Akseptere

eller få aksept…

Skulle ønske jeg ikke hadde sviktet og skadet så mange…

Disse tankene skaper ingen endring, jeg kommer meg ikke fremover om jeg hele tiden befinner meg i fortiden – den får jeg uansett ikke gjort noe med. Jeg kan ønske meg en god dag i dag, en bedre fremtid, og nettopp det kan jeg gjøre noe med. Første skritte på den oppgaven var å akseptere den forhenværende meg, den jeg var da jeg drakk.

Alle mennesker søker vel aksept. Aksept for å være god nok, bra nok, fin nok. Ja, i det store og hele å være en likandes person. Det dreier seg om å kjenne seg verdifull, kjenne på sin egen verdi. Mange av mine valg i livet har skapt uro, splid og redsel hos mange, og nettopp redsel er noe de fleste vil unngå. Da er det naturlig at folk prøver å «unngå» meg, jeg har gjort dem usikre – de vet ikke helt hvor de har meg og hvem jeg er. Kan de tro på at jeg er en annen enn den alkoholiserte personen som stadig sviktet? Det tar tid, og jeg må gi alle rundt meg tid – tid til å akseptere det faktum at jeg er et menneske på godt og vondt – jeg også…

Da jeg drakk flyktet jeg bort ifra alle de som forsøkte å endre meg, jeg aksepterte ikke andres meninger om verken meg selv eller hvordan livet skulle leves. Da jeg innså at det å motta hjelp utenfra var redningen, det å akseptere at personer kunne ha bedre løsninger på mitt veivalg slik at jeg kunne få til en endring av gamle mønster, det var starten på en livslang prosess. Det å jobbe seg tilbake til «normalen», og forhåpentligvis bli akseptert, er ikke gjort over natten. Første skritt på veien var å selv akseptere at avhengigheten ikke går over av seg selv, men er noe jeg behøver å jobbe med. Jeg måtte se at mine gamle løsninger ikke fungerte med tanke på alkoholmisbruket og at jeg faktisk trengte å sette bort flasken for godt.

Dernest startet jobben med å endre tankemønsteret, hvordan mine følelser best skulle kontrolleres uten alkoholen. Mine handlinger kom frem i lyset, alt hva jeg hadde forvoldt av skade på medmennesker og omverdenen. Selv med mye anger på alt det jeg skulle ha hatt ugjort, måtte jeg godta, tilgi og akseptere.  Alle mine feiltrinn kunne ikke endres, men jeg kunne gjøre det godt igjen ved å være den personen jeg egentlig var ment til å være. Alkoholikeren var ikke den egentlige meg. Uansett hvor mye jeg selv aksepterte og hva jeg innerst inne visste og vet om den Heidi jeg var da jeg drakk, at det ikke var et realistisk bilde av meg som person, var det nødvendig å se på alle disse negative sidene som var en del av den personlighetsforandringen avhengigheten fører med seg. Det at andre folk ikke forstår og godtar dette var også noe jeg trenger å akseptere.

En god venn, og mentor vil jeg si, sa til meg: For å ikke grave seg enda lengere ned i elendigheten, må man slutte å bruke energi på å hele tiden kjempe for å få andres aksept. Selv om vi innerst inne vet med oss selv at vi er gode, snille personer, men at andre ikke ser det – vil se det, så må vi bare akseptere deres syn også. Når vi aksepterer andres meninger og syn – på tros av hva vårt eget syn og egen viten, kan vi lettere gå videre. Hvem vi var kan vi jo ikke endre på. Vi kan heller ikke endre på andre, men vårt eget syn på saken kan vi endre. Derfor blir det enklest å akseptere, selv hvor feil de tar. Ja, det er så mye sannhet i dette, og kunne ikke sagt det bedre selv, faktisk hadde jeg ikke helt sett det fra den vinkelen. Ja, jeg lærer så mye av andre likesinnede – og det har jeg vertfall akseptert, at jeg trenger hjelp fra andre.

Om jeg skal gå rundt å hele tiden streve med å overbevise andre at jeg har blitt en mye bedre person, rope ut: Se på meg, jeg er et nytt, bedre menneske nå – jeg har endret meg, så glemmer jeg meg selv opp i det hele. Det er, i det lange løp mitt eget syn på meg selv som gjelder. Det å akseptere meg selv for den jeg er, og den jeg har vært. Jeg kan ikke forandre på noen andre enn meg selv! Jeg behøver å godta med hodet og etter hvert kunne akseptere med følelsene – hvem jeg var, hva jeg fortok meg og hvor jeg vil hen. Mine ønsker kan ikke dreie seg om fortiden, selv om den er medvirkende på mine valg, men fokusere på dagen i dag som er grunnlaget for morgendagen og fremtiden.

Det er dette som vil ta tid, som krever min tålmodighet med meg selv først og fremst. Med tiden, når personer rundt meg ser at jeg oppriktig mener, og opptrer slik jeg ønsker, blir det lettere å akseptere for dem også. Men jeg skal ikke kreve deres aksept. Jeg trenger å slutte å kjempe for min rett, bare være meg selv og ikke «løpe etter» gud og hvermann å mase: Nå har jeg vel vært flink! Jeg er ikke flink, det er et ikke eller ikke være for meg å fremtre og gjøre de endringene som skal til for å selv godta meg som det medmenneske jeg vet jeg er. Det er livsnødvendig, om enn vanskelig til tider å akseptere ulike situasjoner som de er. Det kan være frustrerende, til og med irriterende når personer ikke ser ut til «å ha fulgt med i timen», når jeg ønsker å lære dem mine fremgangsmåter. Jeg kan bli skuffet og lei meg når personer ripper opp i gamle synder og glemme bort at; det var jo slik jeg var. Dersom jeg hele tiden går i forsvar – men jeg er jo ikke den nå og jeg handlet fordi jeg ikke skjønte bedre, alkoholen styrte, kommer jeg ingen vei. Det er bedre å la det ligge, de må få lov til å ha sine tanker og meninger om saken – det er jo rettmessig deres følelser og ikke mine. Jeg må derfor akseptere at jeg når ikke alltid inn med å hele tiden bedyre min «uskyld», at mine handlinger underlagt alkoholen ikke hadde til hensikt å lage stengsler, noe jeg vet så alt for godt skjedde. Jeg kan bidra til å rive dem ned igjen.

 Jeg har ikke til hensikt å være denne personen som noen fortsatt ser i sine øyne. Selv om jeg vet og har akseptert mitt gamle jeg, så kan jeg kun ved nåtidens handlinger kanskje overbevise og ikke bare bite i meg kommentarer om at: Du klarer ikke endre deg – du er og blir en alkoholiker! Jeg kan akseptere hva de mener, godta hva de sier, men like fullt kan jeg ikke gi meg selv opp ved å la deres påstander bli sannheten. Ja, engang alkoholiker – alltid alkoholiker heter det, og det innebærer ikke at jeg er aktiv alkoholiker resten av livet, selv om avhengigheten min vil jeg bære med meg for alltid. Det er mine tanker, følelser og handlinger som befrir meg fra alkoholismen. Andres bemerkninger kan såre, men de får meg mer til å tenke enda mere fremtidsrettet – det å motbevise deres antagelser. Verdens lengste halvmeter går fra hodet og til solar plexus, og takket være mine mange hjelpere, de jeg ukentlig eller daglig møter, de som ser meg som den jeg er, som forstår og som gir meg mening, løsningsmuligheter – de som aksepterer meg for den jeg er og gjør det mer mulig å selv akseptere meg og min situasjon. Mine gode hjelpere er som Espen Askeladds hjelpere, bare at selv om de har syv somre og syv vintre inni seg, skal de slippe å holde for truten…

Jeg behøver å akseptere at du ikke aksepterer mine tidligere handlinger, de jeg selv har akseptert, men jeg er ikke mine handlinger. Jeg er ikke en alkoholiker – jeg er et menneske på godt og vondt. Faktisk er jeg takknemlig for mye i min fortid. Hvem ville jeg ellers vært?! Og det er vel også som Julie W. sier, at din jobb er å akseptere at du ikke kan forstå – forstå meg, med mindre du er som meg…

Finnes lykken ved regnbuens ende?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s