En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens. Da det siste bilde fór forbi over himmelen, så han tilbake på fotsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par
fotspor.
Da oppdaget han også at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt.
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, så ville du alltid gå med meg og aldri forlate meg. Men nå ser jeg at da min nød var størst og livet vanskeligst å leve, da er det bare ett par fotspor. Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest.
Da svarte Herren: Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.
(Mary Stevenson)
Ved bålet
Jeg sitter med ryggen mot bålet.
Stirrer sårøyd ut i
stjerneløs natt.
– Snu deg! ber du
– Jeg makter ikke holde liv i
bålet vårt stort lenger. Hjelp meg
med å skape lys omkring oss!
Men jeg kan ikke rive meg løs fra mørket.
Det tasser av steg utenfor lysringen,
og noen hvisker navnet mitt
med stemme som vissent gras.
Ser du! En mørk kontur
ruvende fram i lysdímen … Da
kjenner jeg handa di, sval
over øynene mine.
Slik sitter vi sammen
i stjerneløs natt. To mennesker.
Mens bålet brenner ned
og dette som er i mørket
rykker langsomt nærmere.
(Hans Børli )
Ikke slippe noen inn,
være alene,
kjenne på seg selv.
Være sliten inn til kjernen.
Ikke ville,
ikke orke.
Måtte sove leeenge.
Kjenne på misunnelse
til Tornerose,
som fikk sove
og våknet uthvilt , etter 100 år.
Sover lenge og våkner
stiv i ryggen,
hoven i øynene,
lengter etter mer søvn.
Kald, varm,
tung
og sluknet.
Vet at gleden er der
i kriker og kroker.
Den kommer nok fram igjen.
(Randi Granli)
HENDER
Eg vil halda deg
varsamt i hendene mine
til du er flygeklar.
Men ikkje så lenge
at du ikkje tør fly.
Eg vil stå her og sjå deg
løfta vengene dine
og stiga.
Og eg vil vera her
så du kan koma tilbake
for å kvila.
Men det er fridom
du skal søka,
og din eigen veg.
Hender er berre til låns.
(Bente Bratland)
(Albert Einstein)
(Hans Børli)
Veien til evigheten
går over gardstunet heime.
Et duvende gresstrå med dugg i akset
er veiviser god nok for den seende. Og
på baksiden av bladene på tunbjørka
har lauv-åmene gravert et kart
over Melkeveien.
Graset, møllen, menneskehjertet –
minnet om en barndom på stjernenes kyster
skråner svimlende gjennom alt –
som morgenlys
gjennom mørkt strømmende vatn
over ei sandgrunne.
(Hans Børli)
HØST
Når høsten kommer
og melankolien har satt seg
spiller djevelens orkester opp til dans.
En forrykende arie,
så vakker, så brutal
som om ingenting har skjedd
river stormen bort
de siste farger.
( Jan Erik Vold )
Høsten gråter ikke
høster gjør ikke det –
høster nyter livet
de vet hva som skal skje
(Per Larsen)
Det er den draumen…
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
(Olav H. Hauge)
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 