Ta av lokket

Synlighet gir mulighet!

Det er opp til meg, jeg velger mine dager og fremtidens liv. Altså har jeg ansvaret for denne «skuta» – jeg er kaptein i eget liv. Selv i regn og blåst må jeg styre med fast hånd, og det er ikke alltid like lett. Da kan et stabilt og omtenksomt mannskap komme godt med, noen som også kjenner meg og leia, hvor jeg ønsker å dra.

Bekymringer lager negative tanker i hodet. Lysbildene kommer ikke i riktig rekkefølge og gir ingen mening, alt er fullstendig kaos. Ikke lett å holde stø kurs dersom tankene er helt andre steder, på ting som har vært, på mennesker som ikke kom om bord, på stedet jeg skal til; er det trygt der, og på alskens andre små og store selvlagde problemstillinger. For det er som oftest slik det er, jeg lager meg egne uromomenter i livet – bagateller som tenderer å vokse inni meg, lager uro og smerte. Det å ha vondter i kroppen kan altså bety at man har gått og uroet seg for noe over tid. Få det ut, snakk med mannskapet, og mye av smerten vil forsvinne.

Ja, om jeg har kommet ut av kurs, låst meg fast i et mønster av negative tanker og hvor selvbedraget har fått overtaket, da vet jeg egentlig at jeg trenger å snakke med noe. Tenker; vil ikke uroe eller belemre andre med problemene, de har sikkert nok med sine, og det er jo bare bagateller – filleting… Men filleting har lett for å bli store hos meg, uhåndterbare etter hvert. Selvbedraget – nei, ikke så farlig, ordner seg dette. Og ja, oftest gjør det det, men i de fleste tilfeller har jeg bare lagt et lokk over vanskelighetene, eller rettere sagt følelsene. Det er dette berømmelige lokket. Jeg er som en trykkoker, det fosskoker inni meg – prøver å holde igjen, men før eller siden smeller lokket av. I enkelte tilfeller kan også «kjelen» koke seg helt tom, jeg blir helt utkjørt og har ingenting mer å gi… Det er om å gjøre å finne balansegangen, at kjelen får stå å putre og gå, slippe ut litt av dampen, og innholdet lukter og smaker bedre når det ikke står for lenge og ulmer eller blir brent.

Været påvirker reisen – seilasen. Det beste er jo smul sjø, minimalt med bølger. Noen kan ha lett for å bli sjøsjuke. Men jeg trenger å klare å håndtere skuta i dårlig vær også. Når en har et fast blikk og rolig hånd på roret, blir menneskene rundt meg – mitt mannskap roligere og stoler mere på mine evner til å få skuta i trygg havn. Ofte trenger jeg å konferere med folkene mine og overlate noe av jobben til dem. Jeg klarer faktisk ikke alt på egenhånd. Det nytter ikke å gå rundt å tro at jeg alltid er den som skal ordne opp, som er den eneste som greier å finne den beste kursen. Nye veivalg, som andre kan peke ut, kan ofte være en bedre løsning enn den jeg selv staket ut. Om reisen tar litt lengere tid gjør absolutt ingen ting. Det viktigste er å komme helskinnet frem – om det så tar hele livet…

Jeg er på en reise, hvor min tilbakelagte strekning har laget grunnlaget for hvor jeg vil, hvor jeg drømmer om å dra. Kanskje vil jeg tilbake til steder jeg før har vært på, til plasser som fikk meg til å føle meg glad og tilfreds. Steder og situasjoner som bygger oppunder mine nye valg og fremmer min utvikling. Med min brokete fortid ønsker jeg ofte ikke å se meg tilbake, men noen ganger er det nødvendig for å unngå å dra til nettopp det stedet som uroer meg. Steder som kan få meg til nok en gang å ta uhensiktsmessige valg for videre fremdrift. Det kan være personer som har såret meg, som har tilintetgjort min selvfølelse. Jeg vil overhodet ikke tilbake dit. Så lenge jeg klarer å ta i bruk min fortid til noe konstruktivt, noe jeg kan lære av, så kjennes tilværelsen om bord på skuta så mye bedre og enklere ut. Selv problemer, som før virket umulige løser seg og alt er som en lek. Det er smul sjø – selv i orkan…

Så er det dager hvor det virkelig kan storme rundt meg. Regn, regn og atter regn. Vind i orkan styrke og jeg ser ikke land i sikte noe sted. Alt er mørkt og trist. Så husker jeg heldigvis på at jeg har et kunnskapsrikt mannskap, med et blikk for faretruende skjær. For de har vært på havet i storm før og kan geleide meg fram. Det er en trygghet å ha folk som selv har erfart livets opp og nedturer, havets bølgedaler og dermed kan bistå med å stake ut den beste, om ikke enkleste leia fram. Jeg har det heller ikke travelt – jeg kan skynde meg langsomt, så lenge jeg er trygg i fare…

Det å ha noen som kjenner meg og min forhistorie, noen som står meg nær, men ikke for nær, kan finne frem til lyset inni meg – for det er der selv om det kan virke håpløst. Personer som utviser en egen viljekraft, som med kjærlig og omtenksom hånd kan overta roret for en stund. Jeg behøver å ha noen som jeg kan lette på sløret til, eller rettere sagt lette på trykket. En person som selv vet hvor mørkt det kan bli er gull verdt, og sammen kan vi finne all verdens skatter – gå på skattejakt i hverandres liv, for der ligger det gjemt massevis av gull og edelstener. Verdifulle ting som skal opp og fram i lyset, men også de mindre pene tingene – aller mest de, for de skygger for alt det fine og skinnende inni meg. Denne personen kan til og med avsløre mitt selvbedrag.

Jeg kan ha trodd at jeg har tatt alle rette valg, er på riktig vei mot havna mi, men så kan ethvert lite skjær få meg ut av kurs. En fortrolig samtale om problemet jeg støtte på får meg tilbake på riktig vei. Jeg grunnstøtte ikke. Skulle jeg ikke ha denne personen tilgjengelig til enhver tid, er det viktig at jeg går i meg selv. Likevel er det ikke alltid jeg ser alle de fastlåste sidene, opphopingen av tanker og følelser som sitter som en propp. Når den rette personen setter fingeren på hvilke feil som trenger å rettes opp, drar i proppen så kan det være både vondt og sårende – jeg har jo ikke villet se det. I grunnen er det mest overveldende – forløsende.

Det å skulle innrømme egne feil og mangler er ikke alltid lett, men nødvendig, og jeg klarer ikke alltid å se disse handlingene mine når jeg stadig går på autopilot. Da har alt blitt dagligdags, vaner blitt uvaner og jeg går bare rundt i ring. Skuta befinner seg i en virvelstrøm og jeg blir bare med helt til jeg endelig ser løsningen. Her om dagen fant jeg nettopp det, altså løsningen. Løsningen var å snakke med noen – dele historien, dele tanker og følelser.  Jeg fikk lettet på lokket til en person som jeg så absolutt stoler hundre prosent på. En person som gir reservasjonsløst av sin kjærlighet, kunnskap og forståelse. Et menneske som jeg kan lite på, som besvarer mine utsagn, bevarer de i sin varetekt – alle mine lettelsens sukk i all sin fortrolighet og taushet, gjør det så utrolig lettere å snakke om det som kjennes vanskelig og uhåndterbart. Med en slik person er det lettere å akseptere og respektere mine egne behov – slippe taket og få ro i sinnet.

Det er lettere å jobbe med det synlige – synlighet gir mulighet!