Friheten til å velge

Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og ruslidelse? (Samhandling av mine inntrykk fra seminaret).

Tankene og inntrykkene svirrer. Etter et tredagers seminar, tettpakket program vedrørende mennesker med psykiske utfordringer og rusproblemer, sitter jeg her og fordøyer. Hvor skal jeg begynne – jeg vet sannelig ikke, men jeg tar det fra begynnelsen. Er vel mest fornuftig, selv om de siste foredragene sitter ytterst i husken.

I fjor var jeg så heldig å bli tipset om dette seminaret, jeg dro sammen med min datter, og begge var enige om at alle historiene, selv hvor sterke og såre de var, ga oss så mye, så dette ville vi gjerne gjenta. Det var derfor med tungt hjerte hun fortalte meg at jobben ikke ga henne fri i år, så jeg måtte dra alene. Jammen godt jeg har en forståelsesfull mann – jeg blir med, som sjåfør vertfall. Han visste hvor mye dette betydde for meg, og selv som pårørende ville han stille opp. Han hadde tatt sin rolle, ville være der når jeg trengte ham, lytte til mine tanker og være behjelpelig med sine innfallsvinkler. Han kunne gå fjellturer mens jeg var på foredraget – for dette er din greie, og jeg forsto. Jubel i heimen, vi pakket og dro – til Storefjell Resort Hotell, 1001 meter over havet inne på Golsfjellet.

Vi ankom litt sent mandag kveld og sultne satte vi oss til bords, sen middag, og hvilken middag. Hva skal man velge? Vi valgte vel noe av alt, det kjentes slik ut etterpå, men angeren over vår glupskhet klarte ikke å skjule de fulle magene.

Mange kjente ansikter, noen fra forrige seminar og ellers mennesker jeg har hatt gleden av å møte i mitt daglige virke. Enkelte hadde jeg bare sett på facebook eller på tv, andre helt ukjente – en forsamling av tidligere rusmisbrukere, pårørende og fagfolk samlet rundt bordene, og jeg tilhørte faktisk alle kriteriene. Men det var likegyldig. Jeg var der som meg, som tilhører, en som ønsket mer påfyll og forhåpentligvis knytte nye vennskap.  Forventningsfulle, nervøse, sprudlende glade, litt redde eller bare lettet over å være der blant likemenn og kvinner satt vi alle der. Vi var samlet i felleskap rundt våre felles problemer på sett og vis – rus- og psykiske lidelser. Alle med sine historier – ikke unike, men like fullt våre historier enten vi var pårørende eller avhengige. Der og da var vel alle avhengig av hverandre for at seminaret skulle gi oss det vi søkte.

Tirsdag morgen, 09.15, selve åpningen av seminaret og konferansieren Michael Andreassen sa sine velvalgte ord. Han var radiomannen fra P4 som sto fram som alkoholiker for sju år siden. Michael, som fra tidlig barnsben hadde funnet tilfredsstillelse gjennom idretten, men likevel trengte alkoholen for å kjenne mer tilfredsstillelse, sto der selvsikker og ønsket oss alle velkommen. I likhet med mange kom han fra et ganske vanlig, møblert hjem, men han trengte vodkaen som et bindemiddel til andre mennesker. Kjente meg igjen i hans beskrivelse av ungdomsårene, stadig rastløs og alltid på leit. Han levde et tilnærmet vanlig liv frem til 1996 – jobb, familie og venner, hvor alkoholen ikke hadde skapt noen ringvirkninger. Da han byttet miljø, flyttet til Lillehammer og startet karrieren som radioreporter, ble drikking en daglig geskjeft – det var slik det skulle være, slik alle i omgangskretsen bedrev fritiden, så han ble med i dragsuget uten å reflektere over at rustrangen kom tilbake og begynte å ta mer overhånd. Narkotika, tabletter og alkohol i en salig blanding – bortforklaringer, jug og selvbedrag skapte store problemer både familiært og jobbmessig. Ikke engang det at han etter hvert fikk egne barn klarte å endre hans livsstil. Nei, vi rusmisbrukere, selv om vi åpenbart vet at vi skader barna våre, klarer ikke å slutte av den grunn. Rusen er det eneste som opptar hjernen vår. Sjefen hans ble redningen og nå, altså sju år etter siste drink eller stripe, ønsker han å formidle hvor viktig åpenhet til alle er, det å ikke skjule sin fortid. Som han sa: Jeg kan gi andre styrke!

Det gjør noe med meg å sitte der, som en av mange, i samme båt på et vis – i mengden av likesinnede satt jeg på andre rad, strekker hals og lytter til en historie fortalt av en kjendis. En historie som tros alt var forskjellig fra min – ulike liv, ulike miljøer, men likevel så gjenkjennende. Våre likheter – maktesløsheten, underlagt rusen, for så da å vite at gjennom vår frigjøring og åpenhet, han også gjennom bokutgivelse og jeg med min blogg, kan gjøre en forskjell. Vi har fått eller tatt tilbake friheten og ikke minst gitt våre barn en bedre fremtid hvor de selv fritt kan velge. Deres skyldfølelse, all skammen, uroen og redselen er ikke forbeholdt oss lenger. Vi kan gi trygghet og vise kjærlighet.

Når styreformannen i Veien tilbake kommer opp på podiet og sier at om vi gir barna trygghet og selvtillit så klarer de seg, var det en fortsettelse der Michael slapp. Innlegget til Tønnes Thomstad, kort, men vel så slående, fikk meg til å forstå enda bedre forskjellen på oss avhengighetsmennesker kontra «de vanlige». Vi, eller jeg som alkoholiker var litt mer villige til å gå utenfor komfortsonen, men likevel enda mer sårbar. Jo da, vist stemte det. Gjennom flere år i forsvaret, innen- og utenlands, hadde Tønnes erfart at selv store, voksne menn, soldater, kan være mørkredde og trenger et «fang» å sitte på. Også med fortid som styreformann i Fossumkollektivet, og nå i sin nåværende stilling, eller egentlig i alle sammenhenger, ser han viktigheten av å gi mennesker muligheter for mestring. Gjennom å skape et etablert miljø, hvor det stilles krav, men hvor positive og gode holdninger og handlinger roses for å skape mer vekst og utvikling er nødvendig. Det er relasjonen de bygger rundt tillit og kjærlighet som er grobunnen for at man får tilbake troen på at man kan – selvfølelsen og selvtilliten vokser i takt med at stadig nye mål mestres.

Klokka har så vidt passert ti og konferansieren introduserer nest foredragsholder. Dette blir sterkt, tenker jeg. Som tidligere rusavhengig vet jeg at det var et helvete, det kan jeg si meg enig med Michael i, men jeg vet også at som pårørende er det vel så vondt. All uvissheten og redselen for hvordan den som ruser seg har det. Gro Karin Levorsen skulle ta oss gjennom et Reint helvete, slik det å være lillesøster til en rusavhengig hadde vært for henne. Hun var sju år da broren startet sin ruskarriere i en alder av tretten år. Som mange var han avhengig av adrenalinkikk, og fikk utløsning for dette gjennom dykking og fallskjermhopping. Det var bare ikke nok. Eget narkotikabruk ble nok finansiert ved hasjsmugling og hans utsvevende liv fikk ham på forsiden av Se og Hør, et sjokk for familien og nærmiljøet. Ved at han stadig havnet i rampelyset og senere fengslet gjorde Gro usikker og redd – hun isolerte seg og begynte med selvskading for å flytte den indre smerten til noe mer merkbart og synlig – for henne. I tillegg begynte hun selv å ruse seg, men broren fikk henne på andre tanker – bli ikke som meg.

Det ble ikke slutt på brorens misbruk mens han satt inne, snarere tvert om, og Gro, som den godtroende, snille, troskyldige og samvittighetsfulle jenta hun var, skaffet tilveie og smuglet hasj inn bak fengselsmurene. Hun turte ikke annet – Han var storebroren min. Etter hvert som han ble satt fri, var han fortsatt ikke fri for rusen. Han fikk seg kjæreste, som selv var avhengig og resultatet ble en sønn. Men selv det å bli forelder er jo ingen hindring for å fortsette med rusen, det vet alle vi som har vært eller er rusavhengige alt om. Gro forteller om alle de smertefulle følelsene og all den energien hun brukte på å aldri vite. Hun følte seg utestengt og avvist av foreldrene – totalt fraværende for henne, oppslukt i brorens verden, som hadde tatt alt deres overskudd. Mye av ansvaret falt likevel på henne og det å aldri helt vite hvem som var av eller på var slitsomt. Hun og foreldrene hadde mange urolige netter gående gatelangs på leting etter broren, men hun følte liksom at hun var den som måtte ordne opp. Hvor var barnevernet eller andre instanser som burde vært på banen, for alt for mange viste, men ingen grep inn…

Hvor er han? Hvordan går det? Da politiet kom på døren og fortalte at han var funnet død av overdose var det på en måte en lettelse fortalte Gro videre. Men sjokket ble stort da det viste seg at broren hadde ligget død i en måned. Det fantes overhode ingen hjelp å få, ingen i systemet som viste dem sympati og medfølelse – de måtte lære og klare alt selv – komme gjennom sorgen. Ingen fortalte Gro om at en lommebok, som har vært i den avdødes baklomme alle disse ukene, ville avgi en særdeles umiskjennelig, intens lukt, en lukt hun måtte slite med i to år etterpå. Ingen fortalte henne at med hennes opplevelser av hva samhold betyr, ofte selv oppsøker personer som ruser seg eller trenger noen som ordner opp for dem. Gro klarte ikke «ordentlige» forhold, de tillitsfulle og kjærlighetsfylte forholdene, så hun gikk inn og ut av samliv med menn som hun trodde tilfredsstilte hennes følelsesliv. Ja, jeg har selv vært en av dem…

Når jeg sitter slik, ser personen sitte på en «barkrakk» ved siden av talerstolender foran meg, usikker i stemmen, men samtidig utviser hun en styrke i det hun forteller – om fortiden, det reine helvetet, så ser jeg meg selv i hennes sko. Det kunne vært meg som satt der og fortalte – det var tilnærmet min historie også på en måte. Også hennes fortid med psykiske plager, piller og overdoser med innleggelser kjente jeg meg igjen i. Begge fant vi heldigvis veien tilbake til livet, selv om hun måtte fylle femti før hun på riktig fant sin rette plass i livet. Heller ikke langt unna meg selv. Da ble hun liksom voksen, men likevel så skjør. Det er neimen ikke lett å være tenåringsmor heller – og ikke vite…

En kort pause, menneskestrømmet forsvinner ut på røykeområdet, og jeg følger etter. Godt jeg har bekjenter, noen å dele mine tanker med, og selv om vi har helt ulike syn, stå der med forskjellige oppfattelser satt inn i konteksten av våre egne historier og hvordan vi ønsker å la det påvirke oss, var det uansett godt å lette på trykket. Ja, sykdommen er klinkokos – åpenbar galskap, ingen tvil om det. Når vi sitter lydhøre tilbake på stolradene og får servert faktaopplysninger som at man som rusavhengig kan holde seg rusfri i snitt to år ved å ha en kjæreste før sprekken er et faktum, forstår alle denne galskapen. Barn kan holde oss nyktre i snitt bare ett år, og det er virkelig galskap. Det er bare de som finner Jesus som klarer seg noenlunde, i snitt tolv år, men heller ikke Jesus kan kontrollere rusens krefter dersom personen selv ikke vil. Man trenger sterkere krefter, hjelp fra andre hold, noen som bryter opp mønstrene, får den rusavhengige på andre tanker, noe eller noen som skaper mestringsfølelsen, slik Tønnes fortalte og akkurat det organisasjonen Veien tilbake gjør. Gjennom Veien tilbake kan rusavhengige komme seg ut og ikke bare bli sittende hjemme, for det ender sjelden godt ifølge Kenneth, en som grep sjansen. Ved å delta i livet igjen, bli vist tillit, kjenne vekst og mestring og bli en ressurs igjen er ett av mange tiltakfor det finnesutallige tilbud, man må bare være villig til å ta sjansen, stå i smerten og man kommer oftest styrket ut. Om det tar mangfoldige mil på et sykkelsete, mye slit, svette og tårer, så kan det ikke sammenlignes med rushelvetet han levde i.

En glidende overgang til neste innlegg. 60% av alle pårørende utvikler selv et rusproblem forteller Lene, sorgterapeut i Veien tilbake. Hun var intet unntak. Jeg var intet unntak. Når den rusavhengige for eksempel er til behandling, sitter i fengsel eller til og med har blitt nykter begynner vi pårørende oftest «å leve». De pårørende blir ofte pålagt alt ansvar – samfunnet gir oss mye av skylden for at våre barn eller søsken blir rusavhengige. Vi påtar oss seg selv mye av ansvaret for hvorfor det ble som det ble – det er vår feil – min feil. Samme følelsen har jeg selv hatt, men jeg har lært, og nå godtatt at jeg ikke ene og alene kan lastes. Hver og en av oss har våre valg, også mine barn. Vi er født som den vi er, men våre lyter, styrker og nedarvede egenskaper, for ikke å glemme våre sårbarheter. Muligens er det mangel på forståelsen av hvilken styrke sårbarheten innebærer eller forståelsen av at våre ressurser ikke strekker til, og det at vi har erfart hva som best løser problemene – rusen som åpnet porten til utfoldelse uten av vi forsto konsekvensene.

Mange barn og unger finner roen gjennom å ruse seg – de flykter fra usikkerhet og utrygghet inn i rusen, en rus man kan oppnå på ulike måter. Barn og unge som ikke helt finner seg til rette, som blir utestengt fra miljøer, som har det utrygt hjemme, kanskje foreldre som bruker alkohol eller narkotiske stoffer – de passer ikke inn, krav på skolen, krav blant venner, alt er uoppnåelig. Mange blir mobbet også og mange av disse påfører seg selv mer smerte for å få en slags avstand til andres smertelige ord og handlinger. Leif Munkelien, karakteristisk kledd i sort, høye platåsko og med sorte, lange negler – lengre enn jeg noensinne vil få hvor mye jeg enn sparer, forteller. Han som selv ikke fant seg til rette i samfunnet på tros av at idretten ga ham mye i oppveksten. Han ville bidra til å gjøre en forskjell, få mobbeofre til å kjenne et felleskap uten å måtte ruse seg, han som starter opp sin egen organisasjon for å hjelpe disse, Methelheads – Against Bullying. Powerpointen lyser mot meg: Lying to myself is fucking useless, og den fargerike hodeskallen for å vise at alle er velkommen, ingen skal holdes utenfor, for hvem kan se hvem hodeskallen tilhører – hvilket kjønn, hudfarge, legning eller tro. Alle skal få lov til å mestre!

Leif ønsker å nå ut til media, proklamere behovet for at barn og unge som driver med selvskading roper om hjelp. Ja, selvfølgelig vil de bli sett, men ikke fordi de ønsker å tøffe seg eller for å bli hedret og opphøyet, men for å få hjelp ut av et liv i usikkerhet – fra deres innestengte helvete. De strever med selvbildet og har mange psykiske plager, og ved for eksempel å kutte seg flytter de smerten inni seg til det ytre. Leifs organisasjon bistår med økonomisk støtte til mange selvskadere som ønsker å dekke til kroppens mange arr med tatoveringer. Jeg har egentlig ikke helt forstått hvorfor alle skal dekke kroppen med tegninger, kruseduller, anker og kjettinger, ikke alltid like fint, men nå fikk jeg en helt annen oppfatning. For disse har tatoveringene betydd større selvtillit, det at andre ikke trenger å se alle merkene og sårene de selv har påført seg. Med ett fikk plutselig figurene på armen hans en betydning, selv om de kanskje ikke var der på grunn av egen selvskading. Nå var de faktisk Prettier scares, akkurat som tiltaket hans har fått navnet. Jeg oppfordrer herved – sjekk ut datoene 7.-8. desember, da organiserer han massetatovering for de som har små eller store arr etter selvskading for å få dekket disse med en langt mere flott tatovering. https://www.raumnes.no/nyheter/tatovering-mot-selvskading-1.2534710

Da blir det lunsj, og oppe i entreen møter jeg turgåeren etter fire toppturer over 1100 meter på to og en halv time. Jeg følte på en måte selv å ha vært med på lignende toppturer der nede i foredragsrommet – alle de historiene til mennesker som hadde reist seg – kommet seg opp til sine topper, til sine «Mount Everester». Latter og glede, tallerkener fylte til randen av karbonader, reker og hva magene måtte ønske, eller rettere sagt øynene. Ny matorgie. Og alle klager; spiste litt vel mye nå. Ja, slik er vi vel, vi avhengige eller kanskje er det bare det å komme på hotell som endrer våre matvaner, for vitterlig spiste alle alt for mye, også de «normale»…

Det begynner å ligne et liv… Ja, det gjør det virkelig for meg også, men dette er boktittelen til Merete Almås, søsteren som skrev bok om sin pårørendesituasjon rundt det å ha en rusavhengig bror. Det var den boken jeg ønsket å kjøpe til min datter. Kanskje ville hun selv lese og gjenkjenne opplevelsene, kanskje til og med finne råd. Merete snakker om sin opplevelse av et helvete med null kontroll, og hvor hun mang en gang ønsket ham død. Jeg ønsket ham død samtidig som jeg gjorde alt for å holde ham i livet. Selv som pårørende fra tidligere i livet, før jeg selv «begynte å leve», da rusen var mitt løsningsmiddel, og i høyeste grad nå som pårørende mor, var jeg lutter øre. Jeg har aldri ønsket noen døde, men den konstante beredskapsfølelsen, det å alltid være klar til kamp, den kjente og kjenner jeg virkelig på. Alle har vi vær vår historie, men felles for oss alle er at vi må begynne å tenke på oss selv – altså vi som pårørende. Jeg øver meg stadig.

Pårørende stigmatiseres, det er mange fordommer, og vi er et nødvendig onde når vi begynner å mase på systemet, på helsevesenet – de manglende tiltakene til alle pårørende. De som ikke forstår oss, som møter oss med; det er din feil, og snur oss ryggen til, tviholder på taushetsplikten og skjermer oss fra å vite hva som skjer rundt rusmisbrukeren, som ofte ikke ønsker vår involvering. Hva med å motivere dem til i stedet å oppmuntre dem til å ta oss med til råds. Jo da, vi trenger hjelp mest for egen del, men det å aldri vite tar massevis av krefter – vi klarer aldri helt å ta fri. Hva med å gi oss anerkjennelse? Det er ikke så mye som skal til – bare det å se oss pårørende, som mennesker. Hjelpe oss til å se oss selv også. Vi behøver å jobbe med å gi oss denne anerkjennelsen selv. Lege alle de fysiske og psykiske plagene og det å ikke være i konstant beredskap. Jeg vet, slik Merete vet at oksygenmasken må settes på oss først, for ellers klarer vi ikke hjelpe. Det er lett å bli en medavhengig, det å bli styrt av den rusavhengiges liv hvor all vår tankevirksomhet kan befinne seg.

 Ja, jeg vet, at når den rusavhengige bare for en kort tid befinner seg på et eller annet sted de ikke kan eller vil ruse seg, da kan de pårørende «feire» inni seg, men de tar ikke helt fri. De dekker fortsatt over, skjuler for naboer, for politi og for andre familiemedlemmer. Gjør alt for at ingen skal vite. Faktisk hjelper vi den rusavhengige til og med til å ruse seg mer. Vi kan blant annet bistå økonomisk, rydde, vaske og ordne opp i alt rundt dem. Jeg forstår henne som søster til et visst punkt, jeg ser det klarere nå. Jeg var nok selv opptatt av å skjule og kjente foreldrene mine sitt press for å utad vise vellykkethet. Mange barn må nok, eller føler de må forsvare sine foreldre. Merete sier: Jeg var bare en søster, på en måte lettere for meg trodde mange, men jeg mistet både min bror og mine foreldre – de som alltid måtte stille opp for ham og glemte meg… Alle følelsene; skyld, skam, sorg, sinne – maktesløsheten og det å føle mere ansvar for brorens liv enn eget.

Ved å ikke kreve noen ting viser vi ikke respekt. Jeg som mor behøver å kreve eller fortelle hva jeg selv ønsker for meg og ikke bagatellisere alt som skjer og forminske problemet til stadighet. Det er en overlevelsesstrategi når vi hele tiden bortforklarer tingenes tilstand – den rusavhengiges tilstand – vårt forholds tilstand. Jeg har ved andres hjelp, fra personer som nettopp Merete lært at jeg trenger å ta det innover meg – jeg har det vondt, like vondt som andre pårørende. Jeg har måttet «stenge døren» og sette mine krav – du eller meg? Han bestemmer, min sønn, og foreløpig ønsker han å fortsette med å drikke, leve sitt liv. Jeg har også fått kommentarer for mitt valg og mine meninger om det å stenge døren, men døren står faktisk alltid på gløtt bare at min sønn må selv ta ansvar – komme inn døren – han eller meg? Er du ikke glad i sønnen din? Jo, visst er jeg glad i sønnen min, like glad i ham som Merete i sin. Hjertedøra er alltid åpen.

For det er jo fortsatt mange som ikke ser meg, men det er fordi jeg selv ikke ser meg – jeg forteller ikke, er ikke åpen, ikke ærlig nok. Men jeg har begynt å vise meg og min sønn den respekten vi begge fortjener, ved å stille krav.

Det settes sterke følelser i sving, både med å prøve å sette meg inn i andres følelsesliv som en pårørende søster, men også erkjennelsen av at jeg selv følte det slik som liten overfor min bror og mine foreldre. Jeg prøver å sette meg inn i mine barns tanker og følelser, mest min datter nå, som har sett foreldrene forsvinne inn i rusen og nå sin egen bror. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke gjøre at hun skal mister meg igjen, ikke inn i rusen, men som en mamma som bare har tanker for min sønn. Jeg vet at selv om han på sine gode dager kan oppta mine tanker, men ikke slik at jeg glemmer min datter. Vi er åpne, vi snakker, vi deler om våre frustrasjoner lengst mulig. Vi prøver så godt vi kan å leve våre liv, og jeg forstår viktigheten med dette, at jeg ikke kan vente til rusen er borte. Det er bare jeg som kan endre meg – jeg har bare dette livet!

Hvordan vil jeg håndtere den nye damens innlegg, Ane Ramm, moren til en rusavhengig datter som går opp på scenen. Hennes datter er fortsatt aktiv i rusen, slik min sønn er på sin måte. De bruker ulike rusmidler, men likefullt ruse de seg. Hun er en mor med en god stilling i et bokforlag, skrevet og utgitt boken Jeg skal passe på deg, hvor hun beskriver datterens og egen kamp mot helsevesenet og de tilbudene som finnes, men likevel ikke passer inn i deres kamp for tilværelsen. Jeg må si at jeg forstår henne, men likevel ikke helt forstår. Jeg tenker at det finnes alltids et tilbud, om man selv er villig nok til å ta det imot, stå løpet ut i alle abstinenssmertene.

Hun beskriver innlevelsesrikt og detaljert om hvordan hun som trygg mor ble til en livredd pårørende. En jeger på jakt etter mistenkelige situasjoner, etter stoff, en forlengende arm til politiet, en som økte datterens press til å ruse seg enda mer. En mor som i all frustrasjon ikke klarte å se sin datters smertelige jag, hvordan hun hjalp henne med å skaffe heroin når det var på det verste, som det eneste som ville hjelpe datteren mest der og da. Det er mye av dette jeg ikke forstår… Det er jo ikke lett når en får en fornemmelse av at noe er galt med personen som ikke klarer å få hjelp via hverken hjelpeapparatet eller ulike fellesskap. Ergo må det være noe galt med den avhengige, den som ikke «vil» motta hjelp. Man hører at bunnen må nås for selv å innse at man trenger hjelp. Men når er bunnen nådd? Når man er død? Hun stiller kritiske spørsmål, og jeg forstår. Alle vet jo bedre enn rusmisbrukeren selv, og jeg har selv blitt møtt med terapeuter som inntar sin rolle, ovenfra og ned. Men har de den fulle oversikten? Så de meg? Jeg skjønner hva hun mener når hun beskriver at rolle betyr mye, selv erfaringskonsulenter behøver å forstå sine roller – hvem de er der for. Alle trenger å forstå at det er ikke alltid like enkelt å identifisere seg med «normale folk» når man ikke vet hva det betyr å være normal.

Jeg forstår hennes frustrerende uttalelser, om svingdørspasienter, drop-outs i behandlingen når trangen til illegale stoffer blir for stor siden nedtrappingen går for langsomt i pasientens øyne. Pasienter som blir tolket – ikke sett. Jeg har selv vært en av dem, men jeg ble omsider «ordentlig pasient» da de begynte å lytte til meg, da jeg forsto at de ville hjelpe. For sant nok, man inntar rollen som pasient i det noen i hjelpeapparatet begynner å lytte til deg.

Kontroversielt, men mye sannhet i alt hun fortalte. Det var godt å ta fri for dagen, og det skal jeg også gjøre nå, ta meg fri fra skrivingen.  Komme meg ut i frisk luft, møte noen venner, rettere sagt dra til Support`n …

Ops! Jeg kom for sent til bussen, rakk ikke samtalegruppen i Sarpsborg i kveld. Sorry venner, jeg må ærlig innrømme at jeg glemte dere i all skrivingen, klokka gikk så alt for fort… Bortforklaring?

Se meg!

Fortsettelse følger…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s