Ta de frem i lyset…

Problemer som blir i mørke har en tendens til å vokse seg større – de slår tilbake med større kraft om jeg ikke tar de fram i lyset.

Hadde en urolig magefølelse da jeg la meg i går. En person jeg burde tatt kontakt med tidligere i uken svarte ikke på mitt anrop. Hva har skjedd? Godt mulig det er en naturlig forklaring…

Hver kveld når jeg går til ro for natten prøver jeg så godt jeg kan å ta et konstruktivt tilbakeblikk over dagen som er over – også i går. Hadde jeg vært bitter, egoistisk, uredelig eller redd? I går dukket både tanker på egoisme og redsel opp. Var det slik at jeg hadde latt et menneske i stikken – tenkt litt for mye på egne interesser meste parten av den siste tiden? Jeg ble redd; tenk om vedkommende følte seg tilsidesatt og hadde gjort noe drastisk? Jeg må passe meg, være forsiktig med at jeg ikke sklir inn i bekymringer – selvbebreidelse og negativ tankegang er ikke oppbyggende. Det kan redusere min evne til å være til nytte for andre. Etter å ha gjort mitt tilbakeblikk ber jeg en bønn, spør om hva jeg aller helst trenger å rette på – hvordan best ordne opp i eventuelle misforståelser. Jeg sovnet til sist…

Ikke ofte jeg sover til klokka ringer, men i dag skjedde det. Hadde nok hatt en urolig natt selv om jeg fikk lagt bort de fleste vonde tankene. Når jeg har det vondt er det godt å være nær noen jeg er glad i. Lindring fra “smerten” får jeg ved å snakke om hva som tynger meg. Jeg kjenner meg bedre – mer selvtilfreds. Dersom jeg blir gående i tankespinnet – selvbebreidende, eller til og med unngår problemene, kan jeg bli blindet. Jeg kan faktisk bli låst, snu meg mer mot problemet i stedet for mot løsningen. Jeg trenger å komme i gang nå, så jeg ser på meg selv: Hvor er jeg? Hvor vil jeg? Hvor går jeg egentlig? Min daglige selvransakelse forteller meg hva jeg trenger å forandre på for å finne åndelig balanse. Jeg behøver å innrømme overfor meg selv hva jeg finner i meg selv. Kanskje er det noe jeg trenger å be om tilgivelse for i dag? Jeg slår nummeret. Det ringer, men fortsatt ikke noe svar. Jeg har prøvd. Hva mer kan jeg forlange av meg selv?

Setter meg ned ved datamaskinen, titter opp på kalenderen og fylles med ny energi når jeg ser bilde av mine to barnebarn lyse mot meg. Det er første oktober, det er sol og rett og slett en nydelig høstdag. Graver jeg meg ned mister jeg fokus, så jeg snur tankene. Positivitet og kreativ tenking – ærlighet og ydmykhet. Jeg våkner med ett opp. Plutselig blir jeg klar over hvilke tanker som egentlig har uroet meg og suset rundt oppe i hodet mitt. Minnene, brutte løfter, redsel for fremtiden og knuste forventninger for både meg selv og andre mennesker rundt meg. Alt hadde handlet om meg selv. Det er jo et velkjent kaos som jeg burde kjenne igjen. Det er et tegn på at mitt liv, akkurat nå, er litt slitsomt. Det var jeg selv som trengte den telefonsamtalen. For jeg vet så alt for godt at ofte er det bare den ene samtalen som skiller meg fra virkelig sinnsro.

Bare det å erkjenne dette tankekaoset gjør at jeg umiddelbart føler meg lettere til sinns. Jeg har tatt et skritt tilbake, steget ut av galskapen og spolet tilbake. Jeg slettet vanskelighetene eller kanskje aller mest løst de seg opp. Kanskje hadde jeg sendt tankespinnet tilbake til mørket der de kom fra i utgangspunktet. De ulike bitene i mitt kaos tilbakevender til sine riktige plasser, der jeg selv velger å la de være – i fred eller ved å se nærmere på dem, en av gangen. Jeg har sortert og blitt klar over de egentlige vanskene. Jeg bevisstgjorde dem – turte å erkjenne. Det var jeg selv som eide problemet. Om det dukker opp flere problemer i dag skal jeg forsøke å erkjenne dem med det samme. Ikke la de skape mer rot og uro. Så kan jeg legge et lite mellomrom mellom meg og det som uroer meg. Kanskje får jeg muligheten til å fortelle til et annet menneske hva som tynger meg. Da forminsker jeg de negative følelsene og tankens makt over meg. Når jeg erkjenner at noe kjennes uhåndterlig har jeg allerede tatt første skrittet for å håndtere det. Når jeg tar frem saker og ting i lyset mister de sin makt over meg.

Telefonen ringer… Phu! «Trollet» sprakk i sola. Nå kan jeg med tilfredshet gå ut i den fine høstdagen.