Joda, jeg er på rett vei…

Men noen aksjespekulant er jeg ikke – ikke med hensyn til eget liv.

Kommer glad, smilende og opplagt inn døra i Pellygata 70. Ny dag, mer kunnskap. Hva vil Rita pirke borti i dag, mon tro? Hvilke følelser og tanker settes i gang i løpet av denne ANTA-kurs økta? Hadde ikke før kommet inn døra: Heidi, sett deg ned, du må skrive om, rette opp en feil! Rita ser litt strengt på meg. Nei, og nei, hva galt har gjort? Vranglære skal vi jo ikke drive med, føre noen på ville, gale veier, det vil jeg ikke. Ja, vel og nå er feilen rettet, men jeg skriver den her også, for sikkerhetsskyld. Rett skal være rett! Det må jeg ha helt klart for alle, at det er ikke for meg selv jeg skal bære håpet: Jeg skal bære håpet for alle andre inntil de klarer å bære det selv! Det er mitt ansvar, så derfor må jeg aldri lyve. Det gir jo mer mening, for det er de som fortsatt lider og har utfordringer som trenger et håp, et håp  om bedre tider. Da var det oppklart!

Så kommer alle på plass, innlogging og alles synspunkter luftes; hva vi føler om gårdagen, om vi har stresset ned, sovet godt eller om kortisolet er klar til kamp fortsatt. http://www.dhea.no/stress_kortisol.php. Enkelte av oss vil nok kanskje slite med søvnen for en tid, for det tar nemlig cirka to år før vi rusavhengige får tilbake normal nattesøvn. For min sin del hadde jeg en god natt søvn, noe jeg har hatt lenge. Jeg klarer stort sett å legge bak meg dagen som har vært, koble av tankekjør og unødige bekymringer, men det var ikke gjort på en natt, for å si det sånn.

Jeg må si det igjen, det at alt dette gjør noe med meg –  ydmykhet og takknemlighet. Tilbakeblikk i egen fortid, alt det «tapte» jeg har fått tilbake og det å høre hvordan andre har strevd og strever med å leve «et normalt liv». Jeg har selv møtt andres mistanker, andres forutinntatte holdninger – en gang alkoholiker alltid alkoholiker. Nei, det er ikke enkelt å begynne å leve et A-4 liv når man aldri har fulgt klokka bortsett fra med tanke på åpningstidene på vinmonopolet. Det gjør noe med meg når jeg blir møtt med stigmatisering og «du- vil- begynne- å- drikke- igjen- mentaliteten». Men jeg kan bare ikke la andres holdninger og meninger gå inn på meg, rett og slett «drite i dem» og gjøre noe med det jeg kan, nemlig meg selv – forbli nykter. Og da mener jeg ikke å gå på hvite-knoker-nykter. Det har jeg prøvd, og ikke bare er det slitsomt, men det går ikke i lengden. På toppen av det hele, om det så er en bitte liten bommert, så forsvinner all opparbeidet tillit. For min sin del, eller slik enhver alkoholiker eller rusmisbruker tenker; det var jo alle andres feil at jeg tok den sprekken. De lot meg jo aldri være i fred med all sin mistenkeliggjøring – «jeg ser nok hva du pønsker på». Jeg orket ikke mer. Ok, dere fikk rett, men neimen om jeg forteller dere det – tilbakefallet var et faktum. Og selvfølgelig klarte jeg ikke å skjule det…

Det er for meg selv jeg skal forbli edru, ikke for alle andre. Derfor behøver jeg også slutte å peke utover og la være å lete etter alle andres feil. Feilene er nesten alltid mine egne uansett – min bagatellisering, min irritering, intoleranse og irrasjonelle tenking. Spørsmålet er hva jeg gjør med meg? Gjør jeg virkelig jobben? Tar jeg meg selv og mitt liv på alvor? Hvordan fungerer jeg sammen med andre? Alt dreier seg ikke bare om meg, så jeg må slutte å tro at jeg vet best, er best, er dronningen over alle. Faktisk har andre også sine liv. Det kan til og med hende at de aldri mente å såre meg, men siden jeg var så hårsår og mistenksom ble alt oppfattet feil. Men noen kunne mene å ville strø salt i såret, og selv det kan jeg gjøre noe med. Det å ta praten, ha en dialog og kommunisere om problemstillinger er viktig. Fortelle og prøve å forklare hvor landet ligger. Jeg ønsker virkelig å leve dette livet. Jeg ønsker at vi alle skal ha det godt.

Pårørende har også et ansvar for at tilfriskningsprosessen blir til det beste for alle parter. I mitt tilfelle, hvor min samboer fikk en ny kjæreste inn i hjemmet, ei dame han aldri på ordentlig hadde sett eller kjent før. Det var nok et lite sjokk at den alkoholikeren han møtte, selv om han da ikke forsto, plutselig var blitt en annen person, en ny Heidi å bli kjent med i alle ulike sammenhenger. Det er heller ikke like lett å bare glemme hvordan jeg var og begynne å akseptere den nye meg, og ikke minst mine nye holdninger, handlinger og mine krav. De var det ikke rent få av, og mange hadde nok pakket sakene sine og gått. Jeg må bare si jeg er dypt takknemlig for den forståelsen og hjelpen jeg har fått fra min samboer. Han har forenklet min tilfriskning. Uten ham hadde jeg kanskje ikke vært her jeg er i dag. Det er faktisk ikke alltid lett å leve med en eksalkoholiker, om man ikke forstår eller blir forklart.

Det var mitt ansvar å gi tydelige beskjed om hvordan vårt «nye hjem» skulle være for lettere å unngå tilbakefall. Men kunne jeg bare ta eller forlange? Måtte jeg ikke gi noe tilbake? Samvittigheten. Alt jeg hadde forvoldt – jeg måtte vel gi noe tilbake? Så lærte jeg at jeg faktisk ved å forbli edru, være meg selv og daglig bevise at dette livet ønsket jeg virkelig, så var det egentlig alt han ønsket seg. Han har fått ei han kan stole på, som stiller opp og som tar ansvar for eget liv og virke. Han har fått meg, den virkelige meg, ei som prøver alt for å bevare edruskapen og husfreden. Hva mer kan han ønske seg? Tja, sannelig om jeg vet, men akkurat nå vet jeg at dette er mer enn bra nok for oss begge. Vi har våre mål for fremtiden, mest mine mål kanskje, og selv de vil han hjelpe meg med – det jeg ikke klarer på egenhånd. Godt å være to. Det er også godt å vite at jeg har opparbeidet meg mye tillit hos mine aller nærmeste igjen. De fleste behandler og aksepterer meg for den jeg er nå og ikke som den jeg var da jeg drakk. Ikke helt i mål, men litt Jeopardy kan vi fortsatt spille.  

Ja, jeg trenger å repetere, eller rette sagt få ny kunnskap, for selv om jeg har nærmere fem edruelige år og har vært gjennom kurset før, så er jeg på et helt annet ståsted nå. Vinklingen blir aldri helt lik og de andre deltagere har sine erfaringer så hele settingen blir annerledes. Jeg trenger å bli minnet på at jeg lider av en reversibel dødelig sykdom og om hva rusmidler vil gjøre med meg, enten det er alkohol, piller eller narkotika – sjokolade for den saks skyld, dersom jeg begynner å feilplaserer følelsene mine – om jeg blir psykisk utenfor, helt klin-kokos, så er det et varsku for meg om at flasken kan være enda nærmere enn armlengden. Virkelig oppmerksom bør jeg være dersom jeg stadig blir manipulerende overfor andre, alltid går i forsvar og glemmer hvor fire av håndens fem fingre peker når jeg peker mot noen. Er det selvbedrag jeg bedriver? Nei, jeg lurer ikke lenger på om jeg bare drakk litt for mye. Jeg har sluttet å ta denne diskusjonen, den er avklart; jeg lider av avhengighetssyndromet. Så om jeg tar det ene lille glasset vil det påvirke meg fysisk, kognitivt og adferdsmessig siden det ville ikke blitt med det ene. Og sannheten er at det kommer aldri mer til å bli noe party, for den festen er for lengst over, såpass normal har jeg blitt…

Jeg spekulerer ikke med liv, ingens liv. Det er faktisk opp til meg hvilke aksjer jeg legger inn i mitt eget liv, for at vi alle skal vinne!

På rett vei…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s