Beskyttelse og gjenreisning

Alkoholisme er et av flere symptom på avhengighetssyndromet, som angriper fysisk, kognitivt og adferdsmessig. Personer som utvikler en avhengighet er som oftest født med avhengighetsgenet, og kan i det store og hele sies å være sårbare, at det er flere psykodynamiske årsaker som ligger bak. Sårbarheter som følelser, tanker, miljø, arv og livssituasjon for å nevne noen. De har rett til tverrfaglig behandling, så det er vel ingen tvil om at det dreier seg om en alvorlig sykdom. Rusmiddelavhengighet er en progressiv, dødelig sykdom for å være korrekt. Avhengighetspersoner trenger god og tilrettelagt behandling, terapi og ikke minst læring over tid, for læring gir varig endring. Men blir en avhengig person tatt like alvorlig slik mange med somatiske sykdommer gjør, hvor man i de fleste situasjoner bare trenger en tur til legen eller i verstefall et sykehusopphold?

Synes du at jeg setter det på spissen? Tja, det får du bedømme, men om jeg virkelig setter det på spissen da… Om man har en hjertelidelse, som angriper hovedsakelig bare fysisk, så er det vel ikke slik at man trenger utallige instanser av tverrfaglig art for å behandle hjertefeilen. En person med en hjertelidelse har etter hva jeg har lært ingen kognitiv svikt. Våre kognitive funksjoner har med vår evne til tenkning, intellektuelle og mentale prosesser i hjernen å gjøre. Kognisjon betyr erkjennelse, og vi bruker det til å tilegne oss og bruke kunnskap, noe jeg tror en pasient med større eller mindre hjerteproblemer ikke har vanskeligheter med. Det er heller ikke slik at en hjertesyk person begår store adferdsmessige handlinger, som for eksempel det å utøve vold eller kriminalitet, slik en avhengighetsperson ofte har trang til. Men selvsagt er det store forskjeller med hensyn til personlighet og tillærte eller ervervede egenskaper.

Tilbake til avhengigheten. Det er altså bare en avhengighet, men alt dreier seg om misbruk av noe. Misbruket kan dreie seg om tabletter, narkotika, alkohol, jobb, sex, mat, spill og gamling. Listen er mye lenger, men dette er de mest vanlige, som flesteparten kjenner til. For å oppnå virkningen av en valgt substans eller aktivitet kommer et av flere andre misbruk på toppen, nemlig misbruk av andre mennesker. Det er heller ikke til å skyve under teppet at mange risikerer å havne i fengsel på grunn av sin utagerende adferd. Handlinger for å skaffe seg medikamenter eller penger for å tilfredsstille kroppen og hjernens trang til å måtte ha «beroligende stoffer» eller gjøre aktiviteter som tilfredsstiller personens lyster for igjen å kunne makte, eller tro at man makter hverdagens mas og jag. Jaget som egentlig dreier seg mest om å skaffe til veie doser etc. for å kjenne på behag – for en kort stund. På sin kontroversielle jakt etter «selvmedisinering» risikerer derfor mange å måtte sone fengselsstraffer. Selv om enkelte havner bak lås og slå, så er det faktisk slik at fengsler bare er et forstørrelsesglass på verden utenfor, så hvorvidt de oppnår rehabilitering eller ikke er også noe som bør diskuteres mer. Nei, ikke diskuteres – det har blitt gjort i det uendelige. Det trengs handling!

Nei, jeg er ikke beskjeden i mine uttalelser tenker du. Ok, men nå må de høyere makter snart få fingeren ut. Hjelper ikke å stikke hodet i sanden å håpe på at når de titter opp igjen så er vi problemmakerne borte. Vi er dessverre ikke en utdøende art, selv om vi hjelper til med å komme oss raskere tre fot under torva på egenhånd. Jo da, vi har valget vi også. Vi kan selv velge å ta ansvar for hvilke valg vi tar, for det livet vi vil leve, men i enkelte tilfeller er det ikke så enkelt. Noen får det til å høres enkelt ut. Det er jo bare å bestemme seg for å slutte. En ting å bestemme seg, en annen ting er å gjøre det. Det er slik at man trenger tilrettelagte forhold for å klare å gjøre disse endringene. Det er langt ifra nok å skaffe personen en bolig, vertfall ikke om det dreier seg om en hospitsplass. Hvilket miljø er det – det å daglig møte personer som fortsatt er aktive i sine avhengigheter? Fort gjort å stenge seg inne og forbli ensomme, og ensomhet gjør en enda mere sårbar. Det trengs flere miljøer og mennesker som beskytter og hjelper til med gjenreisningen – noen som skjønner å dermed forenkler det å bli trygg på seg selv igjen. Avhengighetspersoner trenger å omgås andre folk, men ikke folk som selv strever.  Det å kunne se, erfare og lære seg å bli kjent med seg selv, og det skjer lettest i samvær med andre mennesker som ikke fortsatt ruser seg. Jeg tror at et menneske som lærer å kjenne seg selv ikke er så ensom og svak, men snarere sterk og sosial – rett og slett en ressurs for andre. Vi må bare la alle disse sårbare personene få muligheter til å vise sine ressurser – sine enestående kvaliteter. Så ikke stu de bort på et hospits.

Hvorfor har ikke vi samme valgmuligheter som alle andre? Det skal være enkelt å ta rusfrie valg. Ikke enkelt for noen som lider av avhengighetssyndromet. Hvordan er det for en gambler å stadig måtte se alle de blinkende spilleautomatene rundt omkring på utallige kjøpesenter eller alskens nettspill som er på markedet? Hvordan er det for en sexavhengig som bombarderes av lettkledde personer på reklameplakater eller alle pornobladene i kiosker rundt omkring? De har kanskje vanskelig nok med å omgås andre mennesker, som kan være mulige objekter for deres tilfredsstillelse. Jeg vet sannelig ikke, men jeg kan bare forestille meg det, for jeg vet hvordan det er å stadig bli påminnet om at alkohol er nødvendig sammen med en bedre middag på enhver restaurant. Eller bare det å gå på butikken hvor pall på pall med øl og rusbrus står oppstilt – de simpelthen lyser mot meg: Kom og kjøp meg – drikk meg! Vel, nå er jeg så heldig at jeg ikke lenger blir fristet, men skulle jeg være i en særdeles sårbar situasjon, så vet jeg ikke.

Daglig, når man åpner en avis, enten papirutgaven eller leser den på nettet, så reklameres og annonseres det om ost- og vinsmakerkurs på fasjonable slott og feriesteder. Går det ikke an å spise vellagrede oster med noe annet enn vin til nå da? Bestill og kjøp en tre-retters middag og få en flaske vin med på kjøpet: Vi «bjudar» på! Kan jeg heller få farris til i stedet. Nei, dessverre det går ikke. Men den er til og med billigere. Makan! Kom inn og versegod, en velkomstdrink! Nei takk, jeg drikker ikke! Åh, drikker du ikke – hvorfor ikke? Hvorfor må jeg alltid stå til rette hvorfor jeg ikke drikker? Hvorfor drikker du? Jeg er maktesløs overfor alkohol og verden legger ikke akkurat til rette for at jeg skal ha det enklere eller føle meg normal. Jeg er rett og slett en vanskelig person å tilfredsstille. Jeg er for kravstor. Nei, jeg er ikke det. Jeg bare ønsker å leve et godt liv lengst mulig og ikke legge enda mere byrder til mine laster. Ikke laster. Det er en sykdom for f…! Du som er allergisk mot melk, du drikker jo ikke melk, og sier du fra på en restaurant så får du en middag helt uten melkeprodukter, gjør du ikke?

Så fullt så enkelt å ta rusfrie valg er det ikke. Nei, det er neimen ikke lett å leve med avhengighetssyndromet med fristelser og påvirkning fra mange hold. Og andre mennesker gjør det ikke lettere med å hele tiden se ned på oss som ikke drikker. Vi møter fordommer og stigmatiseringer over alt i samfunnet. På toppen av det hele har vi leger som skriver ut medisiner, uten å tenke seg om eller som er for redde for å spørre, men bare sier: Ta et par av denne pillen om dagen, de lindre smerten. Vet og forstår de hva slags smerte de egentlig setter i gang?

Uff, jeg er oppgitt og en smule forbannet. Ikke bare en smule, ganske mye faktisk. Jeg ønsker bare å leve et så tett oppunder normalt liv som mulig, normalt for meg i vert fall. Men hva er egentlig normalt? Kan dere ikke bare vise oss og behandle oss som om vi er normale, vi som er avhengige av ett eller annet, litt mer empati og støtte – vise hensyn og prøve å beskytte og tilrettelegge for at vår gjenreisning blir enklere. Vi er tros alt mennesker vi også. Om ikke politikerne vil lytte til oss, kan ikke dere! Så en gang for alle, jeg sier dere, selv om jeg vet det ikke er siste gang jeg må forklare eller bortforklare: Jeg kan ikke drikke alkohol, for jeg lider av avhengighetssyndromet. Så om jeg tar bare den velkomstdrinken du så gjerne vil prakke på meg, så blir jeg ikke bare i godt humør skjønner du, og jeg drikker ikke bare den ene.  Nei, jeg tømmer hele flasken og havner på fylla, i grøfta, på sykehuset, mister jobben igjen, alle vennene, familien – bla, bla – i verste fall dø. Satt på spissen…  Så kan jeg ikke bare få et glass farris takk – uten snik-snakk tilbehør.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s