Hva om…

Jeg fikk et spørsmål her om dagen, faktisk mens jeg var på seminar oppe på Golsfjellet. Satt og inntok det siste måltidet der. Nei, ikke så drastisk som det høres ut – jeg skulle hverken forlate jorda eller seminaret riktig enda da spørsmålet kom. Akkurat den dagen hadde belegget på hotellet økt, nye seminarer skulle avholdes og da jeg og alle de andre deltagerne fra vårt seminar ankom spisesalen til lunsj, var det omrokert på bordplasseringen. Jeg måtte omrokere meg selv også, noe jeg ikke vanligvis gjør, men som jeg langt oftere skulle for å snu tankegangen og bryte vanemønstrene. Jeg behøver å sette meg mere tilfeldig for da møter jeg også nye, spennende mennesker og får enda flere innfallsvinkler. Det er lurt å bytte plasser og ikke alltid sette seg med de man kjenner. Nok om den bakenforliggende årsaken til at jeg satte meg ved et annet bord og dermed altså traff noen nye samtalepartnere og fikk en langt videre forståelse av tingenes tilstand.

Som vanlig, eller riktig nok enda mer denne dagen, var tallerkenen fylt opp til randen. Jeg skulle holde meg mett til jeg kom hjem, litt over seks timer til, kanskje mer. Tittet rundt meg, hvor satt Mona og de andre jeg kjente? Har for vane å kjenne meg nervøs og usikker sammen med ukjente, men merkelig nok var jeg helt rolig til tros for at jeg fikk øye på dem langt borte på et annet bord. Hvorfor denne redselen? Det er jo bare mennesker som meg selv der, absolutt ingen ting å være redd for – bare å være meg selv. De tre personene som allerede satt ved bordet så jo bare hyggelige ut, og som sagt, de er vel som meg… Det er dette med at jeg ønsker jo å utvide min horisont, få formidlet mine synspunkter, mitt budskap videre til flere, og da trenger jeg å nettopp sette meg blant ukjente en gang imellom, eller mye oftere enn jeg vanligvis gjør.

Disse tre personene var tydeligvis i samme følge, og snakket varmt om alle inntrykkene de hadde fått. Den ene kvinnen henvende seg til meg og spurte om vi hadde vært med fra begynnelsen av eller bare kommet for denne dagen, hvorpå jeg svarer at vi kom på mandag og jeg har deltatt på alle foredragene mens min samboer er med for å nyte naturen. Utover i samtalen kommer det tydelig fram at de ikke er hverken tidligere rusmisbrukere eller pårørende, vertfall ikke som de ga utrykk for, men at de ved en tilfeldighet hadde lest om dette fagseminaret og ønsket å tilføre seg selv mer kunnskap. De kom fra Oslo og var ansatt i kommunen der, men innenfor hvilken etat kom ikke helt tydelig fram bortsett fra at de skulle ønske «de rette» personene hadde tatt seg bryet med å dra, hvem nå de rette var… Dette var noe alle helse- og sosialansatte rundt omkring i det ganske land burde delta på, mente de samstemt. Så flott at dere tok turen da! Skulle vært flere fagfolk.

De var oppriktig interessert i å høre hvem jeg var og mine inntrykk. Ingen undrende blikk over at jeg var tidligere alkoholiker og nå en pårørende, skriver blogg om mine erfaringer, bla-bla – hvorfor skulle de undre seg, de var tros alt på et seminar om og med rusmisbrukere og deres pårørende? Men slik er jeg nå engang, eller slik tror jeg mange av oss eksrusmisbrukere er, vi lager oss scenarier og tror alle tenker negativt om oss. Ble nesten flau over min egen tankegang og mistenkeliggjøringen av dem. Selvfølgelig er de bare nysgjerrige og vil bare høre og lære mer om hvordan det var og hvordan jeg har det nå – ikke noe merkelig med det. Nettopp dette jeg søker, så slapp av…

Det var da spørsmålet kom, noe bardust på meg, og jeg ble perpleks og forundret. For et merkelig spørsmål – eller var det egentlig det, det var vel et fint spørsmål, noe jeg aldri selv hadde tenkt over. Hva ville jeg, som den personen jeg er i dag, sagt til meg selv, om jeg hadde møtt meg selv som den jeg var da jeg drakk? Oi, det var et dypt og finurlig spørsmål og noe jeg trengte å fundere lenger over tenkte jeg. Likevel ga jeg et relativt raskt svar: Med alle de kunnskapene jeg nå innehar, om at det er fånyttes å fortelle en alkoholiker eller rusmisbruker at dette må personen slutte med, slutte å flykte inn i rusen, for det når ikke inn med mindre personen selv er klar og ønsker forandring til et bedre liv. Så godt jeg kan prøvde jeg å forklare videre at jeg kan ikke forandre på noen andre enn meg selv og min tankegang, spesielt ikke en rusmisbrukers formeninger og vaner – det sitter i hodet og villigheten til å slutte må de finne hos seg selv. Samtidig vet jeg at andres små drypp, andres «formaninger» vil i noen tilfeller synke inn, sette seg på minnet og tas fram når man er som lengst nede og ønsker seg ut av helvetet. En kort stillhet. Jeg avslutter mitt svar med: Jeg ville nok gjort noe av det samme de fleste gjør og sagt det samme, nemlig: Skjerp deg! De ler litt, forståelig det, og jeg ser de ønsker seg en lengere og mer utfyllende forklaring fra en person som virkelig er på alle sider av problemstillingen; som tidligere misbruker, som pårørende og faktisk også fagperson. Hva man legger i det – fagperson. Min fortid gjør meg om mulig enda mer til en fagmann mener nå jeg da, men jeg har da også skoleringen fra fagskolebenken som psykisk helse og rusarbeider – bare ikke praktiserende vel og merke, ute i feltet slik jeg skulle ønske.

Ble jeg reddet av klokka? Jeg ville faktisk svare et mer utfyllende svar, men det hadde krevd mer tenketid, og alle måtte tilbake til foredragsrommet – Nystølfjellet, som konferanserommet het, slik alle de ulike lokalene hadde sine navn fra fjellområdet rundt. Hyggelig å møte deg, og fortsatt fint opphold. Jeg takker det samme og forteller at denne problemstillingen har jeg lyst til å forfølge, denne vil jeg skrive en blogg om – slik jeg nå holder på meg. Tenk dette hadde jeg ikke gjort dersom jeg ikke hadde satt meg ved et bort med vilt fremmede – møtt noen som turte å spørre et enkelt, men ømtålig spørsmål, og samtidig så innfløkt hvor jeg trengte å virkelig gå inn i meg selv – og tenke…

Med den type spørsmål satt inn i den konteksten hvor jeg nå vet så mye mer om både meg selv og min fortid, om hele problemstillingen av å være rusmisbruker blir det ikke særlig enklere å besvare spørsmålet. Jeg vet hvilke knapper man kan trykke på, hvilke som ikke gir utslag og hva jeg vertfall ikke bør si til en rusmisbruker og i dette tilfellet til meg selv. Jeg kjenner meg selv, tror jeg da!? Jeg vet hva som foregitt oppe i hodet mitt, all redselen og frykten for alt og alle, for å bi forlatt, sviktet, ikke være god nok, oversett og tilsidesatt. Selv etter å ha tenkt på dette spørsmålet fra denne mannen fra Oslo kommune, så er svaret ganske enkelt, ikke så mye fiksfakserier og vanskelige ordformuleringer. Det dreier seg simpelthen om å være et medmenneske. Derfor er mitt fullstendige svar nå: Jeg ville blitt kjent med meg først, vist meg selv mer interesse og prøvd å skape en relasjon gjennom omtanke og kjærlighet – vist meg selv mer tillit, mer selvtillit og gitt meg troen på meg selv. Det svaret om å «skjerp deg» ville fått en annen betydning, og jeg ville heller ikke brukt den formuleringen. Tror, eller vet at dersom jeg heller hadde undret meg sammen med meg selv, tenkt litt over i all fortrolighet i mitt eget selskap – meg selv med meg selv, så ville jeg spurt om hva jeg ønsket meg ut av livet, hvilke drømmer og mål jeg hadde. Spunnet mer rundt det og kanskje funnet ut, i samråd med meg selv at det å løse mine problemer med alkohol ikke ville føre meg noe steds hen, ingen av disse vyene ville bli realiteter – selv om jeg selvsagt også forsto det selv innerst inne.

Nå er det enkelt å se hva jeg burde og ikke burde, eller rettere sagt skulle ha gjort. Om jeg hadde hatt tid nok der og da, rundt lunsjbordet og ventet på å høre siste del av «Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige», ville jeg rett og slett svart: Jeg ville sett meg selv og tatt meg tid til å lytte! Som i og for seg er svaret på spørsmålet og overskriften seminaransvarlige hadde stilt og skrevet. For i mitt hode, og etter hva jeg også har forstått lenge, til og med lært, så er den eneste måten å nå inn til og oppnå en rusavhengig persons oppmerksomhet, og kanskje endre dens tankegang og målsetning på, å skape en relasjon – et tillitsforhold. Jeg ville gitt rom for å vise at jeg brydde meg og fortalt meg selv at jeg var verdifull, at jeg var en venn og ville meg vell, at jeg var elsket og at jeg dugde – jeg var et menneske med mange ressurser. Jeg ville vært en person som muligens ikke, til å begynne med vert fall, ikke hadde sagt så mye, men bare vært tilstede for meg. En person jeg kunne stole på og kjent meg trygg sammen med. Jeg vet med sikkerhet at det er ikke så mye hva noen sier – ikke ordene som teller, men det å ha noen som bryr seg.

Det var faktisk det jeg også søkte og aller mest ønsket meg – noen som så meg som den jeg var. Mange brydde seg, men ikke på den riktige måten, slik jeg ville, slik jeg tror de fleste rusavhengige vil at andre skal bry seg, som bare er der.  Selv om jeg forsto hva jeg drev med, til og med på de verste dagene – oven fra og ned, overvåket meg selv liksom, men så en annen. Uansett blir dette bare klisjeer, ønsketenking og subjektivt – viss-om-at-dersom-at. Paradoksalt nok var det jeg selv som til syvende og sist sa til meg selv: Skjerp deg! Derfor sitter jeg her nå, men tenk om jeg på et langt tidligere tidspunkt hadde sagt de ordene til meg selv. Hvor hadde jeg da vært?