De glemte!

I går kveld var jeg på et fire timers seminar – hurtig seminar om temaet: Pasienter med ruslidelser får ikke likeverdige helsetjenester! – Hvorfor og kan vi leve med det?

Wergelandssalen i Litteraturhuset, Oslo fylles opp. Hvem er alle? Hvem er hvem? Hvem er som meg? Alle er vi vel like nysgjerrige på hvilke tanker, meninger og svar som fremkommer fra alle de femten foredragsholderne. Vil de gå rundt grøten? Kommer noen til å skylde på «sidemannen» eller tar de ansvaret for hvorfor situasjonen er som den dessverre er – ingen likeverdig helsehjelp.

Skravla går – klokka nærmer seg fem og mikrofonene finjusteres. Fortsatt ingen jeg kjenner. Dette er øving for min nervøsitet for store forsamlinger og mange ukjente ansikter. Dette klarer jeg – dette går helt fint!Det er flere nervøse blikk – interesserte blikk – forventningsfulle blikk. Folk fortsetter å strømme på. Det ser ut til å bli fullt. Ingen har satt seg ved siden av meg enda, bare to stoler bortenfor. Nei, der satte èn seg. Ok, det går bra. Summende hoder, som en sverm med bier – surr-surr. Hva diskuteres blant alle tilhørende? Jeg lytter, men bare surr-surr. Damen rett foran meg overdøver summingen i det hun sier til en annen dame lenger bort på rekken: Trenger du briller, du sitter så langt bak? Hvorpå den andre damen svarer: Nei, jeg hører da godt…

Her er det mange med meninger om mangt – meninger om rusbehandling, om manglende helsehjelp, om rusmisbrukere, om pårørende, om helsevesenet, om politikerne, om samfunnet. Meninger om alt. Hva mener egentlig jeg? (Det har jeg skrevet om i blogg før, så nå vier jeg min oppmerksomhet mot foredragsholdernes syn og meninger). Det er sikkert mange forståsegpåere her. Det er nok mange som virkelig forstår også – behovet for likeverdig helsetjenester og behandling. Ruspersoner er like forskjellige som alle som sitter her. Da får jeg lytte til hva alle disse tenker, mener, tror og kanskje til og med vil gjøre for å tilby best mulig for flest mulig personer med rus- og psykiske lidelser – det henger sammen.  Lurer på om han mannen der er en byråkrat. Nei, de tør nok ikke komme, selv om de burde.

Åh, jeg må så tisse… Nå starter det, så får bare holde meg. Siste oversikt. Det kom ingen av de jeg trodde skulle komme, men det gjør ingen ting. Jeg er her – og jeg må tisse. Skjerpings! Jeg er tilstede – lytter. Gi meg et ordentlig svar nå – ikke noe snikk-snakk. Hva har dere tenkt å gjøre med at personer med ruslidelser ikke får likeverdig og fullverdig helsehjelp? Det er et spørsmål med et komplekst svar, men uansett – vi kan ikke leve med det. Ruslidelser er komplekse og trenger komplekse tilnærmingsmåter. Det er en kompleks lidelse, eller som jeg ville sagt; et symptom på avhengighetssyndromet, så har de tenkt å snakke noe om årsakene eller blir det bare symptomene.

Jeg blir revet med i en animasjonsfilm om er fugl som tasser av gårde, utforsker verden og finner etter hvert ut at enkelte substanser gjør livet enklere, han kan virkelig fly – for en tid. Det går til helvete med fuglen dessverre. Får han hjelpen han trenger? Vi får se – eller høre hva konklusjonen blir. Jeg lurer egentlig på om alle klarer å få frem sine budskap med kun ti minutters rådighet. Ikke så negativ nå Heidi… Det blir akkurat som å være hos fastlegen dette – hvor en legetime varer i ti minutter…

Etter en litt brokete start – kluss i papirene og power-pointen, og ikke så oppløftende når lederen i Fagrådet i Legeforeningen høyt og tydelig sier at det er overdødelighet blant psykisk syke og rusavhengige. Hele 7 til 19 tapte leveår og 1500 dør av alkohol årlig – med mulige mørketall. Jeg visste for så vidt dette, og kan ikke si meg mer enig når hun fortsetter med å si at vi må øke bevisstheten. Vi trenger å forstå at rusavhengige ofte trenger tid. Alle som tilbyr helsehjelp, må skaffe seg mere informasjon på området for selv å kunne gi best mulig informasjon. Det trengs et bredere samarbeid – ja, forebygging må styrkes, ja, og økt kompetanse, ja. Dette blir bra – vertfall en god start. Hennes innlegg avsluttes med «La de tause blomstene blomstre»! JA!

Jeg har ikke tenkt å gjengi hver enkelt av de femten personenes innlegg, men heller ta essensen, det beste fra alle (jeg lyttet og skrev så blekket sprutet på sidekvinnen – noe overdrevet, men…) – ikke bare det jeg ønsket å høre, men realiteten. Slik som om det finnes moral og etikk blant leger? Professoren i medisinsk etikk spør seg, eller oss tilhørere om ruspasienten alltid vet sitt eget beste når han eller hun stadig velger å avslutte behandlingen? Hvem er det som har skyld i det? Joda, jeg vet så alt for godt med meg selv. Jeg gikk – jeg ville ikke fortsette. Ambivalens! Jeg var selv ansvarlig – jeg ble, og jeg er ansvarlig. Legen spør videre: Hva kan legene gjøre? Skal de bruke tvang? Hvor er autonomien der – er de velgjørere, gjør de mer skade og er det rettferdig? Ruspersoner svinger, det er et faktum, men man skal ikke «skremme» bort pasienten. I stedet trenger man skape nysgjerrighet og gode samtaler gjennom å bygge en relasjon – trygge rammer og tid til å se og lytte. Er så enig! Jeg skulle svart ham…

Så var det det berømmelige pakkeforløpet. Er det slik at det sikrer ruspasienter likeverdige tjenester? Jeg sier nei, og Tommy Sjåfjell, men sine egenerfaringer sier det samme. Daglig i sin jobb som vernepleier og ansatt i A-larm møter han situasjoner hvor hverken lovverk eller personers rettigheter følges. Det bør jo være slik at når man bryter loven skal det få konsekvenser, uttaler han. En person som begår kriminelle handlinger, må sone sin straff. Hva med kommunene og alle helseforetakene? Hvem straffes for deres feil? Nettopp, rusmisbrukerne og de med psykiske lidelser. Med hele sju av ti lovbrudd rundt om i kommunene kan en bare tenke seg. 

De fleste vet at levekår påvirker levealderen. I ett av sikker mange lignende tilfeller forteller Sjåfjell om en 29 år gammel kvinnelig rusmisbruker som blir plassert i en konteiner på en søppelfylling. Dette er ditt hjem! verdifull er hun. Hvordan tror du at hun føler seg? Han påpeker at det er hele 50% av de som misbruker alkohol som også har psykiske lidelser. Han mener vi må tenke mere over konsekvensene det får for alle disse når helseforetakene stadig unnviker lover og regler. Det er tankevekkende at i 14 av 15 journaler er det ikke kartlagt psykiske lidelser ved alkoholmisbruk. Er det rart noen får psykiske lidelser eller ruser seg når man blir plassert på en søppelhaug – her skal du bo, lykke til!

Utallige spørsmål ved pakkeforløpet må stilles, og ikke minst tas tak i, og dette er bare noen. Hvem hjelper NAV? Hvordan er botilbudet? Er fastlegetilbudet godt nok? Får de helsehjelp hjemme? Får de overhode noen helsehjelp? Det er helt klart at helse må sees i en kontekst og at politikere må begynne å se og forstå. Han har faktisk rett i at kommunene er ferdig opptrappet, men de har bare ikke oppfylt selv om de har overoppfylt lovnaden i opptrappingsplanen.

Det kan sies mye om somatisk helse blant rusmisbrukere og psykisk syke. Jeg kan skrive under på at psykisk smerte skaper fysisk smerte og alkoholen gjør det ikke noe bedre for kroppen. I tillegg kommer alle skader på grunn av ulykker. Jeg tenker de fleste vet at levevaner og død henger sammen. Derfor er det nødvendig å endre på levekårene og vanene til alle de som har uhelse. Kanskje vi – vi som leger (ikke jeg, men overlegen ved Helse Bergen) skal tørre å ta praten – ta samtalen med pasientene vår. Tørre å spørre hvordan de egentlig har det. Tørre å spørre om deres alkoholvaner, selv om de ikke kommer til å si den hele, fulle sannheten. Men vi kan fortelle at vi ser og vet at de har rusproblemer. Det er faktisk 200000 som bruker alkohol skadelig i Norge, og disse er registrert, så eventuelle antagelser stemmer rett så ofte tenker jeg…

 Det nikkes og sukkes fra salen når overlegen deklamerer at det stimuleres til utenforskap – oss og dem. Legestanden påfører nok mye skyld og skam og det forekommer dessverre stigmatisering blant mange leger i forhold til rusmisbrukere. Noen leger tørr ikke ta opp rusproblemet, går forbi det i taushet, dekker det til eller unnskylder det. Med andre ord; de fratar personen ansvaret. I de fleste tilfeller, hvor det blir belyst, finnes det mange som ønsker både omsorg og faste grenser, de klarer det bare ikke på egenhånd. Det er ofte et spørsmål om et totalavhold eller skadereduksjon er det beste. Selvfølgelig vil avhold gi best resultat, men ikke alle klarer å slutte helt med å ruse seg. Det er nødvendig å tenke på å bedre på livskvaliteten. Leger behøver å oppmuntre, opplyse, være som «nabokjerringa», lære opp pasienten til å ta bedre valg og behandle hvert enkelt tilfelle med tanke på å redusere skaden. Kanskje vil pasienten selv ta grep og ønske et totalavhold. Mere åpenhet og samarbeid kreves, for det er både et individuelt og samfunnsmessig ansvar.

Kan man stille krav til ruspasienten, spør overlege ved Akuttmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus Dunlop. Uten at jeg sier det høyt, er mitt svar et selvklart ja. Jeg ser helt klart alle dilemmaene sykehusansatte kan utsettes for daglig når de mottar akutte ruspasienter – aggressive og voldelige, personer med dèlir, abstinente, skadde og med sårinfeksjoner, selvmordsforsøk og kroniske tilstander er dagligdagse tilfeller. De fleste pasienter ønsker aller mest å utskrives, og mange kan i den forbindelse utagere både mot helsepersonell og medpasienter. Ikke like enkelt å undersøke og stille diagnoser, som alle blir, på personer som i sin abstinens og aggressive adferd prøver å flykte fra situasjonen. Selvfølgelig er ikke alle pasienter like ille, selv om det er mange adferdsmessige fellestrekk.

Det er sikkert også slik at leger eller sykehuspersonell oppfattes som rigide, noe som kan stemme, for det er nødvendig med konsise, bestemte rutiner og regler, sier Dunlop. Hun påpeker derimot at det dessverre kan forekomme tanker om hvorvidt nytten av omsorgen står til kostnaden. Ja, det er mange utfordringer og rammene er ikke alltid fullkomne. Noen ganger medfører pasientundersøkelser frykt; frykt for våpen og for å bli påført skader, utstyr som ødelegges, medpasienter forstyrres – vold, trusler, aggresjon og utagering skaper kostbare tiltak. Så det er faktisk nødvendig å stille krav til pasientene – både for egen, andres og pasientens sikkerhet. Jeg har selv vært en pasient, og i all min frustrasjon har rømt fra sykehusinnleggelse og kartlegging fordi jeg i min daværende tilstand ikke så utfallet og alvorlighetsgraden, men like fullt må jeg stå ansvarlig for mine handlinger. Så nok engang sier jeg meg enig med legen.

Leder av Nasjonal Kompetansetjenester TSB ankommer talerstolen. Gravide og LAR er tema. Hmm! Ingen forkjemper for LAR jeg, krykker for min sin del, men tenker: Jeg må lytte nå, kanskje jeg får et annet syn. Selv om jeg aldri har hatt behov for LAR-medisin av den enkle grunn, jeg har ikke misbrukt narkotiske stoffer som har medført personlig skade – LAR = behandling med opioidholdige legemidler (substitusjonsbehandling) av opioidavhengighet (avhengighet av heroin, morfin m.fl.).  Ja, LAR debatten skaper kontroverser, og jeg har vært en av de negative til bruken. Men så: En rappmunnet og morsom kvinne forandre noe av mitt syn. LAR er faktisk livreddende og åpner dørene til en ny fremtid for mange. De blir ett år eldre for hvert år. Guri Spilhaug, som hun heter, tar for seg LAR- medisinering og gravide rusmisbrukere. Av en eller annen grunn ser det ut til at kvinner blir umiddelbart gravide når de begynner med LAR. Hun smiler lurt når hun sie dette. Planlagt eller uplanlagt? Jo da, man kan le av LAR-behandling også…

Endelig, jeg kan gå på toalettet – det er pause. Åh, det var en lettelse, bokstavelig, sulten er jeg også. Wraps, kaffe, te og vann serveres – så bra. Hodene på tilhørerstolene surrer igjen. Folk strømmer inn og ut av døren. Femten minutter går fort. Legger en snus under leppen. Klar for ny runde.

Nå skal vi over på rusens funksjon. Overskriften er: Rus og psykiatri – et svarteperspill? Den muntre svensken, seksjonsoverlege og Medisinskfaglig rådgiver ved Oslo Universitetssykehus begynner med å spørre hva kom først; høna eller egget? Var den rusavhengige psykisk syk da han begynte å drikke eller ruse seg eller ble han/hun psykisk syk av rusen? Er det slik at de skal behandles adskilt disse lidelsene eller kan de behandles i tur og orden? Det er som regel et kunstig skille, for rusen er jo langt mer enn fysisk avhengighet og abstinenser… Hvorfor drikke Jeppe? Hva er årsaken? Der kom det jeg har ventet på – årsakene. Lutter øre. På skjermen viser han til en trekant hvor trygghet, kontroll og forutsigbarhet påvirker det emosjonelle. Det sosiale; kontakt, miljø og tilhørighet, vår identitet, adferd og hva det kognitive gjør noe med våre følelser – hvor trygge vi er, om vi har kontroll og hva vi kan forutse.

Vræl! Forsamlingen skvetter til, og han ler.  Dette kunne vi ikke forutse, derfor ble vi «redde» – vi kjente oss plutselig utrygge i situasjonen. Han ønsket å vise hvordan en psykisk lidende person kan føle seg i en utrygg situasjon – den søker kontroll og mange tyr derfor til rus og selvskading, de flykter fra det utrygge. Det dreier seg om at hver enkelt individs toleransevindu varierer etter psyken. Hvilke forventninger personen har, erfaringer av gode eller dårlige opplevelser og hvordan personen har tillært seg eventuelle handlingsmåter til å skape eller føle seg mere trygg – få en følelse av kontroll.

Dessverre kom det ikke mer om årsaken til at Jeppe drikker, jeg fikk ikke vite mer siden han fikk jo bare sine ti minutter, og jeg som ville høre mer, men nei.  Derfor vil jeg innskyte at amygdalaen og reptilhjernen spiller inn – hva hjernen husker som mulige løsningsmiddel ved utrygghet. Ja, dette har jeg skrevet om før…

Svensken viker plass for en dame fra ROP-tilsynet – Helsetilsynet. Skremmende tall kommer frem – alle feil og mangler, brudd på oppfølging, kartlegging, opplysningsplikten, veiledning, styring og praksis som forekommer i mange kommuner. Jeg nevner at det av 20 undersøkte DPS-er forkom 18 lovbrudd og av disse var det en av fire tilfeller hvor det ikke ble foretatt oppfølging av barn. Virkelig skremmende! Dette kan ikke godtas – dette er ikke verdi! Det gikk litt surr i alle tallene og lovbruddene, og med også hennes korte taletid kan jeg dessverre ikke nevne mer, men dette sier mer enn nok, gjør det ikke!?

Ble helt satt ut og kom heller ikke helt til hektene da en kvinnelig medarbeider fra Manifestsenteret forteller om ROP- lidelser. Ut ifra lidelsene – rus og psykisk, forstår de fleste at disse menneskene berøres av på TSB – Tverrfaglig Spesialisert Behandling og PHV – Psykisk Helsevern. Det er faktisk et mere komplekst bilde, det er tilfeldig hvor hver enkelt pasient havner, og igjen på grunn av: høna eller egget? Det forekommer store variasjoner på helsehjelpen som utføres av både TSB og PHV, og mye skyldes alt for lite, eller ingen kommunikasjon. Det dreier seg mye om ulike målsetninger, budsjett, kompetanse, lovverk, kultur, ansatte, syn på problemene og sist, men ikke minst holdninger og stigmatisering. En psykisk lidelse er faktisk mere anerkjent enn en ruslidelse. På tide å ta på samme brillene – begynne å samarbeide og snakke sammen og dele sin kompetanse med hverandre. Det er virkelig nødvendig å se helhetsbildet – det komplekse sammensatte bildet av den enkeltes personlighet. Ja, hvorfor drikker Jeppe? Uansett så er Jeppe et menneske som fortjener å bli ivaretatt likeverdig.

Klokka går, det nærmer seg slutten, men fortsatt viktige saker som skal gjennomgås og ikke minst synke inn i mitt hode. Konsentrasjon! Så kommer utgangsspørsmålet: Er det likeverdig helsehjelp til personer med ruslidelser? Fastlegen ved Bolteløkka legesenter er ikke i tvil. Nei! Ukentlig møter han personer med store rus og psykiske utfordringer. Personer som blir nektet rettmessig hjelp – låste dører, ubesvarte telefonsamtaler, videresending til akuttmottak, nye nei, ikke plass her osv. osv. Han har stadig stilt seg spørsmålet: Hvorfor får ikke rusavhengige riktig hjelp til riktig tid? Det er heller ikke slik at de trenger ensartet hjelp. Alle mennesker er ulike og behøver derfor ulik hjelp etter hans syn, og jeg nikker meg enig, jeg sier faktisk ja, og sidekvinnen ser på meg. Er hun uenig? Tror ikke det, for når fastlegen fortsetter, engasjert i menneskeskjebnenes utallige forsøk på å få aksept nikker hun anerkjennende. Han har aldri stengte dører, og takk ham for det, men alt for mange ser på rusavhengige som uønskede pasienter som dermed gir dårlig tilbud og hjelp, eller ingen i det hele tatt.

Standardiseringen tar ikke høyde for hva som trengs for pasienter med rusproblemer. Opplegget er fint for de med hjerteproblemer eller lungesykdommer, men langt ifra til ruspasienter. Det heter så fint at det skal være persontilpasset medisin, men det er ikke lett for «upassende» pasienter. Det handler alt for mye om grunnlaget for moderne medisin og ikke om individbasert hjelp. Vi må behandle hvert enkelt individ med likeverd! Skape tillit og bygge relasjoner. Være nysgjerrige og ha tid. Noen ganger må man ta noen sjanser, for det handler om mennesker. Det handler om tid, tillit og kontinuitet – om menneskeverd! I det han sier menneskeverd «jubler» jeg inni meg. Skaff Helse Norge flere slike personer.

Lederen for seminaret, Pasientombudet i Oslo og Akershus har ventet lenge på å høre noe om alle barna som er berørt i rusproblematikken. Også jeg, og endelig kom det. Jeg skulle gjerne ha viet neste person på talerlisten mer tid, men også han fikk sin tilmålte tid. Marius Sørensen Sjømælingen er kanskje kjent for mange – en talsperson for barn og unge av rusmisbrukere og generalsekretær i organisasjonen Barn av Rusmisbrukere. Han åpner med å si: Våre foreldre blir eldre – det gjør vi også! Likevel er det fortsatt utfordringer. Vi slutter ikke å lide selv om vi blir eldre.

Han undres over at man ikke spør barna mer direkte hvordan de egentlig har det, hvorfor ingen tør? Ja visst, det er rettigheter – spør foreldrene først om tillatelse til å spørre barna, vertfall de små, men de større barna tåler å få spørsmålet. Det de ikke trenger å bli fortalt er hva rusen gjør med dem, for akkurat det, det vet de alt om. De trenger noen som bryr seg, som ser og som kan ta de bort fra alt ansvaret; ansvar for familien, hjemmet, husholdningen og alt de ikke selv klarer å be om hjelp til.

Det handler om desperasjon, et ønske om «å låse mamma inne», men innerst inne vet de at hun blir ikke rusfri av den grunn. Det er systemet som må endres på – problemene som alle barna er en del av. Det at alt for mange i helsevesenet tenker: Når hun er så rusa, så har hun vel ikke omsorg for barn. Det er ingen automatikk i å spørre om det er barn involvert. (Enda mere lovbrudd avdekkes). Alle disse ulike journalsystemene og ingen automatikk eller samarbeid. Selv om mange vet; risikobarn – løvetannbarn – du er stor nok til å klare deg selv, men hva skjer? Hva med barnets behov? Det skal ikke være alderen som bestemmer tiltaket, men individets behov. Ta samtalen! Ikke la frykten for å krenke stanse tiltakene og den hjelpen barna så sår trenger. SÅ SPØR BARNA! Barna vil ha ærlige, tøffe voksne! En siste appell ble hengende: La barna selv få bestemme hvem de vil snakke med!

 Takk til den mannen! Puster ut, men kommer fort tilbake til virkeligheten. Hvem er denne mannen, tenker jeg? Har jeg ikke sett ham før? Navnet Morten Brodahl høres kjent ut. Erfaringskonsulent for Sykehuset Innlandet. Jeg fikk bakoversveis. Jeg som har hatt et ønske om å bli erfaringskonsulent begynte å tvile i det han starter med å påstå at mange med egenerfaring aldri burde være konsulenter. Ofte har de et for stort ønske om å rette opp, om å hjelpe, men de har for stort fokus på å hjelpe seg selv egentlig. De glemmer den andre personen. Enkelt bedriver skremselspropaganda ute i felten, og det er jo ikke hensikten. Det har aldri vært min hensikt heller da, bare for å nevne det, men jeg ble satt på plass, det må sies. Kanskje, om han visste, stiller han seg nok ikke så positiv til min bloggskriving, hva vet jeg, men alle de som promoterer seg i ukeblader hadde han ikke mye til overs for.

Han sier videre: Det er mye meninger og synsinger, også blant oss med egne erfaringer innen rus og psykiatri. Vi kan glemme hvorfor mange ruser seg, og jeg ble faktisk påminnet at for mange er rusen det eneste «håpet», det som har fått dem til å overleve – ja et lite paradoks, men dog sant. Jeg hadde mine behov – du har dine. Uansett skal en person med psykiske lidelser kartlegges, noe som vi har hørt ikke alltid blir gjort. Selvmedisinering eller ei, selvpåført ruslidelse eller ei, de har en lidelse og de trenger hjelp. Det mest skremmende var å få servert at ofte de verste til å stigmatisere er erfaringskonsulenter. De setter stengsler; hvem er mest verdi til å få støtte og hjelp, den mest hjelpetrengende – den narkomane eller alkoholisten? Tenk over det selv du? Jeg gjorde…

Siste foredragsholder går på podiet. Hvordan møte ruspasienter? En sykepleier fra Grimstad tar oss gjennom sine løsninger. Det er ofte slik at det ikke er en god løsning, men mange dårlige, og det ønsker hun å endre på. Ja, hvem ønsker ikke det? Hennes ønskeliste lyder følgende, og jeg kan bare si meg enig:

– Mer brukermedvirkning på brukernivå

– Alternativ hjelp og mer kreativitet (Musikk, natur, kunst for å nevne noen)

– Utvidet lavterskeltilbud og lavterskelleger

– Særomsorg, man trenger ikke være rusfri får å komme inn i tiltak

– Hjemmebesøk oftere og «lete opp» personer

– Bredere og aktivt samarbeid

– Gratis hjelp!

Ja, da var det slutt, jeg pakker og går. På toget hjem skriver jeg konklusjonen: Det var stor enighet om at det ikke er likeverdige helsetiltak for rusmiddelmisbrukere. Endringslisten er lang, ønskene mange og meningene likeså. Siden jeg gikk før paneldebatten, for å rekke toget hjem, fikk jeg ikke med meg hva alle tilhørende mente, men jeg har vertfall det å si, og jeg skal fatte meg i korthet, om det går, og nå må jeg, for lista mi er lang: Det er mye å ta tak i Bent! For det første; kommunikasjon og samarbeid. Sette menneskeverd på dagsorden – for rusavhengige er også mennesker og fortjener likeverdig behandling. Se og lytt! Kom dere ut fra Regjeringsbygget, opp fra krakkene deres og ut i felten å se hva som skjer. Hvorfor kom dere ikke hit forresten? Åh, ja, opptatt med middag på slottet – bare et steinkast unna, fem retters middag og langt vinkart…

Da har jeg komprimert et fire timer langt fagseminar om likeverdig helsetjenester til rusavhengige, (som da ikke eksisterer), til, ja, hva skal jeg si; femten minutter eller hvor lang tid du brukte på å lese alt dette – om du gadd… Det tok meg vertfall hele dagen å skrive det, men bryet verdt… ( Med forbehold om skrivefeil og manglede korrekturlesing ber jeg om forståelse – nå er jeg sliten i hender og hodet).

Takk til alle foredragsholdere!

Forventningsfull står jeg under regnbuen i Slottsparken før seminaret… Det sto til forventningene, men mange skulle jeg gjerne hørt mer av…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s