Den sitter inni meg et sted – denne sorgen…

Men jeg finner den ikke…

Har bare så vidt fått tilbake varmen i kroppen fra i dag tidlig – en time i snøføyka ventende på buss til ANTA-kurset i Sarpsborg. Ja, jeg kom for sent, men ikke den eneste vist nok. Gulvkaldt der også, men massevis av hjertevarme. Engstelsen og stresset jeg selv hadde laget meg forsvant, og egentlig var jeg langt ifra så stresset som jeg normalt ville ha vært i en slik situasjon, så jeg klarte å legge fra meg uroen – litt vertfall. Jeg er jo ikke ansvarlig for været og føreforholdene og kunne absolutt ingenting gjøre, hvor mye jeg enn ønsket. Hva hjelper det å kave meg opp!

Ja, da var jeg i gang med nok et ANTA-kurs, oppfriskning, men så viktig og nødvendig for meg. Presentasjon, fjorten deltagere – så bra, og noen kjente ansikter også. Dette blir veldig bra! Vi går rett på sak. Rita har det travelt. Skal til Stortinget for å tigge om penger siden vi ble glemt (igjen) i budsjettet, men først må vi få satt vår avhengighet i et perspektiv. Alle lytter og følger med – hun har oss i sin hule hånd. Hvorfor vi har ruset oss? Hva var den bakenforliggende årsaken til at vi tydde til alkohol, piller, narkotika, vold, selvskading eller hvilken som helst annen form for avhengighet folk velger å flykte inn i når noe blir for følsomt og vanskelig. Rus er rus, og konsekvensene slår tilbake på oss uansett. Selv hvor mange løgner vi velger å bruke for å dekke over vårt misbruk er det alltid oss selv som må tåle støyten, ikke de andre.

Og så satt vi der, fjorten stykker, mest sannsynligvis fordi tingene hadde ligget litt mere til rette for oss, og kanskje hadde vi vært mere ærlige overfor oss selv også. Jeg velger å tro at flesteparten hadde innsett sin avhengighet, men ønsket hjelp videre i tilfriskningene, ikke minst å få mer kontroll over tankeprosessene. Det å til stadighet sitte alene hjemme med alle følelsene som sniker seg innpå, kravler rundt i kropp og sjel, skaper uro og angst, det er drepen og særdeles dårlig ventilasjon for tankevirksomheten. Tankene trenger spillerom, plass til å snu seg, for hjemme kan det fort bli for trangt, selv hvor alene man kan sitte. På ANTA-kurset er det rom for å lufte ut og ikke minst lære å gjenkjenne følelser, for det har ikke alltid vært enkelt for en som har pleid å legge lokk på dem ved å drikke, slik jeg gjorde, eller flykte inn i gamling, shopping, sex, ekstremsport med mer. Her kan vi, om vi har innsett vår avhengighet og ønsker forandring, lære hvordan vi kan fungere uten rusmidler. Jeg, for eksempel, kan finne tilbake til meg selv eller faktisk finne ut at jeg egentlig hadde en annen rolle enn jeg først trodde. I nettopp dette rommet kjenner jeg trygghet og tør vise hvem jeg egentlig er, og jeg kan til og med samle meg i denne rollen. Jeg tør å ta den plassen, romme meg selv. Er det ikke flott?

Jeg har ganske lenge vært flink med å holde på rutiner og hverdagslige vaner.  Noen har til og med blitt for vanlige, jeg trenger muligens en gjennomgang og fornying av dagsrutinene mine, nye utfordringer og mål. Kanskje trenger jeg også å holde meg bedre til mine planer og ikke unngå enkelte ting bare fordi jeg ikke der og da hadde så lyst. Det er ikke sikkert at min uro, angst eller hva slags plager jeg måtte finne eller kjenne på er stor nok for å avlyse den avtalen. Her merker jeg et ømt punkt faktisk. Da er det nok bedre at jeg lar være å ta på meg for mye og ikke lager avtaler tenker jeg. Klarer ikke utvikle og pleie relasjoner om jeg til stadighet melder avbud. Noen ganger kan det være lurt å bruke en hel dag på å komme meg til nettopp den avtalen i stedet for å sitte hjemme med dårlig samvittighet og gruble. Plutselig står flasken på bordet…

Rita fortsetter; hva er nødvendig å ha på plass i livet sitt for best mulig forenkle tilfriskningsprosessen, og det slo meg der og da; de førti prosentene omhandlende bolig, økonomi, utdannelse, familie, jobb, nettverk med mer som har stor betydning i prosessen, der er jeg veldig nærme, på trettisju eller der omkring tenker jeg. Bare jobben som mangler, om da ikke det å blogge er godkjent under den kategorien… Er ikke så langt unna de tretti prosentene heller, om det å ha tillitspersoner eller et sted å gå, noe jeg kan dele hva som opptar meg, problemer eller også gleder. Tror faktisk jeg vil si spot on. Jeg har min bålplass, der jeg finner varme og trygghet sammen med mennesker som gir meg glede og vennskap, noen å dele historier, tanker og følelser med. Selv om man bør være forsiktig med å bruke nær familie eller venninner, så synes jeg faktisk det er, for min sin del viktig at jeg klarer å åpne meg mere opp for dem. Jeg tendere å gå for mye i meg selv, bare går rundt og bærer på alt selv. Det har nemlig vært et problem.

Uansett, det anbefales aller mest å bruke et eller annet felleskap utenom slekt og venner. Kanskje kan en samtale med en person man er trygg på, i et treningsstudio eller i en trimgruppe også gjøre susen, og vips var også de femten prosentene hvor teknikker som forenkler tilfriskningen være dekket. Jeg vet med meg selv at det å komme meg ut på tur hjelper. Spesielt det å gå sammen med noen jeg vet forstår meg, en som til og med har tilnærmet like utfordringer som meg. Ikke minst det å sitte å høre på Rita og få servert enda mer kunnskap er nødvendig.

De siste femten prosentene er tildelt håp og forventninger, og her kommer ærligheten inn. Noen synes jeg er for ærlig, men går det an? Helt sikkert, for jeg gjør meg utrolig sårbar. Så tenker jeg at; viser jeg ikke mer styrke når jeg viser min sårbarhet? Og så sier Rita, og disse ordene syntes jeg var så viktige: Om jeg lyver tar jeg fra andre håpet! For jeg bærer håpet for andre helt til de kan bære det selv. Det er mitt ansvar, så derfor må jeg aldri lyve! Er det ikke flott! Bærer jeg meg selv, eller bærer jeg fortsatt håpet? Er nok på god vei til å bli sterk nok til meg selv. Jeg behøver også å huske på at ingen skal vise og veilede i en retning, på en vei de selv aldri har gått, med andre ord ikke føre noen bak lyset. Det gjelder vel også i forhold til meg til meg selv!?

For fire-fem år siden ville det vært flertall av kjipe dager, og en slik «møkkamorra» som i dag hadde vært verdens beste grunn til og blitt hjemme og gjort helt andre ting. Men jeg hadde forventninger til denne dagen, jeg gledet meg faktisk. Gledet meg til samvær med gamle og nye bekjente, få mer kunnskap og dermed komme noen skritt videre i tilfriskningsprosessen – bli enda tryggere på meg selv. Derfor sto jeg der i morges, i to minusgrader – og ønsket jeg hadde tatt på stillongs, snøen pisket, og klokka tikket. Forventningene holdt motet oppe, kanskje også håp om litt varme på bussen – om den kommer…

Kanskje var det været som var en medvirkende årsak til at NADA-akupunktur ikke ble satt på morgenen. Det fikk vi som ønsket etter at arbeidsoppgavene var ferdiggjort og diskutert. Mona fester nålene med stødig hånd i ørene mine. Den ene kjente jeg godt gitt – sorgpunktet. Ubearbeidet sorg med andre ord, men over hva? Dypdykk i meg selv. Hvorfor denne murringen? Som en ørliten tannverk der nederst på øret et sted. Hva? Sørger jeg fortsatt over alkoholen? Tror ikke det? Er det noe fra barndommen? Kan være at noe fortsatt sitter fast inni meg, noe jeg fortsatt fortrenger. Hva med hendelser i livet, ekteskap, kjærester, familie eller venner? Helt sikker mye der enda. Jeg vet med sikkerhet at overfor enkelte har jeg enda mye ugjort eller ubearbeidet, oppgjør som ikke er tatt og som gnager min samvittighet, som gjør meg trist ved tanken. Noen gjør meg urolig, andre redde. Er det også sorg? Kanskje er det i forhold til barna? Føler jeg fortsatt skyld? Det er nok en del sorg forbundet med valg jeg ser andre gjør, valg jeg ikke rår over, ikke strekker til – i forhold til, kanskje også selvbebreidelse. Den største sorgen omhandler kanskje de jeg har så kjær, så glad i og som ikke er meg så nær lenger. De jeg har påført sorg, som selv sørger og muligens jeg sørger med dem – ubevisst i min ikke-nærværende situasjon. Jeg kan ingen ting gjøre…

Musikken – panfløyten; rolig og behagelig, men likevel finner jeg ikke roen ordentlig. Fryser fortsatt på føttene. Prøver å slappe av. Tanker og følelser svirrer.

Smerten. Uro. Sorgen.

Klokka – ser på den. Vil bort, men blir sittende.

Ser etter ord – på hva jeg føler inni meg. Leter. Hvor er den sorgen? Må være stille. Noen går.

Stillheten tilbake. Mere ro, avslappet, klarere tanker. Lukker øynene på nytt, stenger verden ute og lys flimrer – masse lys.

Ørene føles varme, og hodet kjennes tungt. Inn- og utpust, lytter til pusten – konsentrasjon.

Tre kvarter har gått, snart hjem. Ukonsentrert. Klarer ikke i dag. Ville jeg ikke, turte jeg ikke face sorgen og dens smerte?

Vil gå nå, og signaliserer. Nålene fjernes.

Vi ses i morgen!

Fem små nåler – en gir meg smerte… Hvor er den sorgen?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s