Har du hørt…

– Har du hørt det? Hun som bor der, i leiligheten med gjentrukket gardiner. Hun drikker!

– Var det jeg trodde. Noe så forferdelig. Tenke seg til, midt på lyse dagen – sjanglet av sted. Skulle vel på butikken, ha mere øl!

Kunne vært meg selv, som sjanglet av sted. Ikke nå lenger. Men sladderen… Kunne sikkert også vært meg, og jeg kan ikke si; ikke nå lenger, for jeg farer muligens fortsatt med sladder. Men ikke ondsinnet sladder. Jeg snakker ikke nedsettende om andre for å dekke over mine egne feil lenger. Jeg observerer at andre kan se ut til å streve, og jeg vet innerst inne at jeg skulle ha tatt kontakt. I stedet kan jeg ha gått hjem og fortalt om mine observasjoner. Skulle ha feiet for egen dør og ikke framfor noen andres – stående med dommerklubben for å forklare: Ikke meg nå – ikke skyldig denne gangen.

Sladder – når jeg fortæres av negative tanker på en annen persons bekostning har jeg mistet fokus. Gjenkjennende oppførsel – det kunne vært meg, så hva vil jeg med ordene? Jeg skal ikke tolerere slike uttalelser, verken fra meg selv eller andre – når jeg eventuelt jatter med: Uff ja, det går nok til helvetet… Det hjelper ikke på situasjonen at jeg letter på mitt tunge hjerte, om hva jeg så eller ikke så. Jeg skulle rekt ut en hånd i stedet for å fullføre setningen; noe så uhørt –  men sagt; ser at hun «bærer tungt» – strever, og vi kan hjelpe – om hun vil!

«Sladder, ikledd vår vredes rustning, en fin form for mord…» Ja, slik sto det skrevet i dagens tekst (Daglige refleksjoner). Jeg vet; når jeg baksnakker noen forsøker jeg å fremheve meg selv. Jeg forsøker å stramme snaren rundt noen andres hals, men egentlig er det meg selv jeg kveler. Samvittigheten er ikke ren når jeg snakker nedsettende om noen som kunne vært meg, som var meg, den delen som fortsatt holder fast ved bitterheten til meg selv, som jeg ikke har tilgitt. Hva godt kommer det ut av å sverte andre? Får jeg det godt med meg selv? Langt derifra! Jeg prøver bare å fremheve min egen rettskaffenhet.

Selv om jeg er nykter er jeg ikke en bedre person enn de som fortsatt har utfordringer. Så hvordan kunne jeg si noe slikt? Ikke for å bortforklare eller rettferdiggjøre meg selv, men enkelte ganger er jeg ikke helt klar over at jeg har baksnakket noen, at jeg har fart med sladder. Når jeg legger meg på kvelden, foretar dagens regnskap, kommer jeg i hu – jeg satte en plett på en ellers så fin og vakker dag. Hvordan kunne jeg? Da vi satt ved middagsbordet, viste sladderen sitt stygge hode. Hvilken rett hadde jeg til å fremheve meg selv – mitt ego på bekostning av en annen?

Jeg har fortsatt mange karakterfeil – tilkortkommenheter som jeg behøver å kvitte meg med, og sladder er helt klart en av dem. Den kan snike seg inn i livet mitt, mellom andre ord i en setning; har du hørt, og så skjemmes jeg. Jeg trenger å vise omtanke og medfølelse overfor andre med sin spesielle egenart – alle som krysser min vei i løpet av livet. For jeg er ikke unik – mulig som menneske, men ikke når jeg baksnakker. Jeg skal ikke avsi dommen! I så fall bare over meg selv…

Om jeg i stedet banker på døren, velment og uten baktanke for å nok en gang fremheve mitt ego – nei, for å vise at hun ikke er alene. Jeg var der selv. Jeg kan være en venn, en som oppriktig mener ut av mitt hjerte. Ikke gå hjem til middagsbordet, eller vente til sene nattetimer, i en bisetning si i all min frustrasjon: Hun er helt fordervet! Men heller tenke – uten å dømme og kanskje si; henne vil jeg holde i hånden, forsvare og hjelpe. Jeg skal ikke latterliggjøre, snakke nedsettende eller fordømme noen, verken de sterke eller forsvarsløse, ei heller utfylle andres negative ord om hva deres antagelser er, om hvordan enkelte lever sine liv. Dersom det forkommer «sladder» skal den kun være for å opplyse andre om at: Vi trenger å vise at vi er her, for henne – om hun vil!  Vi skal beskytte, i all vår taushetsplikt og ukrenkelighet, men ikke tie i hel alle de som har blitt krenket og umenneskelig satt utenfor samfunnet. Aldri si at de er ikke som meg, for jeg vet at innerst inne er jeg som dem… Er jeg selv redd for å bli latterliggjort?  Jeg så det absolutte selvbedraget. Omforlatelse!

Så, for å understreke, under enhver tvil, at jeg ikke driver med ondsinnet sladder sier jeg heller: Henne bør vi hjelpe – nei, henne skal vi vise at vi bryr oss om?

Har du hørt? Nestekjærlighet driver ikke med sladder!

Sladder og baksnakking lager stengsler – riv ned gjerdenen…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s