Hvorfor drikker du?

Det høres kanskje flåsete ut, bortkastet på en måte, å spørre en alkoholiker hvorfor han drikker. I en samtale med en forleden dag spurte jeg likevel: Hvorfor drikker du? Ville jeg få et svar eller ville vedkommende bare dysse det bort? Kanskje tenkte han at akkurat det spørsmålet vet jeg vel svaret på selv, som selv har vært der han er. Det kom et langt, dypt sukk, som om personen måtte stålsette seg eller forberede meg på hva som kom.

– Jeg må få utløp for all min kreativitet og alle mine evner. Jeg er så «glup» skjønner du, og all den smartheten lager krøll oppe i hodet mitt. Jeg er vel det mange kaller et geni, og det er ikke bare enkelt. Jeg vil så gjerne få ro for alle tankene mine, og det føler jeg at jeg gjør når jeg drikker. Så tenker jeg på alle de flinke forfatterne, på skuespillere og andre fremtredende personligheter som er kav alkoholikere, og hvordan de får frem alt det fine i seg selv når de drikker. Kanskje er det det jeg også prøver på, for jeg vil så mye. I tillegg er det alle kravene alle rundt meg stiller meg, og jeg klarer ikke tilfredsstille alle, det blir for mye, så jeg vil bare bort.

– Jeg spør videre om han virkelig tror at alle disse kjente menneskene slik som forfatteren han nevnte med navn; Ambjørnsen, om han ikke skrev enda bedre om han ikke skrev i ruspåvirket tilstand, om kanskje de neste bøkene, altså om han skrev de i edru tilstand ble ti ganger bedre enn de han til nå har utgitt. Jeg viser også til meg selv og min egen kreativitet; jeg trodde jeg både skrev dikt, noveller og ikke minst malte så mye bedre da jeg drakk. Det har jo vist seg at jeg tok skammelig feil. Jeg lagde meg den forestillingen fordi jeg ikke hadde troen på meg selv, at jeg klarte noe, men måtte drikke for å overbevise meg selv at jeg kunne, at jeg var god. Tror du ikke at det er det samme du gjør? Det er mange kjente personer som har overbevist omverdenen at de kunne så mye bedre enn det de publiserte og fremla da de drakk, når de etter hvert kom seg ut av alkoholfangenskapet, sitt eget tilgjorte fangenskap og beviste ikke minst overfor seg selv at de kunne så mye bedre.

Det blir stille, han tenker, og jeg ønsker å påvirke mer, gir flere eksempler på alkoholiserte personer som i etterkant, når de ble nyktre, har blitt enda mere populære og fremadstormende i sitt «skuespilleri» eller forfatterskap. Han vil ikke høre.

– Det handler om å roe demonene inni meg, det er så mye ondt der og jeg orker ikke…  Jeg drikker for å flykte, det vet du sikkert alt om…

Jeg sier meg enig, for jeg flyktet, alle som dikker flykter fra noe, men mest seg selv. Han sa det så fint; sine egne demoner… En person med innsikt, innsikt i seg selv og verden rundt, så jeg forstår selvfølgelig at denne personen er en smarting. Jeg vet han er intelligent. Og jeg kan ikke annet enn å fortsett med tanken på hvordan han ville ha vært, hva han ville få utrettet om han ikke «drakk bort» alle sine ferdigheter. Tenk på hvordan arbeidsdagen ville fremtone seg om han stilte opp hver morgen uten angst og abstinenser. Han bare fnyser av det utsagnet, for han er akkurat passe klar nok i toppen og kroppen for å klare jobben sin. Det er når jeg kommer hjem, når jeg er alene. Og jeg forstår – det er med ham som med mange, som hvordan det var med meg – ensomheten. Det å ikke holde ut sitt eget selskap og tro at ingen andre vil forstå. At noen ikke er som dem – som oss… For smarte for alle andre…

Skal jeg godta og tro på alle hans «unnskyldninger» og bortforklaringer? Han vet jo innerst inne at han har et alkoholproblem – han sa det jo selv tidligere i samtalen, før jeg spurte om hvorfor han drakk. Det er noe som henger i lufta mellom oss, noe som vil ut, noe jeg ønsker å si, men hva blir reaksjonen, om jeg sier det jeg har på hjertet – og sier det; det får trøste eller bære…

– Er ikke dette bare unnskyldninger, påskudd for å drikke?

Det liksom buldrer inni ham, jeg føler uroen, at han prøver å kontrollere et slags sinne, en frustrasjon, han ble stilt til veggs og kanskje har han ikke det ordentlige svaret – det som jeg vil høre og som setter et punktum, nei, ikke punktum, men det jeg går og håper på. At mine velmente, men «harde» og kanskje sårende ord ble sagt i håp om en endring, at personen jeg samtaler med tar til fornuft og erkjenner villig og sier høyt; jeg er alkoholiker og jeg trenger hjelp!  Men de ordene kom aldri… Så sier han:

– Jeg tror ikke Erik Bye hadde det like fint som det han tilsynelatende ga uttrykk for, men han var en person jeg så opp til, selv om jeg bare var liten, ung da han fortsatt levde og satte sine spor. Han drakk jo, men han viste likevel all sin omtanke. Alt det flotte han skrev, det han fortalte, mennesker han hjalp. Jeg skulle ønske… Det ble hengende i luften en stund; jeg skulle ønske… før han fortsetter:

– Hva tror du egentlig, er alkoholikere dårligere mennesker enn andre? Er jeg en person som det ikke er verdt å ta på alvor?

Jeg fikk ikke svar på mitt forrige spørsmål, men i stedet stiller han meg et spørsmål, om Erik Bye, en bauta. Et dyptgående spørsmål, som krever et dyptgående svar – også om seg selv, som kanskje kunne vært en bauta, tenker jeg.  Og ja, Erik Bye var alkoholiker, og jeg vet han var innlagt på samme klinikk som jeg hadde vært, men ble han tørrlagt – døde han nykter, det tror jeg neimen ikke, selv om jeg svarte at han fikk hjelp – han ba om hjelp. Nå vet jeg vel at det egentlig var andre som ba om hjelp for ham, og jeg vet også, av egen erfaring; det nytter ikke… Hver enkelt må selv komme til sitt eget nok- er- nok.  Jeg kan ikke påtrenge mine ønsker for noens fremtid, kun fortelle om mine egne erfaringer, så det å forfølge hans utsagn om «Giganten» var nok ikke et sjakktrekk. Han prøvde han også…

Jeg må summe meg, før jeg svarer for å ikke si noe dumt. Mannen er jo ikke dum, så langt deri ifra, bare drukket litt, for å ro ned. Så jeg sier, kanskje med en spak stemme, litt prøvende for å kjenne på reaksjonen:

– Nei, vi alkoholikere er ikke dårligere mennesker, men vi ser ofte på oss selv som dårlige, som et null. Jeg gjorde. Jeg undergravde meg selv og min verdighet – mine ferdigheter da jeg drakk. Ser du ikke at du gjør nettopp det samme? Du sier du er intelligent, og jeg vet at du er, du kan så mye. Men hvor blir det av all denne smartheten? Du drukner den jo. Hvorfor bruker du den ikke til noe fornuftig, din intelligens, på andre mennesker, på verden – den verden jeg har hørt du har sagt kommer til å gå under. Du har løsningen sier du, men hvor – hvordan? Hva med å hjelpe verden, få folkene til å forstå. Du hjelper ingen ved å bare drikke, flykte, glemme…

Jeg rokket ved noe vesentlig, og han ble nok opprørt, men besinnet seg, ble spak. Han tenkte – lenge, før han med et hjertesukk sier: Jeg klarer ikke mamma!

Livets hånd…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s