Tankens kraft i det ubevisste – følelsene som skaper krøll på nattesøvnen. Gårdagen gjorde nok noe med meg, satte i gang en prosess, og selv om jeg sovnet uten problemer, var natten til i dag urolig. Likevel kom jeg til ANTA-kurset opplaget – gledet meg til å få NADA-akupunktur i ørene igjen, satt før kursets oppstart, mens jeg enda ikke hadde fått andre bekymringer. Ble reaksjonen annerledes i dag?
I aller høyeste grad. Bamsen fra Island kunne sine saker, selv med sine store never kom nålene på plass, fem i hvert øre og ingen smerte. Musikken satt på, lyset slukket og der satt jeg mutters alene oppe på hemsen og stirret ut på den blå-grå himmelen gjennom takvinduet. Kjente roen komme, fortsatt ingen ømme punkter, alt behagelig og bare pusten min i takt med musikken hørtes. Refleksjon og åndelighet i ett. Første tanken som kom: Hvor er sorgen? Er den borte? Hvorfor bekymre meg når jeg føler bare godhet. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg tenkte så mye mer før jeg hørte skritt i trappen og jeg kommer tilbake til «verden». Nålene erstattes med magneter – aldri prøvd før, dette blir sikkert også bra. Nå er jeg klar for dagen!
Fint å se nesten full gruppe i dag også, alle disse fantastiske menneskene som deler om sine sorger, om angst og uro, at de ønsker seg bort – ta fri fra seg selv for en stund. Jeg har kjent på det selv, når tankekjøret har stått på som verst, når dagene er et eneste kaos, stress og mas. Når jeg har følt meg helt utslitt. Maktesløs, følelsen av avmakt – jeg kommer ingen vei og vil bare bort. Bort hvor? Vil jeg drikke? Hva hjelper det? Løser det alle vanskeligheter og uroen? Jeg vet at det ikke er løsningen – nå vet jeg, jeg har lært meg faresignalene og unnamanøvrene. Ikke skyve tanken bort, men tenke den het ut – alle konsekvensene, de jeg leste om i går. Nei, slik vil jeg ikke ha det!
Noen ganger er det dager med mere motbakker, i morgen kan det gå bedre. Slik er livet – en helt normal tanke for jeg er jo et menneske – jeg også. Og som nykter er jeg privilegert – jeg er fri til å gjøre hva jeg vil, ta egne valg.
Så kan jeg tenke: Det er synd på meg – selvmedlidenheten. Har jeg lov til å kjenne på den, tenke tanken på dager med bare motbør? Kan hende er det synd på meg til tider, men tar jeg meg tid til å kjenne etter og erkjenne hvorfor? Hva er årsaken? Det er det som jeg må til bunns i, gjøre noe med, den bakenforliggende årsaken – bearbeide disse følelsene for å komme meg videre. Selvfølgelig har jeg hatt store tap på grunn av alkoholen og jeg kan kjenne meg så forferdelig ensom, så fortapt. Skyld og skam… Men hvor er jeg i dag? Kommer jeg meg videre om jeg sitter i synes-synd-på-meg-selv-hulen? Nei, kom deg ut Heidi. Snakk med noen, noen som forstår. Ser ikke mange lysglimt der innerst i hulen heller og utenforskapen og ensomhetsfølelsen vil vokse seg større jo lengre jeg blir der. Greit å stoppe opp, ta meg en pause, bare den ikke varer resten av livet, at jeg blir i hulen. Kanskje har jeg en flaske på lur et sted…?
Jeg behøver å finne ut hvor jeg vil. Jeg vet at om jeg blir i selvmedlidenhetsfølelsen for lenge blir jeg fort et offer for min egen tankevirksomhet og selvmedlidenhet – et offer av å være et offer. Jeg er jo den jeg er, en tørrlagt alkis. Jeg har for lengst godtatt det, har jeg ikke? Jo da, det har jeg. Jeg er faktisk en takknemlig alkoholiker, som kan sitte blant likesinnede – fantastiske mennesker som jeg aldri ville møtt uten min fortid. Ja, jeg har erkjent min maktesløshet, og derfor kan jeg som oftest gå ut av hulen før jeg har gått inn. Det er en del av tilfriskningsprosessen. Jeg vet også at i morgen kan jeg plutselig slåss med den store, slemme bjørnen der inne i hulen, men bare om jeg har latt være å gjøre jobben min i dag. At jeg godtar hvem jeg er, og ikke lar alle andres syn få påvirke mine handlingsmåter i negativ retning. Det aller viktigste først, min edruskap, og alt jeg setter foran den blir med i dragsuget, til langt innenfor hulen – til det hinsidesliggende landet. Så alkoholen lar jeg stå i dag også… Tenk på alle abstinensene!
Åh, orker ikke tanken. Jo, jeg skrev det nettopp – tenke tanken ut, på alle konsekvensene, og det denne fysiske smerten er – abstinensene. Svetting og frysninger, oppkast og diarè, ingen søvn, skjelvinger, uro og absolutt all tenkelig smerte i kroppen. Konstant influensa ganget med ti og vel så det. Det må føles, men anbefales ikke. Kort sagt jeg vil være ute av drift, men med en følelse av å skulle eksplodere. Den eneste medisinen og motgiften er mer å drikke på – nå! Følelsen av å være ute av stand til noe, men likevel så driftig med å både skaffe alkohol, skjule den, drikke den og på toppen av det hele likte jeg ikke smaken en gang. Det var rusen jeg skulle ha – måtte ha. Amygdalaen hadde jo lagret; det eneste løsningsmiddelet – i ordets rette forstand, er alkohol. Skaff meg det nå før jeg går i lufta! Party – party. Særlig mye hæla i taket når den eneste samtalepartneren og dansepartneren var meg selv. En ensom alkoholiker er dårlig selskap! Pink Floyd – nå blir det toppers. Hvem har satt den stolen der? Snøvling og snubling. Oi, vekket jeg deg?!
Langt ifra moro, og absolutt ingen fest jeg savner. Jeg prøver etter beste evne å ha kontroll eller ha et stabilt hormonnivå i kroppen. Behandle meg selv med omhu og omtanke, ta de rette valgene. Skulle det kjennes litt tung så tar jeg meg en gåtur, ny luft i lungene og dermed også til hjernen. For det sitter i hodet, mellom ørene. Og akkurat nå har jeg magneter plasser nettopp der. Takk til den bamsen. Godt vi slapp å sloss, for den kampen hadde jeg tapt okke som…
Kjenner meg så balansert – som i water, nullstilt og helt uten alkohol. Trenger ikke flykte, eller sloss. Deilig, helt nydelig – godfølelsen som kommer når jeg tør kjenne på ubehagsfølelsene rundt en hendelse og bearbeide dem – snakke om dem. «Vi deler våre svakheter for å finne styrke». Ja, det er jammen helt sant. Jeg jobber for det jeg vil ha – et godt liv! «Og bare ved å forandre kan noe forandres».
Ser ut som månen er full i kveld. Det er bare månen som er fin når den er full!
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 