Min egen fiende…

Motstanden sitter i hodet. Klarer ikke alltid å plassere tingene, finne den rette knaggen – den rette emneknaggen eller populært kalt «hæsj-tægen». Noen ganger blir det rett og slett for mye, noe får ikke plass. Kjennes vertfall slik ut – det må vente på tur, vente til jeg er mer mottagelig. Likevel vet jeg at mye synker inn – det setter seg et sted i hard-disken slik at jeg kan hente det fram i passende situasjoner. Det er bare det at mange av disse hendelsene har jeg «fortrengt» og tilhørende følelser har jeg ikke villet kjenne på.

Det er dette med å plassere følelsene til de ulike hendelsene. Hva skjedde egentlig når? Hvorfor ble det slik? Har jeg egentlig fått bearbeidet følelsene rundt akkurat den situasjonen? Kanskje var jeg ikke ferdig, kanskje hadde jeg bare så vidt turt og smugtittet på den og merket meg at dette ble for vanskelig og «hengt» den tilbake. Skammen og skylden. Skamfull over hva og hvor ligger skylden? Hvem skal jeg pålegge skylden? Kan jeg ikke likeså greit påta meg den selv, slik jeg pleide eller slik jeg på en måte ble pålagt den.  Det er slike tanker ubevisstheten min leker med. Jeg skal jo ikke komme for sent, det er bare uhørt – fy skam deg!

Spørsmålet kommer, jeg blir stilt til veggs: Hvorfor er jeg så redd for hva andre mener om meg når jeg kommer for sent? Hvor vil Rita, kurslederen hen? Kjenner jeg blir litt heit i kinnene, leter etter ord. Hvor er den knaggen som jeg hengte akkurat den spesifikke hendelsen som utløser denne krisemaksimeringen på? Leter febrilsk som i mørket. Jeg er så opptatt med å fremstå perfekt – jeg må gjøre det bedre enn forventet slik at ingen skal måtte gi meg et «smekk på fingrene». Der sa du det, sier hun – hvorfor dette ønske om perfeksjon? Hva i fortiden din utløste det? Og jeg forsto hva hun ville jeg skulle finne, ordet jeg lette etter – den bakenforliggende årsaken. Akkurat hvilken emneknagg som tilhørte redselen med å komme for sent kunne være så mange, men i det store og hele er det knyttet til ulike hendelser i oppveksten, aller mest puberteten. Det er dette jeg trenger å forfølge og bearbeide for å komme videre – kunne legge bort skyldfølelsen.

Tvilen og usikkerheten. Skammen og skylden sitter der fortsatt og kommer til uttrykk når noe ikke går helt som planlagt, når jeg er redd for at andre skal se ned på meg – jeg dummet meg ut. Selvfølgelig burde jeg ha tatt en tidligere buss. Alle vil tro jeg ikke tar ansvar, er lat og egentlig prøver å unnskylde og fraskrive meg ansvaret. Frykten for å skuffe noen vokser inni meg når flink-pike-syndromet slår sprekker. Klarer ikke tenke rasjonelt, at det langt ifra er min feil at bussen er forsinket enten av værforhold eller punkteringer. Amygdalaen skriker – overlevelsesstrategiene; vonde følelser – minner- kan ikke flykte, men jeg kan kjempe, for dette må jeg klare, jeg må dekke over mine mangler, de jeg egentlig ikke eier, men som jeg likevel ser. Alle fornuftige tanker forsvant i frykten over at glansbildet ble ødelagt. Det skjer, som på autopilot. Perfektheten jeg trodde jeg ikke lenger strevde etter å oppnå, men som likevel er min mare. Dekke over, beklager meg – nei, slutt da! Ikke min feil for f…. Godta det!

Traumene bakenfor. Bitterheten – fortrengt og undertrykket sinne. Alle svikene, andres og egne, men hva kom først – hva var den egentlige årsaken? Selvfølgelig kan jeg se mye usikkerhet forbundet til barndommen selv om jeg har trodd den var ganske normal. Hovedproblemene mine startet nok i tenårene, det å passe inn, finne min plass, få lov til å finne plassen og bli gitt muligheten til å fylle og ta en spesiell plass hvor jeg selv trivdes, ikke hvor andre mente jeg passet inn og ville trives. En trettenårig jente, proppfull av hormoner, følelser og ikke minst usikkerhet – hvor skal jeg være? Hvem er jeg? For eksempel, bare en bagatell for enkelte, å bli tilsidesatt i lagoppstillingen og dermed «måtte» velge målvaktplassen; kan jo likeså greit være skyteskive jeg, er vant med det… Å være en lagspiller uten å føle seg inkludert, men jeg var jo en av dem likevel… Tapte vi kampen var det min feil og stjerneredningene ble glemt i alle nederlagene. Jeg skal vise dem jeg, men stadig kom kommentarene, blikkene og mest fra de som betydde noe for meg, de jeg trodde ville backe meg opp – de vendte meg ryggen.

Vemod og bedrøvelse, skuffelse og svik – ikke vise det, men fremstå sterk og uslåelig uansett. Tøffe jenter gråter ikke! Troen på meg selv ble svekket, og stadige svik skulle ta meg enda lenger ned. Det å stadig bli overkjørt – ingen kontroll eller frihet til selv å velge. Maktmisbruk og til tider krenkelser, avmakt og maktesløshet. Jeg måtte bare følge det som befaltes. Jeg måtte unngå pisken. Egenverd og selvtillit ble etterhvert fraværende i de fleste sosiale settinger. Det var bare om å gjøre å fremstå slik alle andre ville jeg skulle være – slik de var og gjøre det som ble krevd – ingen feil eller mangler godtas!

Hva betydde jeg og mine følelser? Eide jeg overhode følelser? Fikk jeg lov til å vise mine følelser – fikk jeg snakke om dem? Hvordan snakke om noe man ikke vet noe om? Alt dette har jeg trodd jeg var ferdig med, om ikke helt, men så pass at det ikke skulle gi meg for mange svirrende, udefinerbare tanker. Jeg tok feil, og før ville enkelte sagt; skammelig feil. Og det er sikkert fortsatt noe jeg skammer meg over, om jeg virkelig tør å kjenne etter. Det var muligens dette som kom til «syne» under akupunkturen her forleden dag, denne smerten som kunne linkes til sorg. Nok engang dukker de opp, i dag, og ikke så rart når tema var nettopp sorg.

Har jeg reflektert noe disse dagene? Tok jeg notis av disse følelsene eller bare sendte jeg dem videre, håpet de ville gå bort, finne tilbake til avsenderen. Avsenderen; meg eller noen andre? Det er mine følelser, så da er jo jeg avsenderen, men følelsene er jo knyttet til langt flere, til personer og hendelser – gamle hendelser – min fortid. Hæsj-tag din feil. Alt jeg har tapt, mistet, blitt berøvet, sviktet av, forbigått. Mennesker som har gått, gått bort, snudd ryggen, vist meg fingeren, snakket dritt, ikke snakket i det hele tatt. Og alt jeg selv har gjort – skammen og skylden. Alt som kuttet alle tillitsforhold. Har jeg egentlig erkjent alle disse tapene? Evig eies kun det tapte…

Jeg leter etter ord, en beskrivelse av de ulike følelsene som dukker opp. Fortvilelsen og skuffelsen? Savn! Hva er det jeg savner nå? Har jeg ikke alt? Er det fortsatt noe jeg lengter etter, og er det slik at denne lengselen gjør noe med meg. Oppståtte hendelser, situasjoner jeg føler ubehagelige, hvor jeg mister kontrollen, der andre bestemmer tar dette meg tilbake til det uoppgjorte, det jeg drømte om, men ikke fikk? Men jeg har det jo nå, det meste, har jeg ikke? Jeg har vertfall det viktigste, nemlig kjærlighet og tilhørighet. Likevel er jeg kanskje redd for å miste dette også, miste de jeg er glad i – miste alt igjen, de mennesker som virkelig bryr seg. Jeg bryr meg. Jeg trenger bare erkjenne og akseptere at jeg ikke kan kontrollere alt og alle. Redselen vil sikkert dukket opp så jeg behøver å innse at jeg bare kan kontrollere meg selv og være den gode personen som har bidratt til at tilliten kom tilbake. Jeg behøver å la glasset stå!

Kanskje er det fortsatt et punkt som står igjen: Har jeg virkelig troen på meg selv, hundre prosent? Trenger jeg det da? Kan jeg ikke få lov til å være bitte litt usikker? Jeg har da klart så mye, jeg klarer så mye. Jo da, jeg begår feil, men det er menneskelig, og slik var det og nå er jeg her. Jeg skal fremover – leve videre. Det er greit å tilbringe litt tid i nyorienteringsfasen så lenge jeg ikke tar alt for mange turer tilbake og finner mer trygghet i å bare si; ja, men – hvis bare… Jeg kan faktisk senke guarden nå. Jeg er da modig – ikke motløs lenger. Det er mitt valg – ikke andres! Og andres valg er ikke min sak.

Dette var tøft, men jeg trengte dette – bli satt til veggs, tenke og reflekter. Kunnskap gjør faktisk vondt inn imellom. Det smertefulle gjør meg sterkere og mer kamplysten. Jeg er ingen skyteskive lenger, og situasjoner kan være tøffe. Men jeg gir ikke opp. Å leve er ikke for pingler, men jeg har da stå-på-vilje. Selvtilliten vokser for hvert skritt jeg tar – utvikling og mestringsfølelse: Klart jeg duger!

Jeg er sannelig heldig som har noen som viser meg styrken jeg faktisk har inni meg selv. Noen jeg kan sitte rundt bålplassen med, gi og få varme – kjenne samhørighet. Og jeg vet nå at: Bare jeg selv kan sette meg fri!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s