier: De har angst for hva som måtte skje – om de kan dø om noen få år på grunn av all forurensingen.

Greta Thunberg, som er en ung, sårbar jente, har stilt seg i front foran et publikum som møter henne med forakt, hets og enkelte også hat. Sårbarheten er jo ikke mindre med hennes Asberger sykdom. Ser hun selv hva hun utsetter seg for? Som forelder ville jeg aldri ha utsatt mitt eget barn, med eller uten en diagnose for et slikt press. ALDRI! Utover det er jeg veldig enig i at vi må ha fokus på hva vi utsetter kloden og fremtiden til våre barn for, men det er ikke slik at de skal bære all byrden.

Hun selv frykter for femtiden. Det å frykte er noe håndfast, noe man kan forbindes med en konkret sak, mens derimot angst er en mere uspesifisert frykt. Noe som kan være hva som helst, noe vi ikke ser, men aller mest føler og tenker. Angst kan også være konstruktiv – den forteller oss at vi trenger å forandre på en situasjon – gjøre noe med for eksempel forurensingen. Men jeg tenker at denne angsten som rammer de mange unge kan være mer lammende siden de ikke helt forstår alle konsekvensene av sin egen angst. De forstår noe må gjøres, men det er så uendelig mye som legges på så små, uerfarne skuldre – det å redde verden. Ikke rart de engster seg…

Jo da, er bekymret jeg også. Men mer bekymret for alle barna som engster seg, en angst for jordens fremtid som kan være mer lammende enn konstruktiv. Hvordan få gjort noe, tatt grep når en er full av angst? Foreldre som ikke ser dem, ikke lytter og forklarer barna sine – for opptatt med å pynte på sin egen fasade. For det er viktig å gi en forklaring, støtte opp, men aller mest fortelle dem at denne angsten de har kan være mer til skade enn gagn. Jeg vet hva angsten kan føre til, hva som igjen forverrer den og tilslutt gjør en fullstendig handligslammet.

Det å kjenne på angst, noe jeg har gjort ofte og som førte til at jeg drakk. Alkoholen ble en forsterker, den skapte en tilværelse av usikkerhet og det å føle at jeg var maktesløs. Jeg så ingen utvei, og angsten var det som stoppet meg, eller rettere sagt alkoholen som skapte angsten stoppet meg. Da jeg sluttet å drikke slapp angsten taket litt etter litt. Men jeg trengte hjelp til å forstå. Da vil sikkert mange si at om alle de voksne begynner å bry seg og ta grep om at verden skal reddes så slutter barna også å engste seg. Det er godt mulig om ikke angsten har skapt nye og større problemer. For ansvaret ligger hos de voksne, hos foreldrene – det er de som kan få hjulpet barna til å ikke engste seg for hvordan deres fremtid blir. Være der som gode rollemodeller og omsorgspersoner – være sitt ansvar bevisst som frem for alt innbefatter det å skape en trygg fremtid for sine etterkommere.

Leste en kommentar til et innlegg, og sier meg enig i følgende: Ja, angst for angst. Det handler om å ikke forstå hva redselen prøver å si. Angst for framtiden slik generasjonen bak foreldrene beskriver, er helt nytt i historien. Aldri før har det vært slik at barn ber eldre generasjoner om å gjøre noe for å redde barnas framtid. Dette er reflektert frykt.

Så da er kanskje disse barna reflekterte, sannsynligvis Greta, men likevel kan jeg ikke la være å bekymre meg. Kanskje er det jeg som bekymrer meg unødig. Men det er jo vår generasjon som skal ha det overbærende ansvaret…

——–

Da skal jeg reise hjem til Otta, legge fra meg alle mine bekymringer, men langt ifra slutte å bry meg. Jeg skal bare finne roen, slik jeg oftest gjør der oppe ved fjellene og i mors omsorg. Tenk om alle fra hennes generasjon hadde vært som henne. En virkelig god rollemodell, som jeg vil påstå ikke har bidratt til at verden har blitt som den har blitt. Ikke noe materialistisk levesett der i gården, men derimot omtanke og kjærlighet. Der kan jeg være mere tilstede i meg selv. Rom for tankevirksomhet uten å føle at jeg går under – null engstelse. Og jeg tror at verden ikke går under med det første, men vi skal på ingen måte slutte å ta ansvar. Hver og en av oss må vise omtanke for vårt miljø, våre medmennesker og dermed også vår felles fremtid og vår felles klode. Se ikke på hva naboen gjør, men gjør noe selv! Vi må begynne med oss selv, feie for vår egen dør…

Så er det også slik at den som er villig til å hjelpe seg selv får som oftest hjelp!

Dette skal vi alle ta ansvar for å verne om – ta vare på vår frie natur.
Det er ofte ute i naturen angsten slipper taket.
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s