Jeg er virkelig bekymret!

Er ikke du?

Når noen i familien sliter, virker det inn på alle i familien, spesielt de mest sårbare – barna.

Barn prøver å forstå hva som skjer når foreldre forandrer personligheten sin ved for eksempel alkoholinntak. De kan lage seg egne forklaringer, ofte verre enn virkeligheten, men noen ganger er virkeligheten verre enn de forstår den, eller hva de utenforstående forstår. Barn som pårørende har kommet mer på dagsorden, takk og lov. Det er en lovpålagt plikt å undersøke om barn og unge er involvert i familietragedier. Spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har plikt til å følge opp barn som lider under foreldrenes sykdom, rusmisbruk eller psykiske lidelser. Det viser seg dessverre at de bare delvis følger opp sine plikter. Skremmende!

På nyhetene i det siste har der versert historier om unge jenter som ved delaktighet i nettverk har begått selvmord. Jentene har hatt kontakt med hverandre, delt om sine vanskeligheter, om sine psykiske lidelser, selvskading og selvmordstanker, og noen har da også gjort alvor av tankene. Det er et tankekors at mange av disse unge, hjelpeløse kan komme fra hjem med mye rus eller hvor foreldrene selv har psykiske problemer, og de har ikke blitt fanget opp av systemet. Helsetjenestene kan ha mange på samvittigheten…

Det står så fint om anbefalinger, at man skal snakke med barna på deres arena, finne ut hvordan de har det, men når ingen bryr seg er det ikke rart de søker oppmerksomhet andre steder – blant sine egne likesinnede. Det er bare det at disse stakkarslige barna han ingen forutsetninger for å forstå alvoret – de har ikke lært seg til å mentalisere, hvor våre erfaringer gjennom hjernens modning og gjennom møtene med andre blir til sinn. Barn som pårørende har ekstra stort behov for at voksne rundt dem i hverdagen ser dem – besteforeldre, lærere, trenere, helsesøster og andre vokse kan vise at de er der, lytter til dem, bryr seg og viser omtanke når foreldrene ikke har de evnene.

Rusavhengige foreldre, spesielt mødrenes mentaliseringsevne påvirker barnet. Barns utvikling påvirkes negativt når de ikke får den nære omsorgen og den emosjonelle tilknytningen i tidlig barneår og oppvekst, som er så viktig for selv å utvikle gode mentaliseringsevner. De kan få liten eller ingen forståelse av seg selv og i relasjoner med andre. Det er jo ikke enkelt når rollemodellen – forelderen ikke selv evner å reflektere rundt seg selv, sin indre tilstand og egen adferd. Hvordan lære bort noe den selv ikke har kunnskap om.

Foreldre med rus- og psykiske lidelser klarer ikke alltid å se seg selv utenfra med «den andres blikk», noe som er sentralt i mentaliseringsevnen. Det påvirker den abstrakte tenkingen og ikke minst det å regulere følelsene. I perioder er de svingende i tankegangen, følelsene og intensjonene. Hva lærer så barn ut av det? Barn er fra fødselen av innkodet til å speile seg selv i andre, etterape det andre gjør. Foreldre som har rusproblematikk, er ofte også psykisk belastet. Deres «traumer», angst og annen personlighetsforstyrrelser kan overføres i liten eller større grad til egne barn. Når mor eller far ikke er «tilstede» påfører de barna selv traumatiske opplevelser. De blir usikre, engstelige og redde og vil prøve sitt beste på å selv finne løsninger, og løsningen blir da ofte å flykte – en flukt inn i rus, selvskading eller de mulighetene og «løsningene» de ser andre, og da mest foreldrene bruker. Mange barn som har opplevd mye negativt i tidlig barndom viser seg å ha fått nedsatt evne til å bli tilstrekkelig emosjonell og sensitiv som voksen. Evnen til å mentalisere er helt avgjørende for sosial kompetanse. Det handler om hvordan våre forestillingsevner om andre mennesker er, som varierer, avhengig av våre oppveksthistorier, stress, stemninger, menneskene vi er sammen med og de kontekstene vi tar del i.

Disse barna blir ofte omtalt som de «usynlige barna». De blir dessverre sjelden oppdaget før de selv virkelig sliter, og det er jo et paradoks. Et enda større paradoks er det da også at en død persons mobil skal være det som åpner opp øynene til berørte voksne og helsepersonell. Historien til den jenta som har vært omtalt i mediene de siste dagene, omhandlet ikke omsorgssvikt, men like fullt manglet hun kanskje trygge voksenpersoner som så henne for den hun var – en jente som strevde med å passe inn i samfunnets jag og krav.

Jeg undres ofte; hvorfor må noen dø før tiltakene begynnes å diskuteres? Hvorfor all denne diskuteringen? Hva med handling? Hvor er intervensjonen – de forebyggende tiltakene? Hva med å hjelpe foreldrene mer og ikke bare ta bort barnet? Selvfølgelig må barna vernes, men den bakenforliggende årsaken endres jo ikke av den grunn – det at foreldre drikker eller ruser seg. Hvorfor drikker de? Hva er den grunnleggende roten til alt det vonde? Jeg kunne nevne i fleng av oppgitthet. Men det hjelper lite å stille alle disse spørsmålene om ikke de som burde vite ikke har svarene…

Jeg mener det må mer handling til – vi må bry oss mer, tørre å si ifra når vi ser at tingene ikke er helt som de skal. Om det bare er et lite avvik fra normalen, så må man ta tak, spørre, se, lytte og vise at man bryr seg. Selv en person som ikke ønsker hjelp kan innse og føle at noen ser den tros alt, og det kan være det lille frøet som startet spiren til selv å be om sakkyndig hjelp.

I en artikkel forleden, leste jeg om en helsesøster som uttalte at når barn forteller henne om vanskeligheter på hjemmefronten, blir hun svar skyldig, sier det blir for krevende og hun vet ikke hvordan gi tilstrekkelig oppfølging. Hva for noe? Skaff deg en annen jobb! Hva med å bare vise at du bryr deg. Bare være der, gi rom for at barnet eller ungdommen kan få lov til å tømme ut all sin usikkerhet, alle sine ubearbeidede følelser. Være en voksenperson som kan vise at du bryr deg og gi barnet en flik av trygghet – et friminutt i alle problemene. Om denne helsesøsteren selv ikke makter, hva med å kontakte barnevernet? Hva med å gi f… i taushetsplikten og samtykkeerklæringer – samtykke meg hit og dit – DET ER ET BARN SOM LIDER!

I samme artikkel sto det også beskrevet hva en behandler på en klinikk uttalte seg vedrørende barns psykiske vanskeligheter. Hun sa: Det er pussig, i grunnen, vi er gode på å snakke med pasienter om de tenker å ta sitt eget liv, men vi synes det er vanskelig å komme inn på temaer om hvordan foreldrenes lidelser virker inn på familien og barna. Jeg kjenner klumpen i halsen, dessverre som jeg fryktet; de ønsker ikke, eller våger ikke å snakke om det virkelig vanskelige, og å dermed komme til bunns i årsaken til hvorfor personen er en pasient. Behandlere må klare å tydeliggjøre at de er alvorlig bekymret for situasjonen og at de ser dette barnet – denne personen som sliter og har det så uutholdelig smertelig. Det er høyst nødvendig å vise barn og unge ekstra omsorg og oppmerksomhet når de er på sitt mest sårbare. Se dem! Det kan redde liv!

Det er ingen quick-fix, og implementering tar tid – endring møter motstand. Det er vel en kjensgjerning at omfanget av barn og unge som lever under høyst urovekkende hjemmeforhold og omstendigheter, mye på grunn av foreldrenes rushistorie er svart stort. Selvfølgelig har vi de resiliente barna – løvetannbarna, som på tros av all urett og lidelse har klart seg bra, men også de må få lov til å snakke og at noen lytter til deres historie. De klarer, muligens fordi de har hatt noen voksenpersoner i sine liv som viser dem sitt følelsesregister, snakker om dem og ufarliggjør dem slik at de klarer å skjelne mellom de indre og ytre sannheter – med at noen oppfører seg på en spesiell måte og nødvendigvis ikke er den personen. Nettopp derfor, det at en hvilken som helst voksenperson kan gjøre en forskjell viser at det nytter. For å redusere på antall fremtidige pasienter inn i rus- og psykiatritiltak, er det på tide å bistå de risikoutsatte snarest mulig.

Jeg har lest at det i 2011, for åtte år siden, var registrert 260000 barn som lever med alvorlig psykisk syke foreldre og at ca. 70000 barn hadde rusavhengige foreldre. Rapporten er altså åtte år gammel, inneholder nok mange mørketall, men det er grunn til å tro at antallet ikke har gått ned på disse årene – dessverre. Det kan rundt regnet dreie seg om 350000 barn som opplever omsorgssvikt og som lever under uverdige forhold, og dermed har nedsatt fungeringsevne og kan risikere å bli fremtidige behandlingstrengende selv. I verste fall aldri bli fanget opp i systemet og vil prøve å løse vanskelighetene på egenhånd. De blir oversett – glemt og avskrevet for all fremtid – de ser ingen fremtid og kan i verste fall gå stille bort…

Det er en lovpålagt plikt til å se. Løft blikket og ikke minst spør hvordan barnas hverdag og livskvalitet er. Barn og unge sliter ofte ikke isolert fra andre, men i relasjon til andre. De forsøker å lete etter trygge rammer og stabile voksne. Kan ikke DU være den personen da?! BRY DEG!

Alle disse barn og unge som søker trøst i nettverk med andre sårbare barn og unge har jo ingen forståelse for hva som egentlig forgår inni seg selv. Det er sjelelig grunn til å tro ar de ikke har godt nok utviklet mentaliseringsevner. Mentalisering er et grunnlag for sunne relasjoner. At vi føler oss verdsatt og bekreftet når vi opplever at andre personen har «vårt sinn i sitt sinn». Da er vi ikke alene. Vi føler oss ikke bare forstått og sett, men vi føler oss følt. Barn trenger trygge voksne som kan lære dem at følelser ikke er farlige ved å snakke om dem, ta dem på alvor, men uten å frykte dem. Følelser kan være vonde, vanskelige – grufulle, og om de ikke får komme til overflaten kan de rett og slett ta liv. Bekymrer ikke det deg, så vet ikke jeg…