Gi og få kjærlighet reservasjonsløst

Mange tror at det å ha en facebookvenn betyr noe, og for mange er det dessverre de eneste såkalte vennene de har. Det er ikke bare det å få tommel opp for noe man skriver eller legger ut blant sine nettvenner som teller, men aller mest det å ha et ansikt til ansikt møte. Noen man kan dele både sorger og gleder med, snakke fortrolig om og føle seg verdsatt sammen med. For meg betyr ekte vennskap det å ha en person som jeg trives i selskap sammen med. Et menneske jeg er tygg i samvær med og som jeg kan se i øynene uten frykt for å bli gransket eller sett ned på. Et nært og godt vennskap bør bygges på gjensidig tillit og ikke hvor den enkelte bare ønsker å oppnå egne fordeler. Det var ikke rart jeg aldri opplevde ordentlig vennskap da jeg drakk, siden jeg hele tiden var opptatt av å dra nytte av andre mennesker rundt meg. Nei, det må være slik at alle parter skal være bidragsytere for å skape en god relasjon som fremmer åpenhet og ærlighet – hvor alle kjenner kjærligheten vokse fram – det som skaper trygghet og vekst i et forhold.

Jeg opplevde at det første skrittet for å skape meg en ny omgangskrets var først og fremst det å bli venn med meg selv igjen. Alle årene jeg hadde gitt meg hen til alkoholen – dyrket den som min Gud og fullstendig oversett mine innerste ønsker, hadde medført at jeg ikke lenger satte pris på meg selv som menneske. Jeg hadde sviktet alle, men mest meg selv. Derfor måtte jeg på nytt lære meg å bli glad i meg selv og å verdsette egne verdier. Når jeg ikke lenger delte hverdagen med kong alkohol måtte jeg til og med begynne å sette pris på mitt eget selskap – ikke bruke andre personer rundt meg unødig for å skape meg et fullverdig liv. Selvfølgelig var jeg likevel avhengig av andre til å forstå at jeg tros alt var et likandes menneske.

Da jeg var i startfasen av min edruskap fikk jeg flere overraskelser. Jeg møtte folk som brydde seg om meg, ikke bare av medlidenhet, men av oppriktig kjærlighet. De ønsket meg alt godt, ville jeg skulle være lykkelig, vokse og forbli edru. Jeg tenker at ved å motta disse tillitserklæringene bidro det til at jeg mer en gjerne ønsket å holde meg borte fra flasken – jeg fikk selv et stort ønske om å holde meg edru. Jeg merket at jeg var i stand til å vise min kjærlighet til andre, spesielt de som viste meg sin kjærlighet. Det at jeg klarte å være glad i noen på en mer ansvarlig måte bidro til at jeg dermed fikk et mer respektfullt og ekte syn på meg selv og dermed også andre. Jeg utnyttet ikke andre folk for å oppnå egne fordeler lenger.

Mens jeg drakk trodde jeg at min evne til å bry meg om andre på en ærlig måte hadde gått tapt i mangel på næring – tilsidesatt og unyttiggjort av meg selv siden jeg mente jeg ikke fortjente bedre. Å oppdage å kunne elske noen igjen uten grådighet og engstelse – uten egoistiske baktanker og selviskhet har vært en stor gave å motta fra mine nærmeste. Lang tids bruk av alkohol hadde lagt lokk på alle følelser – det å vise glede eller til og med vemod. Spesielt det å bli glad i meg selv var en tidkrevende prosess ikke minst fordi jeg trengte å forstå at selv om jeg hadde skjøvet bort mine følelser så betydde det ikke at de fortsatt var der. Jeg tror at mye av egenkjærligheten kom tilbake med andres tillit til meg, og den tilliten var det faktisk jeg selv som skapte. Da jeg forsto dette, fikk jeg et nytt syn på meg selv – jeg var et godt menneske på bunnen, bakenfor alle de negative forestillingene alkoholen hadde laget oppe i hodet mitt.

Jeg ønsket ikke «å kjøpe» meg tilbake, men mest bevise med min fremferd at jeg oppriktig ønsket å forandre meg – ta tilbake eierskapet til meg selv og da kunne være en person andre kunne stole på. Stolte jeg på meg selv i forhold til at dette ville bli en realitet? Kanskje ikke helt til å begynne med, men dess mer jeg åpnet opp av meg selv, dess mer forsto jeg at andres syn på meg ikke var så bekmørkt. Når jeg var ærlig – hovedsakelig mot meg selv ble det lettere å være tro og ærlig mot andre. Slik behøver jeg fortsatt å tenke og handle. Jeg selv ufarliggjør min fortid ved å anerkjenne at jeg var for syk til å forstå. Ingen av mine skambelagte handlinger var utført med hensikt i å påføre andre skade.  Jeg har lært at ikke engang min egen viljestyrke klarte å bryte drikketvangen og medførende vanskeligheter. Jeg tror at andres, for meg den gang usynlige kjærlighet, likevel slo rot og fikk meg til å innse at jeg trengte hjelp. Jeg måtte bare selv forstå og kjenne at nok var nok. Og ikke minst erkjenne mine egne følelser – ikke skyve de bort.

Da jeg begynte på gjenreisningen til et edru liv trodde jeg faktisk at sinne, harme, sjalusi og redsel var dårlige følelser. Etterhvert, og ved lærdom gjennom andre forsto jeg at mine følelser verken var gode eller dårlige, men helt enkelt en del av meg. Jeg innså at selv de jeg så på som vanskelige følelser førte med seg noe bra. Sinne har satt i gang konstruktive forandringer i mitt liv. Harme har gjort meg ille til mote slik at jeg på en måte har blitt tvunget til å lære meg å bekjempe den – til å se andre mennesker i et nytt lys. Sjalusi har lært meg å holde munn fordi jeg har erfart at om jeg sier noe vil det kun være irrasjonelt og destruktive ord. Redselen har kanskje vært min største «gave», ettersom den har tvunget meg til å bli mer bevisst det å lytte til min indre røst. Det negative har blitt det mer positive som har fått meg til å akseptere meg selv i et større bilde – i et videre perspektiv – samhørighet og vennskap. Jeg behøver ikke lenger fordømme eller hate meg selv bare fordi jeg har tatt gale valg og av den grunn gjenopplever normale menneskelige følelser. Mine følelser er hverken riktige eller gale, men de er viktige fordi de er mine. Dette har åpnet nye dører for nytt vennskap.

Hvor sterk alkoholtrangen enn var, innså jeg heldigvis at jeg enda kunne treffe viktige valg. Kan hende var dette medvirkende årsaker, det å innrømme min maktesløshet, som åpnet porten opp for andres syn på meg. Ved å fortsette å treffe disse valg og bevege meg mot nye, høyere mål, beviste jeg overfor meg selv vel så mye som overfor andre at jeg var og er villig til å bevare min sunne fornuft og dermed holde alkoholen på lang avstand fra mine tanker. Selv om jeg vet at plutselig kan jeg overkjøres av rustanker og flasken, som fortsatt bare er en armlengde unna, får innpass i livet mitt igjen. Jeg vet at det fortsatt er situasjoner jeg ikke helt er trygg på meg selv i, ikke stoler fullt og helt på mennesker; hvor jeg kan tenke at de vil «lure» meg ut på tynt vann, men ved nærmere ettersyn og ettertanke finner jeg ut at de fleste mennesker i min nærmeste omgangskrets ønsker meg bare alt godt. De fleste har til hensikt å bevare vårt gjenoppbygde vennskap.

Alle trenger vi noen å vise vår kjærlighet til, og motta gjensidig kjærlighet fra.  Kjærlighet bør gis uten forbehold òg mottas uten forbehold. I en tekst har jeg lest at når man er breddfull av takknemlighet, vil hjertet drive fram kjærlighet til omgivelsene. Det er akkurat mye av dette jeg opplever nå. Ikke minst når jeg drar hjem til min mor. Jeg ønsker bare å vise min takknemlighet overfor henne som aldri stengte døren. Det samme gjelder overfor mine barn. Jeg opplever en enorm varme oss imellom, og det er vel denne varmen som kalles kjærlighet. Den var der alltid, om bare mer kjølig – det var fortsatt litt glør igjen som holdt liv i kjærligheten imellom oss. Så lenge jeg legger på mere brensel på bålet – viser villighet og omtanke, er åpen og ærlig, da vil kjærligheten brenne for oss alle. Det jeg reservasjonsløst, uten forventninger og baktanker gir fra meg – gitt med glede og kjærlighet, det vil aldri gå tomt, men heller vokse seg større og større. Bålet vil fortsatt brenne.

Det er jo slik at vi alle har et medfødt behov for å føle at vi hører til et sted – i en familie, i en gruppe eller blant venner. En av de grunnleggende behovene er sosial omgang – det å vite og kjenne på tilhørighet og få tilfredsstilt følelsen av verdi. Vi mennesker er som sauene, vi går i flokk. Vi er ikke født til å være ensomme, selv om mange foretrekker det. Jeg tenker og tror at om bare ett menneske kan være en du kan like og være glad i, så er denne ene personen den som behøves for å vedlikeholde din edruskap – gjenreise din tillit til omverdenen. Derfor mener jeg at det å være blant mennesker, øse av sin kjærlighet og ta imot andres kjærlighet skaper et sterkere vennskapsbånd. Jeg har erfart hva isolering medfører. For som Rita Nilsen skriver: Gjenreisning trenger mennesker – misbruk trenger isolering!

Jo mer vi gir – jo mer vi får. Kjærlighetens brønn går aldri tom!

Ikke la bålet brenne ut…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s