Kroppens egne «rusmidler» og våre reaksjoner

Er du en avhengighetsperson? Kanskje tror du at du er litt avhengig eller er du en som mener du var avhengig? Svaret mitt er: En gang – alltid, og forresten; går det an å være litt gravid?

Alkoholisme er en vanlig sykdom, og man vet den er arvelig. Alkoholen virker på mange områder i hjernen, og når vi drikker alkohol skjer det masse forskjellige ting i hjernen, økt dopaminnivå er bare en av dem. Dopamin skilles ut fra belønningssystemet vårt. En som får et skikkelig kick av å drikke og stor eufori av rusen, er sannsynligvis i faresonen. De fleste av oss får dette kicket når vi tar oss et glass eller to, vi blir i bedre humør, mer pratsomme og mer energiske av rusen. Oftest mister mange denne euforien etter noen glass, trøttheten og ubehaget kommer. Men de som er disponert for sykdommen alkoholisme kommer ikke dithen så tidlig. Årsaken kan være at de har et mer følsomt belønningssystem i hjernen, og at denne delen av hjernen reagerer ekstra sterkt når man er stresset. Er du en som får et skikkelig kick av å drikke, får en stor velbehagsfølelse og opprømthet av rusen, er det sannsynlig at du er i faresonen.

Selv om flere misbruker alkohol i perioder av livet, trenger de ikke å bli alkoholikere. Det er først når du opplever at du får en økt toleranse for alkohol, altså trenger mer for å bli beruset, at det er fare på ferde. Det er også da du bruker mesteparten av tiden av døgnet til å tenke på alkohol. Jeg tror at mange av de som begynner å drikke alkohol ganske raskt skjønner at deres alkoholvaner, den ustoppelige trangen etter å oppnå disse kickene, gjør dem mer disponert for alkoholisme enn andre. Kanskje skjønner de det ikke helt med det samme, men etter hvert som avhengigheten har slått rot, og de merker at de til stadighet har vansker med å avslutte orgien, belønningssystemet vil ha mer og større mengder for å føle rusen, da er de allerede langt inn i avhengigheten – de trenger behandling.

Det er slik at rusmidler av alle slag påvirker hjernen, ellers hadde de ikke vært rusmidler! Det er verdens eldste fritidssyssel og hobby ifølge Julie W. Hele poenget med disse midlene er nettopp at hjernen skal påvirkes. Noen midler gjør oss oppkvikket, noen gjør oss sløve, noen gjør oss glade (men ofte lei oss etterpå), og alkohol virker på alle disse måtene. De aller fleste rusmidlene virker på belønningssystemene i hjernen, det betyr at de får hjernen til å skille ut stoffer som gjør at vi føler oss mer happy og glade. De mest kjente stoffene er dopamin og serotonin, som jeg vil neven sammen med andre naturlige «russtoffer» senere. I tillegg til at de gir oss lykkefølelse, gjør de det slik at vi får lyst til å gjøre det igjen. Vi fortsetter å bruke rusmidlene fordi vi får lyst på å oppleve lykkefølelsen igjen. Dessverre vil hjernen etter hvert bli skadet dersom vi bruker rusmidler ofte, og da blir det ingen lykkefølelse. Det som ofte skjer, er at vi får abstinenser dersom vi ikke får i oss rusmiddelet vi er avhengige av. De fleste rusmisbrukere, som har holdt på noen år, opplever ingen lykke lengre, men de bruker midlene for å dempe abstinenser. Abstinens er en sterk, ubehagelig tilstand, hvor man blant annet kan svette, ha hjertebank, føle seg kvalm og elendig. Forskere er enige om er at rusmidler skader hjernen over lang tids misbruk.

Ikke alle utvikler avhengighet, selv om de drikker. De fleste har et normalt forhold til alkoholen og blir ikke fristet av klirrende glass og ølbokser som åpnes. Sansene påvirker oss avhengige mer enn de som har et naturlig forhold til alkohol. Et eksempel kan være at du har vært på et møte midt på dagen og skal tilbake på jobben igjen. På veien må du gå fordi flere uterestauranter der mange sitter og drikker øl og vin. Været er fint, og kanskje tenker du: Nå skulle det jammen vært godt med et glass. De fleste klarer å gå forbi og bare tenke at det hadde jo vært godt, men jeg skal jo tilbake på jobb, så da kan jeg ikke drikke nå. En alkoholiker klarer ikke det. Han eller hun tenker: Det er jo varmt, og jeg er jo tørst. Jeg tar meg et glass. Hvorfor klarer ikke noen å styre seg? Nettopp, de lider av avhengighetssyndromet. Enkelte forskere har lenge mistenkt at alkoholikere har en skade i hjernes frontallapp, som styrer impulskontroll, men det skal ikke jeg spekulere i.

Det er altså mange teorier om hvorfor enkelte utvikler et usunt forhold til alkohol og andre ikke. De fleste undersøkelser og forskninger bygger på at det er forstyrrelser i enkelte reseptorer i hjernen, blant annet i reptilhjernen, amygdalaen og da også i frontallappen. Ja, dette har jeg skrevet om før og nei, jeg har ikke tenkt å gå mer inn på dette med fare for å gi feilaktige opplysninger. Professor i faget er jeg nemlig ikke. Uansett har avhengighet blitt godkjent som en arvelig belastet sykdom basert på at noen har en eller annen tilstand som hindrer dem i å leve slik størsteparten av befolkningen gjør. (https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/rop/2-definisjoner-metode/2.3-rusdiagnoser-icd-og-dsm/2.3.2-avhengighet-i-icd-10).  

Om du gikk inn på linken og leste fant du sikkert ut at benektelse, manipulering, selvbedrag, ukontrollert bruk og økt toleranse er de mest fremtredende symptomene for avhengighet, herunder også alkoholisme. Alkoholikere opplever ofte en følelse av nederlag, frihetsberøvelse og tap ved å erkjenne sin avhengighet – de normaliserer sitt forbruk, bagatelliserer og bortforklarer misbruket til andre og aller mest seg selv. «Jeg drikker ikke mye. Det er sol og varmt – alle drikker jo. Dessuten hadde jeg fortjent litt vin siden jeg hadde rodde i land denne arbeidsavtalen».

Jeg skulle ikke spekulere, men jeg har jo tenkt og undret meg over hvorfor enkelte familiemedlemmer utvikler alkoholisme og andre ikke. Søsken, som har hatt tilnærmet samme oppvekst og oppdragelse, kan vokse opp og bli totalt forskjellige – èn blir alkoholiker, en annen helt «normal». Det er jo slik at alle er født med ulike egenskaper og det gjelder vel også evnen til å utvikle avhengighet. Teoretisk sett regner man sju år tilbake innen genetikken. Hvem nettopp dette «avhengighetsgenet» treffer er vel mer tilfeldig, akkurat som jeg har blå øyne og ikke grønne som andre i min familie. Noen arver mer av moren, andre av faren, og siden det er stor enighet om at avhengighet nedarves, så muligens har kanskje den ene delen av familie flere tilfeller av alkoholikere enn den andre. Jeg tenker at sjansen øker med at flere i familiens historie har hatt en avhengighet, jo flere i kommende generasjoner vil utvikle sykdommen. For noen er det derfor et sjansespill å ta seg noen glass vin hver lørdagskveld. Selvfølgelig tenker jeg også at økt kunnskap påvirker mange slik at de tar sine forholdsregler. Hadde jeg visst hva jeg vet i dag, kunne jeg ha unngått fellen – jeg velger å tro det, men «drukket er drukket». Kan ikke gråte over spilt «vin». Det viktigste er at jeg erkjente, ba om og fikk hjelp.

——–

Som beskrevet over påvirker rusmidler oss forskjellig, men den påvirker hjernen vår uansett. Kanskje er det slik at de såkalt unormale personene, slike som meg, har en forstyrret evne til å tolerere sine egne indre «rusreseptorer». De simpelthen bare må kjenne denne rusen i seg hele tiden. Etter hvert blir det selvfølgelig økt toleransegrense. Jeg har lurt hjernen til å tro at den trenger mer alkohol for å føle glede eller for å dyrke eventuell selvmedlidenhet. Eventuell? Er det noe jeg med sikkerhet kan skrive er det at selvmedlidenheten kommer. I tillegg kommer skyld, skam, angst osv.- osv.

Er det en underbygget rastløshet, det at jeg som rusavhengige hele tiden måtte kjenne meg pirret, ha fart og spenning for å føle at jeg levde normalt? Nok en gang spiller amygdalaen og reptilhjernen noen av hovedrollene. Amygdalaen med sin gode hukommelse; hvordan løse eller håndtere opplevelser, som er tilsynelatende like barndomsopplevelser – de vonde og vanskelige, og jeg har jo funnet ut at alkoholen er et «fint løsningsmiddel». Så ønsker selvfølgelig belønningssenteret og dopaminet ha sin del av kaken, eller skal vi si vinen, for jeg hadde jo gjort en god deal. Fortjente en påskjønnelse. Mitt økende alkoholinntak, for å fremheve glede, eller sorg, har fått reptilhjernen til å bli lurt til å tro at vinen er den aller beste løsningen. Da er festen i gang!

For meg var det alkohol som var gjeldende. Hvilke psykoforandrende stoffer som inntas eller hvilke aktiviteter som foretrekkes spiller ingen rolle. Belønningssenteret tar hva som helst for å ha det bra; alkohol, piller, narkotika og diverse aktiviteter. (Se blogg: Avhengighetens mange ansikter). En ting er sikkert: Vi er utstyrt med innebygde, rusfremkallende stoffer. De frigjøres og blir virksomme ved visse aktiviteter og inntrykk, og setter i gang kjemiske aktiviteter i hjernen. «Rus» kan både gi velbehag over tid eller de mer intense øyeblikkene, fra lett oppstemthet til ekstase. Kanskje har du opplevd den gode følelsen etter å ha satt ny personlig rekord på 60-meter’n på skolens idrettsdag eller det kicket du fikk da du lekte Lasse Kjus i slalåmbakken og kjørte helt på grensen av hva du torde, eller den store pirrende følelsen som fyller deg under en forelskelse? Da er det kroppens egne rusmidler som har gitt deg et løft. Denne følelsen ønsker du skal vedvare og har funnet ut at alkoholen eller andre rusmidler gir deg en tilsvarende virkning – helt til det kommer ut av kontroll og avhengigheten er utviklet.

Etter hvert er det slik at produksjonen av mange av de rusframkallende stoffene i kroppen kommer ut av balanse, eller blir forstyrret når vi tilfører kroppen eksterne rusframkallende stoffer som for eksempel alkohol. Kroppens egen «rusproduksjon», som er positiv, skal bidra til personens selvoppholdelsesdrift og menneskeartens overlevelse. Men ved inntak av eksterne ruskjemikalier slår dette ofte over i avhengighet og tilhørende atferd. Siden disse stoffene både forstyrrer de naturlige russtoffene, og i mange tilfeller virker skadelig for organismens fysiske og psykiske helse og sosiale egenskaper, omtales de som kjemikaler eller som jeg har kalt dem – løsningsmiddel i ordets rette forstand, en gift som tilføres kroppen utenfra i rusframkallende hensikt, slik som alkoholen i mitt tilfelle.

Jeg vil nevne de vanligste rusfremkallende stoffene vi har naturlig i kroppen, eller hormonene som bidrar til at vi for eksempel føler lykke ved å vinne i lotto, selv ved små pengegevinster. Vi er født med behov for oppløftede sinnstilstander og de innebygde, naturlige rusmidlene hjelper oss til dette. Men kroppens rusmidler fungerer best uten kunstig påvirkning av eksterne kjemikalier. La oss se på disse hormonene da.

Adrenalin; det naturlige stresshormon, som dannes når sentralnervesystemet stimuleres. Adrenalin bidrar til en god følelse når man for eksempel trener eller driver med ekstremsport, selv om det ikke akkurat kan kalles rusframkallende. Men jeg tror at de fleste som driver med fallskjermhopping føler en slags rus.  Adrenalin er et av flere stoffer som kan brukes av nervesystemet til enten å senke eller øke hastigheten til forskjellige kroppsfunksjoner, eller for å få ulike muskler til å trekke seg sammen eller slappe av.

Anandamid og arachidonyl-glycerol; endogene stoffer, det vil si stoffer som kroppen selv produserer, og som prinsipielt har samme virkning som det rusframkallende stoffet i cannabis. Disse stoffene virker på spesielle reseptorer i hjernen, og de blir utkonkurrert dersom man for eksempel røyker hasj.

Phenylethylamin (PEA); produseres blant annet når man er forelsket. Hjernen har store mengder av dette sentralstimulerende stoff som bidrar til kjærlighetsrusen. Stoffet finnes også i små mengder i sjokolade og kan derfor gi oss sjokoladekick. Stoffet har en kjemisk oppbygning som minner litt om opiater.

Endorfiner; naturen har utstyrt oss med en type naturlige, smertestillende stoffer, altså endorfiner, som dannes i hjernen, som frigjøres ved behov, for eksempel ved fysiske anstrengelser eller ved skader. De kalles gjerne «kroppens eget morfin».

Serotonin; er et hormon som også fungerer som signalsubstans i mange nervebaner, blant annet i forhold til sinnsstemning som velvære, uro og angst, søvn og våkenhet, metthet og sultfølelse, smerteopplevelse og impulskontroll. Serotonin har evne til å stimulere humøret i positiv retning. Serotonin frigjøres gjennom normale, lystbetonte aktiviteter, og kan uten inntak av ekstra kjemiske stoffer (mrk. dette: Uten ekstra inntak…) imidlertid kunne bidra til en naturlig rus, uten fare for å skade serotoninproduksjonen i hjernen.

Dopamin; er en signalsubstans mer enn et hormon. Det vil si et stoff som overfører kjemiske signaler fra en nervecelle til en annen, og det dannes naturlig i hjernen. Stoffet er viktig for hjernens belønnings- og motivasjonssystem, og spiller en rolle i forhold til avhengighet. Belønningssenteret stimuleres av signalstoffet dopamin. Høyt dopaminnivå gir økt følelse av glede og velvære. Dopamin utskilles i hjernen og er knyttet til følelsen av behag og tilfredshet, ved at det forsterker intensiteten av nerveimpulsene. Dopaminets virkning på disse nevronene gir en følelse av belønning, og i tillegg en motivasjon til å fortsette eller gjenta opplevelsen. Motivasjonen til å gjenta er avhengig av styrken på den opplevelsen man har hatt. For at menneskearten skal overleve, spiller belønning i form av frigjøring av dopamin en viktig rolle.

(Listen av hormoner – kroppens egne rusmidler er delvis kopiert av sosiolog Knut T. Reinås ved Klinikk for rus og avhengighet, Aker Universitetssykehus).

Vi avhengighetsmennesker har dermed tuklet med belønningssenteret og andre reseptorer i hjernen, fått de til å tro at kroppens egen produksjon er ikke nok. Det kan sies at vi alkoholikere har feilprogrammert hjernens produksjon av de fleste hormoner og signalstoffer til å tro at personen må tilføre eksterne stoffer for å kjenne glede, opprømthet, sorg eller sinne. Ja, det er ganske fascinerende eller forbløffende hva som skjer i kroppen, rettere sagt i hjernen. Tør du ta sjansen på å rokkere ved det som fra starten av var helt genuint, ment til å hjelpe oss å overleve, men så, i vår galskap, roter vi til i nervebanene, ødelegger de fastsatte mønstrene og blir vår egen «killermaskin». Skremmende, ikke sant!

Jammen godt vi kan «lure» hjernen tilbake til normalt gjenge, selv om suget etter psykoaktive stogger, ekstremsport eller andre aktiviteter kan fortsette å spille oss et puss. Abstinensene, i form av pseudo-abstinenser og sen-abstinenser, vil komme med jevne mellomrom selv etter flere år som nykter. Det som gjelder er bevisstgjøring og å erverve seg kunnskap. En venninne av meg sier ofte at vi skal dø 365 ganger av abstinensene, og det finnes ingen qiuck-fix, ingen pille, men vi må rett og slett bare gjennom dem. Det kan hjelpe å vite at man får det bedre, selv om det er et helvete når abstinensene pågår, men langt i fra det helvete vi var i. Vi risikerer bare å få et bedre liv, og ikke minst det å leve lenger. Så må vi huske på at vi avhengige ikke kan drikke bare litt, slik de fleste andre mennesker gjør. Har du egentlig noen gang klart å drikke kontrollert? Jeg bare spør? Så må vi slutte å tro at vi blir kurert, at vi kan bytte et middel med et annet. Belønningssenteret tar som sagt hva som helst, så der må vi bare innse at det er bare oss selv vi lurer. Så da lurer jeg på: Vil du slippe? Og da mener jeg ikke slippe å slutte. For det går aldri, det tror jeg egentlig du også har forstått – innerst inne.

Å hoppe på ski gir en form for rus for utøveren – en eufori…
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s