I GRÅSONEN…

Det er ikke lett å gi slipp – overlate ansvaret til den som har ansvaret…

Jeg ser meg selv i speilet; jeg ser gusten ut, dratt – med en trist mine og håret virker livløst. Med andre ord; jeg ser sliten og ikke helt «frisk» ut. Noen fortalte meg at speilbildet lyver, at det bare er tankene vi «ser», ofte de verste tankene. Tankene forteller meg jo om hva jeg føler, så er ikke følelsene mine reelle? Ser jeg ikke det jeg ser? Er årsaken til at jeg ser det jeg ser at jeg lager meg opp følelser og tanker, et bilde av en virkelighet som egentlig ikke fins?  Kanskje er jeg ikke ærlig nok med meg selv? Tar jeg mine egne følelser på alvor?  Surr – surr! Burde jeg ikke sett meg i speilet, men antatt at jeg ser helt fin ut, selv om jeg føler at det ikke stemmer. Forvirret! Har jeg begynt å gå i mine gamle sko og baner igjen?

Grunnen til at jeg stiller meg disse spørsmålene er ikke fordi jeg tror jeg er i ferd med å ta et tilbakefall (selv om det kan skje uten at jeg har den ringeste anelse), men fordi jeg har blitt gående alt for lenge å påta meg andres ansvar. Jeg har kommet inn i et destruktivt mønster hvor andre personer og hendelser overskygger mye av mine egne handlinger og mine behov. På en måte har jeg begynt å tolke hva andre gjør, eller snarere ikke gjør, mer enn hvordan jeg oppfører meg selv.  Etter hva jeg har lært er dette et skammens handlingsmønster. Det har ikke dreid seg så mye om skam over egne «bedrifter», men mest over andres. Eller medfører dette riktighet? I det store og hele er det vel slik at jeg påtar meg mye skyld for hvordan andre har valgt å leve sine liv, mer enn jeg vil vedgå. All denne skylden drar med seg skammen på lasset. Når jeg tenker etter er det meg selv jeg klandrer for at tinge blir som de blir, at personer jeg bryr meg om har «fulgt i mine fotspor». Selv om jeg innerst inne vet at andres handlinger og valg ikke er mitt ansvar, så går jeg likevel rundt og uroer meg på deres vegne.

Jeg har gått inn i en tilstand hvor jeg stadig merker på rastløshet og tilkortkommenhet. Jeg vil så mye, og det jeg aller meste vil er at alle andre skal ha det bra. Jeg glemmer meg selv. Jeg har satt min egen edruskap lengere ned på listen enn det jeg kan tillate meg i det lange løp. Det at jeg har konsentrasjonsvansker, er irritabel, sliten, trett, men likevel sover dårlig, kan jo både være pseudo-abstinenser og tegn på angst eller følelsesmessig ubalanse. Hvor er jeg selv i alt dette som skjer rundt meg? Hva med mine grenser? Klarer jeg å sette grenser – si stopp, dette klarer jeg ikke. Jeg makter ikke alle spørsmål og ordflommer som barduneres mot meg. Jeg kan ikke, selv hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne. Selv om vi på mange måter er i samme båt, styrer jeg bare min egen skute. I andres båt er jeg kun passasjer.

Her om dagen ble jeg vàr at jeg gikk i forsvar ved at jeg hele tiden kritiserte noen andres måte å løse et problem på. Jeg ser helt klart at det var for å få bekreftelse og anerkjennelse på egen adferd, at jeg har vært «flink». Kanskje lever jeg meg for mye inn i andres liv, gir ikke slipp, men prøver å kontrollere alt fra sidelinjen, styre andre som marionetter. Aller helst ønsker jeg å ha alle rollene – være både regissør, aktør og tilskuer. Da er jeg virkelig ute og kjører. Da er jeg tilbake til å «leke» Gud, eller tro at jeg er Gud, den med det overordnede ansvaret. Hvem er jeg som kan stille meg til ansvar og bedømme andre for deres handlinger?  Når jeg går rundt og er redd for at det skal gå virkelig galt, at jeg skulle ha sett faresignalene lenge før, og grepet inn, men samtidig vet jeg at jeg ikke kan hjelpe. Jeg kan jo ikke hjelpe noen som selv ikke kan se at de trenger hjelp. Like fullt tenker jeg: Jeg skulle ha forutsett at mine valg i fortiden får fatale følger for personer i dag. Selvfølgelig skulle jeg det, men min egen fortid kan jeg ikke endre på nå. Derimot kan jeg bruke den konstruktivt – gi fra meg min kunnskap og overføre min lærdom til de som ser ut til å trenge den.  Bare være meg uten for mange ord.  Det er bare det at jeg blir for overbærende, for overformyndende på en måte. Mitt ønske er å lede vedkommende i riktig retning, men så skjer det motsatte. Nederlagsfølelsen over å ikke klare å forhindre at en person skal bli slik jeg var. Bebreidelsen!

Mulig jeg prøver å unngå å bli satt til veggs. Ønsker ikke å føle at jeg nok en gang sviktet. Sviket ja, er det det jeg nok en gang føler på? Er jeg altså i ferd med å dra meg selv ned i mørket igjen, selv om jeg ikke drikker. Fortvilelse og skuffelse overfor meg selv, hvem jeg ønsker å være, men ikke klarer fordi jeg er fastlåst i mine gamle mønster – den som må være perfekt – klare alt – være grei og snill. Lyver jeg fortsatt for meg selv når jeg sier jeg har det bra? Jeg skulle heller ha hatt mot nok til å erkjenne at selv om jeg ikke kan redde «verden» eller få andre mennesker til å endre kurs, så behøver ikke jeg å forgå, bli med på veien ned. Men det er faretruende slik det ser ut til å bli om jeg ikke stopper opp. Det er det jeg nettopp nå har gjort – stoppet. Jeg makter å se hva jeg er i ferd med å gjøre, og det i seg selv er tankevekkende, i positiv forstand. Jeg har innsett hvor jeg hadde staket ut kursen, en kurs jeg mente alle skulle gå, men denne veien er bare for meg. Andre må faktisk ta egne veivalg.

Jeg kan ikke korrigere noen uten å ha fått tillatelse. Det beste er om rettledningen kan være til gjensidig nytte. Nå ser jeg helt klart at det jeg gjør ikke gagner noen. Mine ord og handlinger har vært ment i beste velgående. Det at jeg med mine uforvarende og ubevisste handlinger har skapt en kløft mellom oss er iøynefallende og svært vondt. Mitt ønske og håp var å skape mere nærhet – få en bedre relasjon og åpning for å gjenskape et godt forhold. I stedet har jeg i verste fall satt et stengsel for, «bygget» en mur ut av mine forventninger, som den motsatte part ikke har klart å oppfølge. Jeg er en ressurssterk person, tros min fortid, og kanskje mye på tros av den. Jeg har så mye kunnskap og erfaring, så mye ugjort og usagt. Det gjelder bare å benytte mine ressurser riktig – sette de inn på rett tid og sted. I stedet blir jeg gående med dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til. Påtar meg nok en gang ansvaret for at familieidyllen er svekket. Tankene på at jeg overser enkelte til fordel for andre ligger der og ulmer. Har jeg økt fokus på den med de største problemene, og er det på bekostning av andre familiemedlemmer? Ja, tankene svirrer mens jeg står i ro…

Fra å være den avhengige (som jeg fortsatt er) har jeg blitt en pårørende og muligens medavhengig. I familier med rusmiddelproblemer utvikles det ofte et mønster der de pårørendes velbefinnende avhenger av hvordan personen med rusmiddelproblemer har det. Det får jeg virkelig føle på nå, og samtidig skaper egne forhistoriske problemer kaos oppe i hodet mitt.  Min fortid, det å være den personen som forårsaket usikkerhet og uforutsigbarhet i familien gjør sikkert at jeg føler mer skyld og utilstrekkelighet nå når jeg ser andre i familien med store utfordringer. Mitt ønske om at de skal komme å be om hjelp, dele med meg om sine vanskeligheter forkludrer mine følelser og tankesett. Jeg forstår dem så godt, vil så gjerne forstå, men egentlig forstår jeg ingen ting i det hele tatt. Jeg blir forutinntatt og egosentrert. Går rundt og ber til høyere makter om at nå må vedkommende ta til fornuft og søke hjelp. Jeg vet jo hvilke følelser som er i omløp – følelsen av å ha mislykkes, den samme som jeg selv sitter med, mest overfor alle i familien – at jeg har mislykkes i mine oppgaver.

Mine utfordringer er egentlig små i forhold til hvilke den andre personen står overfor. Likevel har jeg lov til å føle utilstrekkelighet og maktesløshet. Jeg er jo maktesløs overfor alkoholen, selv om det nå ikke dreier seg personlig om meg og mitt misbruk. Forskning viser samlet sett at voksne pårørende til mennesker med rusmiddelproblemer står overfor en rekke utfordringer, både knyttet til egne levekår, men også med tanke på å ivareta levekår hos de rundt en selv. Det er her jeg har følelsen av å komme til kort. Jeg kan kun hjelpe meg selv – det vet jeg, men likevel streber jeg. Og i bakgrunnen lurer faren for at jeg selv skal ta et tilbakefall. Så det jeg egentlig er, er å være redd – en redsel for selv å tippe ned i avgrunnen igjen… Så i grunnen er det jeg selv som burde be om hjelp til meg selv. Finne noen å snakke med, dele på byrdene jeg bærer på – disse følelsene av utilstrekkelighet, svik, skyld, og skam. Ikke å være god nok!

Med alle de likemenn jeg kjenner burde jeg tatt kontakt, bedt om råd, fått noen til å lytte til hvordan jeg har det. Årsaken til at det ikke skjer er jo fordi jeg ikke formidler mitt behov for å bli tatt vare på – jeg klarer meg jeg. Så er jeg ærlig med meg selv? Så bestemmer jeg meg, tar en telefon til en person som virkelig bryr seg, som vet hvor skoen trykker og vet hva som skal sies for å få meg inn på bedre tankespor. Tenk på deg selv! Takknemlighet! Nye tanker svirrer. Mine grenser. Hvor går de? Hvor bør de gå?

—————-

Er det etisk og moralsk forsvarlig og riktig av meg å utlevere mange av mine innerste tanker, følelser og faktiske hendelser? Ja, jeg har spurt meg om dette mange ganger, og jeg får ikke noe entydig svar. Det jeg vet er at jeg kan bidra til å åpne opp andres øyne, vise at de ikke er alene med å skulle takle rusutfordringer. Kanskje dette har medført at jeg selv føler meg mer alene og ensom? Jeg vet sannelig ikke. Fremstår ikke særlig anonym, og kan derfor utsette meg for flere bardunerende ordflommer og bli enda mer sårbar. Men er jeg ikke mer sterk når jeg viser min egen sårbarhet? Det er ikke til å stikke under en stol at jeg i enkelte tilfeller har følt det følelsesmessig krevende. Ønske om å ha noen å snakke med, en som virkelig forstår. Vil heller ikke belemre andre med mine problemer, oppå personens egne problemer.  Det er jo nettopp denne personen som kan forstå, som jeg føler jeg kan snakke med, som strever med sine lignende vansker. Denne ene som kan følge meg opp, som kan spørre, fordi den vet med seg selv; hvordan går det, hvordan har du det egentlig?  

Øser ut av meg. Min frustrasjon. Det er belastende å hele tiden gå inn i ulike familieroller. Hvem kan jeg få lov til å være i dag? Kan jeg tillate meg å være meg selv? Jeg skal være terapeut og psykolog – ha en dialog om å løse problemet, men det ender ofte opp i stillhet. Jeg klarer ikke legge fra meg ansvarsrollen – «morsrollen» som vi kvinner ofte har. Viser mitt ansikt utad, smilende og trygg, at jeg tar styringen over skuta, men i virkeligheten har jeg mistet all kontroll over båten. Jeg har prøvd å fikse alt – fikse ekteskap, fikse kjærester, fikse meg selv (noe jeg klarte) og nå skal jeg fikse enda et menneske, eller flere faktisk – på en gang. Er jeg ferdig med å fikse meg selv egentlig? Det er ikke min plass i verden, min rolle og oppgave å fikse alt, men likevel er det den rollen jeg har tatt, det jeg hele tiden prøver på – fikse alt. Jeg er så typisk pårørende som det går an å bli. Kjenner faresignalene og på samme tid er jeg så redd for å trå feil, for å pushe i feil retning, for å gjøre noe som gjør situasjonen verre, og nettopp slik jeg opptrer nå er en slik feil som kan skape forverring. Om jeg i det hele tatt skal være der, være tilgjengelig, må jeg klare å distansere meg, dissosiere meg litt for å eventuelt kunne være der. Det er åpenbart at det er nødvendig for meg å se at jeg i mange tilfeller overdriver – maler fanden på veggen lenge før den overhode har vist meg skyggen sin…

Jo, da, stemmer det. Gjenkjennende. Det er perioder med konstant uro, spesielt når jeg vet det er mye misbruk. Angst og uro for miljøet jeg vet personen befinner seg i. Kunne jeg bare vært der og hjulpet til. Stressopplevelser som knytter seg til det å egentlig aldri vite med sikkerhet. Hva skjer og hvilken forfatning personen er i. Engster meg for å ikke strekke til, mine reaksjoner når jeg virkelig står midt oppi det og ikke bare er på avstand bekymret. Alle de urolige nettene, hvor jeg har knyttet hendene mang en gang og tenkt at nå… Jeg har ikke visst, og merkelig nok har jeg sovet bra de timene jeg har sovet med tanke på omstendighetene, men mange netter har også vært svært lange og slitsomme. Jeg skulle ønske… og så sitter jeg heller oppe og skriver. Prøver å ro meg ned, finne på noe, få tankespinnet bort, til andre problemstillinger eller muligheter. Jeg er vel til tider opptatt av fasaden, hvordan andre oppfatter situasjonen – hvordan jeg oppfattes utad. Jeg prøver å skjule og hemmeligholde de faktiske realitetene, og klarer ikke helt å snakke om det jeg innerst inne vil snakke om – belyse mitt og mange andres vanskelige situasjon.

Når jeg skal snakke om det innerste i meg selv, da er det kanskje litt vondt å få åpnet opp. For det er klart, det er noe som holder litt igjen – jeg holder igjen. Ikke være til bry, ikke påføre andre mine problemer. Selv når jeg skal snakke, til og med i samtale med min samboer, så er det tøft å snakke om det helt innerste. Jeg kan late som jeg har det bra, ta på meg en maske som liksom viser at jeg har det greit, men jeg har jo masse vonde følelser inni meg. Så ofte holder jeg munn, tier. Og jeg trives alene, ingen lyst til å ha kontakt med andre, føler ikke behov for å ha kontakt. Eller jeg har sikkert et skrikende behov for å være sammen med andre, andre som føler det slik som jeg… Selvfølgelig! Så er det vel en frykt for å bli såret, bli fortalt at jeg burde skjerpe meg, ta meg sammen. Leve mitt liv. For jeg kan jo ikke leve andres liv – for dem. Og jeg vet det så altfor godt, men likevel tenker jeg: Hva er det andre tenker om meg? Det er igjen et spørsmål om skyld – føler jeg. Det er ikke min skyld! Jeg sier det igjen og igjen. Og det er jo slik i etterkant, når folk har fått greie på hva som skjer: Jøss, det visste jeg ikke. Så det er bare jeg som går rundt og tror, som føler skammen. Det er jeg som påtar meg skammen…

Har jeg lov til å kjenne meg sliten? Har jeg lov å føle på utmattelse? Utmattelsen kan komme i etterkant også, når den rusavhengige har en god periode, ikke ruser seg så mye eller er i de «tørre» periodene. Jeg kan kjenne meg sterk, vise at jeg er sterk og ikke minst være lettet og glad. Så kan det begynne å gå inn på meg. Jeg vet hva som skjer, har vært der selv. Plutselig grepet av ny frykt: Det varer ikke!  Er der min egen selvforakt? Det at jeg ikke helt klarer å slippe taket, glede meg over disse dagene, selv om de går over, men se det positive som skjer, de små lysglimtene av initiativ og livsglede hos den andre personen. Gledesdreper – er det det jeg er… Ikke vise det. For Guds skyld ikke la noen se at jeg ikke har troen, at jeg ikke klarer å glede meg. Vertfall ikke den som prøver å holde seg rusfri for at vi skal kunne glede oss. Klart jeg blir utmattet og har jeg lov… Jo, visst har jeg lov! Det beste hadde vel vært om jeg klarte å dele denne følelsen med noen, til og med med den personen som gir meg alle disse følelsene – alle mine tilkortkommenheter eller kanskje jeg skulle si; muligheter…

Vi er alle berørte parter og dette er tilbakevendende følelser og tilstander, som vi trenger å snakke om – bearbeide sammen:

– Sårbarhet

– Sinne og sorg – glede og fremtidsutsikter

– Skyld og skam: Hvem tilhører følelsene?

– Konflikt: Lojalitetskonflikt og splittelser

– Kontrollbehov og mistillit

– Brudd av forpliktelser og svikfølelse

– Ansvarsfordeling og ansvarsfraskrivelse

– Sosial isolasjon

– Medavhengighet og muliggjøring versus grensesetting

Kan vi ta en prat, sette oss ned og virkelig snakke sammen?

———-

I forbindelse med Verdensdagen for Psykisk Helse i morgen, og på vegne av de mange pårørende og medavhengige, som sliter med store psykiske belastninger, vil jeg fortelle at de, nei vi er ikke alene – tros alt. Det bare virker så umulig – så uoverkommelig – så maktesløst og meningsløst når vi ikke snakker om det…

Jeg må våge å dele – våge å gå utenfor gråsonen… Jeg våget!

SKAL VI GI HVERANDRE LITT TID – AV VÅR TID – OGSÅ TID TIL OSS SELV!

(Bruk gjerne messenger, så kan vi gjøre en avtale om å snakke om det – dele på byrden, hvis du vil).