Frihet til å velge

… fortsettesle

Ny dag på seminaret, og ny dag her også nå – fredag, to dager har gått og jeg trenger å iverksette minnene…

Hyggelig passiarer rundt middagsbordet, tonen er god og latteren sitter løst. Ingen ser ut til å føle seg utenfor. Ingen grunn til det heller for vi er på et vis sammen om alt dette, alle problemene rundt psykisk lidelse og rusproblem. Vi sitter der som tidligere rusmisbrukere eller som pårørende, noen fagfolk, men på langt nær mange nok. Det diskuteres og utdeles synspunkter. Det kjennes riktig – det er slik et godt seminar skal være, der tankevirksomheten setter i gang gode samtaler rundt et bugnende middagsbord. Så ble jeg mett igjen…

Jeg ble litt «mett» av snakket også, surrende tanker oppi hodet og dårlig konsentrasjon fikk meg ut i høstlufta, ti kalde og graderstokken viste blå swix. Snøkanonene gikk for fullt, men ikke skiføre enda. Føttene duger vel så bra. Deilig – fri! Samvittigheten min drar meg etter hvert inn igjen, jeg har en liten jobb å gjøre, hjelpe Mona Svartås på Hvit Jul standen. Kaprer noen på veien forbi – om det er forpliktende, spør mange. Det er din samvittighet som bestemmer, svarer jeg. Det er jo disse barna, de vi alltid setter bakenfor alkoholen, slik flere snakket om i dag. Hva ønsker du for ditt barn, om du har barn? Og de skrev under… Det er fortsatt mulig å skrive «kontrakt»: https://www.iogt.no/nyheter-iogt/hvit-jul-er-i-gang

09.45 onsdag morgen, jeg er klar, vært klar lenge og hadde jeg fått med meg at det startet senere enn gårdagen skulle jeg ha gått meg en morgentur eller svømt noen runder. Nei, jeg gadde vel i grunnen ikke, somlet på badet, leste litt lenge på nettet og tok en lengere frokost – ikke noe stress. Michael står klar på scenen og andre dag av seminaret skal starte. Stemmen heves for å fange oppmerksomheten til de som fortsatt befinner seg i gangen. Jeg har fylt opp vannglasset, tørr hals og slapphet, slik jeg alltid blir i hotell med klimaanlegg som ikke er helt oppdater.

Han forfølger temaet om barn og rus – om foreldre som ruser seg til tros for at de ser de skader og gjør dem vondt, men fortrenger det igjen og igjen. Michael forteller om den snørende skammen, som røtter som strammer til rundt brystet hans og den brennende klumpen i magen hver gang han åpnet en vinflaske. Skammen over å være en dårlig forelder, angsten for alt, for økonomi, jobb, venner og familien. Jeg er fortsatt den han snakker om – det føles slik, for jeg hadde det akkurat slik selv, men like forbannet drakk jeg også. Barn skal jo ha det trygt hos foreldrene sine, men ikke hos oss rusavhengige. Vi er uforutsigbare, vi svikter og gjør dem utrygge og usikre. Vi «kjøper oss fri». Sier vi mistet kontakten, men nei, vi mistet ikke, jeg mistet ikke. Det var jeg som gikk – det var mitt valg. Jo da, fortsatt gjenkjennende. Jeg ønsket på ingen måte å være en dårlig mamma, og kanskje var det slik at jeg også drakk for å bli en bedre person, men jeg traff aldri den personen jeg heller, den gode og tilstedeværende mammaen barna ønsket seg.

Det var sikkert snakk i nabolaget om meg og mitt liv også, men ingen stilte meg noen gang spørsmål om hvordan jeg eller vi hadde det. Selv om barna hadde venner på besøk, var de sansynligvis skamfulle eller redde for hvordan jeg tedde meg. Ingen forskjell what so ever fra hva Michael forteller, så min personlighetsforandring var ganske lik hans. Det var også slik at jeg måtte tåle mine barns ærlighet rundt deres opplevelser av meg som alkoholiker og mine rushandlinger. Barn har sine behov, ulike behov etter hvem de er, og de trenger å bearbeides på sine måter. De trengte også tid til å bli kjent med meg som den nyktre mammaen, og selv om de da var voksne måtte jeg anerkjenne deres følelser, respektere deres uttalelser og opplevelser. Jeg har selv hørt og måtte tåle hvor sårt og vondt det var; mamma du var aldri tilstede og jeg følte meg så fortapt og ensom… Det gjør fortsatt noe med meg når jeg tenker tilbake, og høre at andre har hatt det på samme måten er mager trøst. Men nå kan vi heldigvis snu det til noe fint, selv om utgangspunktet var dårlig. Nå kan vi være vanlige vi også…

Det er fint å være vanlig! Dagens første foredragsholder annonseres, Ivar Haugstad, sosialantropolog – høres sikkert kjedelig ut, men dette ble alt annet enn kjedelig. Hva er så en sosialantropolog? Jeg visste svaret, men sa ingen ting om at det omhandler samspill mellom mennesker, at vi bør bli bedre til å ivareta hverandre og vårt fellesskap. Ivar fortsetter forklaringen – det er kunsten å virke sammen! Hvordan vi «rigger» til felleskapene, hvordan vi virker i disse fellesskapene og hvordan fellesskapene virker opp mot hverandre. Ikke mere kompliser enn det. Latter, masse latter, og vi skal le mer. Humor er viktig!

Han snakker vider om kultursjokk og kulturer som møtes, men det er jo ikke kulturene som møtes, men menneskene! Dette forstår jeg meget godt, og ikke minst det at vi mennesker trenger å være tilstede i hverandres liv for å binde nettopp kulturer sammen slik at kræsjene unngås og sjokket kommer. Og bare så vi visste det: Bygdedyr finnes ikke! Er har like tverr han som alle de tverre menneskene som prøver å jobbe tverrfaglig? Hvor tverr faglig går det an å være? Han gjentar – humor er viktig, og på powerpointen viser han til at han er medlem av Nasjonalt Oppmuntringstilsyn. Mulig han var styreleder, men det fikk jeg neimen ikke med meg i all latteren. IISO – Internasjonalt Institutt For Seriøs Oppmuntring har eksistert i hele 12 år, og ingen har fortalt meg om det – før da.

Vi må påminnes, påminne oss selv på viktigheten av å vise våre roller i samfunnet. Alle vet jo ikke hvem jeg er om jeg ikke forteller hvem jeg er. Ingen kan se på meg at jeg er en tidligere alkoholiker, og det er kanskje helt greit det, selv om jeg ikke legger skjul på det. Jeg formidler det som er viktig for meg, men likevel trenger jeg å påminne mine omgivelser på hva som er greit eller ikke for meg eller dem. Hva jeg tolerer at de for eksempel viderefører i andre kretser. Det er fint å få det bekreftet – av denne mannen, og så runger latteren igjen når han ifører seg sin «sosiale antennelue», gul sådan. Ja, vi skal bruke våre sosiale antenner i samspill med andre med hensyn til tenking, handlinger og holdninger. Vi ønsker oss vel positiv effekt i vårt miljø, at vi skal gjøre hverandre gode? Det er nettopp da humøret vårt spiller inn. Hva oppnår vi med å være sure og irriterte? Når vi målsettingen vår da?

Det snakkes om endring og utvikling, det å oppnå noe nytt. Om klassisk oppmuntring, men det må i så fall være noe annet enn fredagspils for min sin del. Kanskje seriøs oppmuntring er mer for meg, det at jeg kan spille på å få frem det beste i andre mennesker. Jeg brenner jo for det, det å forta meg noe som har en direkte sammenheng til hva ønsket resultat skal bli, det å for eksempel slippe å drikke. Jeg vil være kreativ for jeg evner faktisk å løse problemer på nye måter – jeg har bevist det til tros for at jeg ikke visste om formelen; C= Q x L, når spørsmål og latter iverksetter min kreativitet.  Jeg er i stadig utvikling, mens andre er i endring. Forstå det den som vil, men jeg forstår siden endring gjør meg usikker, mens samarbeid skaper trygghet og utvikling. Så derfor ler jeg for å generere perspektivene og bryter vanetankene, senker stressnivået noen hakk og kommer fram til løsningen: En god latter forlenger livet!

Jeg vil andre vèl. Jeg ville heller ikke skade noen da jeg drakk. Den tanken kommer i hodet mitt mens Ivar snakker videre, og latteren runger. Jeg lo vel sjeldnere da jeg drakk. Satt for det meste alene, men om jeg en gang fra tid til annen oppsøkte mennesker var det mest for å få mer å drikke på, ikke å skape vennskap. Likevel måtte jeg oppnå en tillit, en relasjon for å skape en trygghet oss imellom for at jeg kunne få tak i mere alkohol. Da kom latteren inn i bilde. Isen var brutt, tilliten skapt og vin i glasset.

Jeg har ikke tenkt å gå mere innpå sosialantropologens mange synsvinkler, men jeg har ikke ledd så godt på lenge av et såpass alvorlig tema – tillit og samhold. Jeg nevner bare at syting tar knekken på all kreativitet, samhold og vennskap. Vi behøver å opptre som barn, slik de smiler og søker kontakt – undrende og søkende for å bygge relasjoner og å skape seg en trygghet til å vokse og utvikle seg. Vi bør gi av det vi har overskudd av! Faktisk synes jeg vi skal gi eller gjøre kjærlighetsfulle handlinger uten å hele tiden «forlange» noe tilbake, for uten krav om gjentjenester tjener alle på det. For det skaper et mere mangfold når vi selv bevisstgjøres til å rose handlinger vi ønsker skal gjentas, gjerninger som er gode og personer som gir oss følelsen av vellverd. Vi bør bli flinkere til å rose noen, ta noen på fersken i å gjøre noe bra, morsomt eller fint. Bare det å gi en oppmuntring, si noe fine ord løser opp og skaper samhold.

Kulturer bygges gjennom samhold, og samhold får vi ved trivsel, aktivitet og glede. Vi trenger de gode hjelperne, de som «kliner til» og skaper engasjement. Ildsjelene kontra Vi- venter- og- ser folkene eller Konfliktentreprenørene. Hvasavi folket er en ganske kjent folkegruppe selv om mange ikke vil vedkjenne seg at de kjenner noen fra den folkegruppen. De fungerer på lik linje med Energivampyrene, som suger ut all kraften i deg som menneske. Nei, vi trenger mer raushet i samfunnet, der det er plikt til å gi og vise at man bryr seg, plikt til å ta imot for å ikke være avvisende og en plikt å gi noe tilbake, som en bekreftelse – jeg setter pris på deg som den du er. Bort med alle som skaper tapere og hyll personer som verdsetter andre og setter pris på personen som den han eller hun er, hvem de er på godt og vondt – på tros av bakgrunn og handlinger. Vi trenger flere Petter Uteliggere. Som gladmannen Ivar sier: Folk flest gir den type kjærlighet eller anerkjennelse de selv ønsker å få. Jeg ser helt klart den, men kanskje de burde snakke litt mere sammen, for å unngå misforståelser. Det er jo ikke sikkert at samboeren forstår hvilke signaler jeg sender ut om vi ikke klare å kommunisere på en god måte, at vi virkelig har gitt oss til kjenne? Jeg vet vertfall at jeg får ingen kald skulder når jeg gir ham en god, varm klem…

Uansett er det vi selv som er vår verste fiende – kritikeren i oss. Jeg er ikke god nok, bra nok, pen nok… En slik tankegang setter store begrensinger, jeg kommer meg ikke noe sted og jeg kan faktisk påvirke de rundt meg til selv å tenke negativt og dermed stagnere. Om jeg ser nøyere etter er jeg sikkert som de fleste andre, at jeg lusker rundt i midten av folkemengden, beveger meg litt her og der – ditover jeg møter godhet og glade mennesker, men aller mest der inne for der kjenner jeg meg tryggest. Jeg vil alltid søke mot tryggheten, og om noen holder sine armer åpne for meg, da ønsker jeg å gå den personen i møte.

Det er lenge siden jeg har sittet og ledd så mye gjennom ett timelangt foredrag. Kjedet meg ikke ett sekund. Denne sosialantropologen kunne virkelig engasjere, få opp humøret og skape et mangfold oss tilhørere imellom. Takk til den mannen, som åpnet opp latterdøren og tankevirksomheten – jeg kjente kreativiteten blomstre i meg i påvente av neste mann på talerlisten. Nå skulle jeg faktisk ned på jorda igjen. Dette skulle vise seg å bli tøft – en virkelig rørende historie, og helt sann – For sannhet gjør fri!

Etter en liten pause, for å rette opp i magemusklene som latteren hadde iverksatt, puttet innpå litt frukt og nok et glass vann, var jeg er klar når Michael prøvde å fange vår oppmerksomhet. Han er imponert over alle de som har mislykkes, de som har tatt tilbakefall, men likevel reist seg og gått på igjen – tatt tak med ny giv og kommet seg på fote igjen. Jeg selv trengte noen år, faktisk hele ni år på å ta tilbake kontrollen. Jeg var skamfull og redd for alles kommentarer, at de ville se ned på meg, støte meg bort fordi jeg hadde ligget der nede i grøfta nok en gang. Det som skjedde, var det motsatte – jeg ble møtt med åpne armer, akkurat slik Ivar fortalte. Selvfølgelig var det mange usikre, noen redde og enkelte som tvilte på meg fortsatt. Jeg trengte å vise dem at jeg virkelig ville for å bli tilliten verdig igjen. Den store kritikeren som hadde rådd i meg, ble overøst av kjærlighet fra mennesker som ville meg godt, og alle tvilerne begynte å forandre mening. Kanskje var det ikke antall år som betydde noe, men det at jeg likevel ikke ga opp – andre ga meg ikke opp selv om jeg hadde vist dem ryggen.

Richard Grønlie introduseres, en mann som har reist seg – der står han som et levende bevis på at det går an til tros for… Han trodde han var som normale mennesker flest, at han kunne drikke alkohol han også – han var jo bare narkoman, så alkohol hadde jo ikke vært hans grei, så det ville sikkert gå helt fint. Han tok feil han også. Han var, akkurat som meg, en avhengig person, og derfor fikk det første glasset så fatale følger, både for ham selv og de pårørende – skyld og skam og dårlig nattesøvn. Jeg følte på det…

Han tok en sprekk etter flere rusfrie år og «trodde» altså han hadde et kontrollert forhold til alkoholen. Det å bli nykter hadde skapt en grunnleggende angst inni ham, frykt for å ikke være normal nok – slik alle andre. Han viste et bilde utad, den alle trodde var ham, den trygge og fremadstormende, men innerst inne var han så redd og tilbakefallet kom, eller han tok det, men ingen visste. Han skjulte sine lyster og trang. Ett glass ble til to, til flere og snart var «tjallen» også tilbake – fredager, så helgene og senere hver dag. Alkohol og hasj for så å være tilbake til start, der han var da han sluttet, eller var han som meg, så var han langt forbi start. Absolutt alt var tillatt for ham igjen, og med på lasset fulgte kona også. Rasjonaliserte og «godtok» overfor seg selv at det var helt ok å ruse seg igjen. Bortforklaringer og løgner hånd i hånd sammen med Richard og kjæresten der de gikk hånd i hånd mot helvetet. Håpløsheten kom på nytt; jeg er verdens verste person, og i alt strevet med å holde fasaden raknet alt fullstendig. Alle ressursene var brukt opp og konsekvensene ble nye år gatelangs. Barna hadde heldigvis noen så de ble nok ikke så skadelidende, slik han selv ble og faktisk var det bare ham selv som tapte på dette tilbakefallet, han innså det og ba om hjelp. Jeg tenker at det er frustrerende eller rettere sagt forferdelig når man ønsker hjelp, ber om hjelp og ingen ting skjer, ingen er der når de mest av alt hadde håpet. Håpet brast da ingen brydde seg…

Plutselig var det noen som så dem, som trodde på dem, som ga nytt håp. Å bli sett og hørt i akkurat rett tid kan være det avgjørende øyeblikket på om hvorvidt man får et nytt liv, faktisk det som avgjør liv eller død. Han bestemte seg for å snakke, si hele sannheten for å takke alle de som ga og gir håp, som gjør det mulig for slike som ham, for oss å leve rusfrie liv. Joda, han frykter fortsatt å mislykkes igjen, men det er også en motivator, det er prosjektet rusfrihet, hvor ettervernet er det som betyr aller mest i hans øyne. Jeg er så enig – det er alfa og omega for om hvor vidt man klarer å unngå tilbakefall, at man har noen eller noe som er der.

Han har filosofert mye over hvorfor nettopp han ble rusavhengig, Hvorfor meg? Muligens var det på grunn av morens smerte og frykten hennes for at også han skulle dø slik broren hadde. Han var født inn i sorg og redsel, en mors blødende hjerte over tapet av en sønn og en ny fødes, en som skal redde henne fra all sorgen, men som snus til svik og angst. I tillegg kommer alle andres svik, omsorgspersoner som misbruker og forvolder store skader, juling og mobbing – og noen ser på uten å gripe inn, de aller verste forgriperne. Ikke rart man får null tillit til personer som egentlig skal gi trygghet og omsorg. Det han lærte, ut av andres oppførsel skapte hans bilde av hvordan selv opptre. Vold og aggresjon skapte hans trygghet. Slik andre hadde møtt ham da han søkte trygghet, med aggresjon, slik møtte han andre medmennesker. Han var engstelig og skamfull innvendig og voldelig utad. Selv hvor usannsynlig, så uortodoks og ikke minst forferdelig det er har jeg selv sett personlighetsforandringer hos mennesker jeg visste var grunnleggende redde og sårbare, personer som hadde blitt utsatt for vold, og som selv ble voldutøvere, ofte mot mennesker de var glad i, så jeg forsto hans reaksjonsmønster. Når man selv innerst inne vet man handler galt, men likevel ikke klarer å stoppe, så forvandles personligheten – man blir avstumpet, kald og hard og selv angeren blir fånyttes. Det å flykte fra seg selv og sin væremåte inn i rusen for så å se at personen fortsatt er den samme, det skaper enda mer flukttrang har jeg erfart. Eneste løsningen er å få hjelp, slik Richard gjorde og mange av oss tilhørere.

Richard brenner for ettervern, for et fåtall klarer å holde seg nyktre på egenhånd. Det er behov for felleskap og samhold. Ingen kan lese seg til nykterhet, ingen kan tenke seg nykter, men derimot leve seg nykter. Livet må faktisk leves og da er det viktig å sette seg mål. Man trenger å stå opp hver morgen og gjøre noe, ta tak i delmålene for å nå hovedmålet. Jeg vet hva han snakker om når han påpeker at det ikke finnes snarveier. Nei, det er ingen quick-fix, og vi kan ikke skylde på andre hver gang vi feiler. Jobben må gjøres og tenk hva mestringsfølelsen gjør med oss hver gang vi klarer nye delmål. Jeg heier på Richard i hans arbeid med å bidra til at andre skal slippe, hans åpenhet, ærlighet og kjærlighet som gir mulighet til samhold og likeverd. WoW!

Ble satt ut, målløs og trengte en liten pause – frisk luft og «smalsnakk». Mona er god å ha som sparringspartner for mine følelser. Dette var flott, dypt og nært. Godt å se hans forvandling sier Mona, som møtte Richard da han var som lengst nede i tilbakefallet – han reiste seg. Det er lov å gråte en skvett, en solskinnshistorie tros alt…

Hvem kan toppe dette? Med fare for å skuffe noen, var jeg i utgangspunktet ikke så positiv i tankegangen angående nynazistinnlegget som skulle komme, og ikke etter denne historien Richard hadde etterlatt i hjertet mitt, men han dærre Ivar altså… han hadde skapt engasjement i meg tidligere så…

Tilbake i lyttemodus når Tom Falkeid eller Tom Olsen, alt etter hvem han omtales som – den han var eller den han er i dag. Han er den tidligere nynazisten som valgte å bryte med miljøet. Da han møtte motbør når han ba om hjelp satte fanden fart i ham – han ble sosionom. Med et ønske om å hjelpe personer som ønsket å gjøre endringer i livet startet hans nye livsstil – langt borte fra den ideologien han hadde levd under. Han ble møtt med uttalelsen: Sånne som deg kan vi ikke hjelpe… Hadde ikke vært rart om han ga opp, men han ville det annerledes, han ville hjelpe, og nå som Kriminalforebyggende Koordinator kan han nettopp det.

Hvorfor blir vi som vi blir? Også han hadde stilt seg dette spørsmålet, slik de fleste av oss som havner på skråplanet gjør. Er det tilfeldigheter eller bakenforliggende årsaker? En sammensatt problemstilling tenker jeg, og han var nok enig. Også han hadde hatt et trygt, god hjem, fine venner, sosial anlagt og en skoleflink gutt. Hva skulle tilsi at han som var motstander av nazister og utenforskap skulle bli nettopp en av disse, en av de som slukte rått andres ideologi om å renske verden for uønskede raser, mennesker, handlinger, holdninger og normer? Han søkte en visjon, en misjon, og en type mennesker kom vel til rett tidspunkt inn i livet hans, da ham søkte som mest – hva vet jeg. Selv så han ikke hva som skjedde gjennom de valgene han tok.

Er det noen likheter mellom det å komme inn i et nynazistmiljø og det å leve i et rusmiljø? Jeg ser helt klare likheter, og selv Tom hadde ingen vanskeligheter med det. Han hatet de narkomane, de han så forfalle foran sine egne øyne. Likevel drakk han seg full hver helg, for alkohol var legalt, sant nok, og de narkomane var utskuddene, kriminelle – de han foraktet og ville utrydde på lik linje med jøder og fargede mennesker. Han levde seg inn i Arne Myrdals visjoner, den politiske aktivisten og nynazisten som for Tom ble en Gud, slik alkoholen eller narkotikaen blir som en Gud for oss rusavhengige.  Det er flere likheter, som jeg ser, mellom nynazistmiljøer og rusmiljøer. De «verner» om andre så lenge de selv drar nytte av det. Det er vel også slik at for de som ønsker å forlate disse miljøene, de som vil leve «normalt» og være den vanlige mann i gata, de trenger alle hjelp fra utenforstående personer til selv å se at de er på gale veier. Tom måtte faktisk bli omvendt av en av de han avskydde mest, en mørkhudet mann i Sør-Afrika – paradoksalt nok ble de gode venner.

Dette ble mitt siste foredrag, jeg måtte dra for å ikke komme alt for sent hjem. Hadde ei katte som ventet, selv om hun hadde mat nok og dokasse, og sikkert ikke led noen nød. Avskjedsklemmer og takk for nå, vi ses til uka – jeg og Mona vertfall. Kaldt å sette seg inn i bilen, og selv om samtalen ble holdt varm et stykke på veien, kjente jeg meg tom etter hvert og ble tyst. Godt å komme hjem og ikke minst ha med seg så mye ny kunnskap, for ja, jeg har ervervet meg mye ny og verdifull viten. Det som sitter aller mest igjen er det samholdet vi skapte. Det er mange flotte avhengighetspersoner, store ressurser der ute blant oss rusmisbrukere og våre pårørende, og ønsket mitt for neste år er at flere fagfolk tar seg tid til å komme og se og lytte til dem.

Jeg håper også at vi alle tenker mere over hvordan vi møter andre mennesker. Det finnes noe godt i alle – alle mennesker er verdifulle! Derfor passer det fint å avslutte med Leif Munkeliens påminnelse: Hva skjer med et sammenkrøllet og avrevet papirark når det brettes ut igjen – kan det settes sammen igjen og bli like fint og helt? Noe å tenke på det…

I Kjell Torstein Hagens ånd, foregangspersonen for seminaret, takker jeg ikke minst ham og alle som tok seg tid til, og brukte ressursene sine på å lage dette flotte og lærerike seminaret – viktig arbeid innenfor rus- og psykiatrifeltet. Takk også til en hovedaktør: Rush Mot Rus og selvfølgelig https://facebook.com/events/521108185058969/?ti=as

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s