Hva har andre som ikke jeg har?

Eller kanskje jeg har noe de vil ha…

Jeg vil ha den blå trehjulssykkelen!

Jeg var fire år og grønn av misunnelse på nabojentas nye trehjulssykkel. Den lyste mot meg, blå og fin, der hun kom syklende på veien mot meg.

Kan jeg få prøve den?

Nei!

Jeg ville ha den blå sykkelen så jeg kastet steinen – grønn av misunnelse. Hun ble rød av blod…

——

Et av barndomsminnene jeg husker hvor misunnelse hadde en sterk innvirkning på meg og mitt valg. Tenk, hva misunnelse kan gjøre med oss som mennesker. Da kan vi bli urasjonelle og onde, som et rovdyr; skal ha – må ha…

Som aktiv alkoholiker strevde jeg med å oppnå det alle andre så ut til å ha, et liv i lykke og harmoni. Jeg eide ingen selvrespekt og brukte alkoholen, som jeg trodde var løsningen, til å oppnå mot til selvhevdelse, men like fullt var jeg like ensom og ulykkelig i all min selvmedlidenhet og misunnelse. Nå som nykter har jeg funnet ut at mange av dem jeg trodde eide et godt og verdifullt liv, de var ikke mer lykkelige enn meg. Noen var faktisk like mye «ute og kjørte» som meg, og strevet selv med å finne seg selv opp i all jakten på fullkommenhet og det å være perfekt.

Jeg drakk for å fa mer selvtillit, for det var mangelvare. Når jeg så på andre mennesker, så fremsto de fleste som selvsikre – de stolte på seg selv og egne ferdigheter og klarte til og med å overbevise meg at de hadde det perfekt, slik jeg ønsket å ha det. Jeg så ikke hva som var gjemt bakenfor deres masker, hva de skjulte i all sin overdådige bruk av fine ord og selvhevdelse. Jeg så ikke i all min usikkerhet og egoisme at de også var på leit etter å finne sin plass. Egentlig var det ingen av oss som turte å være oss selv.

Jeg har aldri higet etter materielle goder, selv om jeg mang en gang ønsket meg flust av penger. Den gangen da jeg drakk var det mest for å kunne finansiere mitt utsvevende liv. Jeg brukte jo alkoholen for å oppnå frihet og lykke – det jeg misunnet mange rundt meg for, men jeg kunne ikke kjøpe lykke for all verdens penger, ei heller frihet fra all trelldommen underlagt alkoholens makt. Lykken måtte jeg selv skape eller finne inne i meg selv, og den jakten startet da jeg ble nykter.

Jeg misunnet alle de som var trygge på seg selv. De som kunne reise seg i forsamlinger og bare snakke frigjort om livets lyse og mørke sider. Jeg var misunnelig på alle dem som ikke trengte å drikke seg til mot, men likevel tok opp kampen for å vise sin rett i samfunnet. Selv i starten av min edruskap brukte jeg mye tid på å ikke la andres tilsynelatende vellykkethet og sikkerhet slå beina under meg og forkludre troen på at jeg skulle klare å nå mitt mål – finne lykken ved å forbli nykter.

Jeg ønsket meg trygghet og ubetinget kjærlighet. Mennesker, de jeg så gå hånd i hånd gatelangs, smilende og fulle av ømhet, trygghet og varme. De så på hverandre med kjærlige blikk, ga hverandre selvtillit – slik jeg ønsket meg at mitt liv kunne være. Var det uoppnåelig? Ville jeg kunne skape meg en trygg tilværelse, å kunne gi og få kjærlighet, kunne kjenne meg selvsikker, glad og lykkelig? Kunne jeg kjenne meg verdifull?! Ja, visst kunne jeg, da jeg la bort misunnelsen og jakten på lykken. For av og til er det nødvendig å ta en pause fra jakten på lykke. Bare kjenne at; dette er lykke!

Jeg er verdifull som jeg er!

– – – – – –

Likevel må jeg stille meg noen spørsmål:

– Kjenner jeg fortsatt på misunnelse og hvor i så fall?  Ja, jeg kjenner nok fortsatt på misunnelse i forhold til mennesker som er trygge på seg selv.  De som fremstår selvsikre i sin usikkerhet, om det gir mening. Mange som åpenhjertig deler av sine innerste tanker og følelser i ulike situasjoner får meg til å kjenne et snev av misunnelse; skulle ønske det var meg, men innerst inn vet jeg at det koster dem like mye som det ville kostet meg. Jeg ser også at når jeg er trygg i mine omgivelser, på menneskene og situasjonen, kan jeg være ærlige og snakke frigjort fra mitt hjerte like fullt og «enkelt» som dem. Så det dreier seg i det store og hele om trygghet…

– Er det noe jeg vil ha som jeg ikke har?  Tja, hva skulle det være – foruten enda mer selvsikkerhet og tro på meg selv når jeg er blant folk jeg ikke kjenner. Det å kunne «gi beng» i hva andre måtte mene om meg som person, det skulle jeg ønske jeg klarte mere.

– Er det noe jeg har bruk for?  Jeg har bruk for andre mennesker selv om jeg trives med å være mye alene. I all min selvstendighet og oppadgående selvsikkerhet – hvor jeg har fått mere tro på meg selv, vet jeg at jeg kunne ikke, og kan ikke oppnå et trygt og godt liv uten alle disse menneskene, som er glad i meg. Jeg har bruk for å kunne gi tilbake, vise dem at jeg har kjærlighet i meg. Jeg har bruk for tillit, men det er ikke noe jeg får, men må opparbeide meg. Mest av alt har jeg bruk for meg selv, vise overfor meg selv at jeg duger – min egenverdi.

– Hva må jeg så gjøre for å få det?  Slutte å være så prektig og «flink pike». Ingen eller ingenting er perfekt. Jeg må legge bort misunnelsen, slutte å sammenligne meg så mye med andre og ha troen på meg selv. JEG KAN! Jeg kan være meg selv og prøve så godt jeg kan å ikke la andres meninger, eller det jeg tror de mener få ødelegge gleden i å kjenne meg fri – fri til å gjøre hva jeg vil.

– Hva har jeg å være glad for?  Oi, det er faktisk mye. Livet –  meg selv – edruskapen – familien som aldri gikk og som viser meg ny tillit – mennesker som bryr seg – at jeg har fått til så uendelig mange ting om jeg bare tenker etter: ny utdannelse, jeg er frisk, har fått nye venner, reist til steder jeg har drømt om, takler motgang bedre, holdt taler og «foredrag», gjort ting jeg før ikke hadde turt, at jeg tørr å vise nye sider av meg. Ja, nettopp det siste vil jeg fremheve. Jeg er i det store og hele glad for å kunne være meg – som den jeg er…

– Hva har jeg å være takknemlig for?  ALT! Alle overnevnte punkter, men aller mest at jeg har tro, håp og kjærlighet til livet og mennesker rundt meg.

Jeg unner alle et godt liv. Selv ønsker jeg å kunne få lov til å beholde helsen og livsgnisten lengst mulig slik at jeg kan bidra til at andre kan få oppleve nettopp det – det å kjenne trygghet og det å bli elsket og elske andre tilbake – å ha et godt, utviklende og trygt liv fyllt av kjærlighet. Livet er for verdifullt til å gå rundt å gjøre noe så forkastelig som å misunne andre noe kanskje ikke de heller har…  Så om det er noe jeg har som andre ønsker de kunne ha, noe de misunner meg, så bare spør. Om jeg ikke gir fra meg alt, så kan jeg dele. Vi får dele på våre gode!