Det er med vemod jeg sitter her og skriver nå, men også enorm glede og takknemlighet. Jeg er vemodig etter endt ANTA-kurs. Uten å ha googlet betydningen av ordet vemodig, foruten at jeg vet det betyr trist, så har jeg laget meg min egen forståelse av ordet. Ve betyr jo smerte og modig trenger jeg ikke forklare nærmere. Konklusjonen min er derfor at jeg har vist mot og styrke ved å stå i smerten disse dagene. Det å gå tilbake, plassere følelsene og finne alle de bakenforliggende årsakene har vært smertefullt, men jeg var modig nok og sto i det. Gjennom andres sterke og følelsesladede historier har tårene renset – vemodet har vist veien til de indre kreftene. Vi har alle vist vår styrke gjennom ærlig sårbarhet.
Det er med glede jeg tenker tilbake, til da vi alle mottok beviset på fullført kurs – kurs i livsmestring og dyrebar kunnskap om hvordan bedre forstå vår avhengighetssykdom. Alt dette har betydning for min utvikling videre slik at mitt mål i livet, det å selv kunne bidra å formidle denne kunnskapen videre blir en realitet en gang i fremtiden. Jeg tar disse små skrittene, noen ganger et byks, slik dette kurset føles som – et gigantisk hopp framover. Selv om jeg har gått kurset før, så var det liksom et annet kurs siden jeg nå er på et helt annet sted i livet til tros for at det bare er seks måneder siden det forrige. Jeg har modnet litt mer, funnet nye innfallsvinkler. Jeg reflekterer også ut ifra de andre deltagernes synspunkter. Jeg er i endring og kanskje enda mer våken og mottagelig for impulser og inntrykk fra lederhold og likemenn og kvinner som deltok denne gangen. Jeg kjenner en dyp takknemlighet til at vemodet siger på. Jeg kjenner meg stolt som har delt glede og sorg, vellyst og smerte med de fantastiske kursdeltagerne, som har gitt meg så mye – dette vokser jeg enormt mye på.
Godt å vite, på en måte, at jeg ikke er den som er i sentrum lenger, da jeg trodde jeg var verdens navle og alt skulle dreie seg om meg og mine behov. Det trollet sprakk egentlig for lenge siden, men likevel fikk jeg noen flash-backs – minner i forhold til temaer og andres delinger. Ting må modnes og jeg må modnes – jeg har modnet. Jeg modnes ved å speile meg i andre, ved å lytte og lære om kroppens funksjoner, ikke minst hjernen som er kjernen til det meste som skjer på godt og vondt. Det er vrient, vanskelig og smertefullt og gå i seg selv, virkelig kjenne etter og se tilbake. Ikke bare se og minnes, men føle, liksom være tilbake til da det virkelig skjedde. Barndom, oppvekst, familieforhold, menneskemøter, situasjoner, sosiale settinger, angsten og frykten for hva morgendagen vil bringe. Jeg, i likhet med de fleste andre klarte å formidle, si det høyt overfor alle de andre. Det vitner om og viser tegn på at vi er i prosessen – vi jobbet virkelig med oss selv.
Hva har jeg så lært denne uken? Massevis, og alt kan jeg ikke skrive om. Noe ble også en repetisjon fra forrige kurs, men jeg trenger repeteringer – om og om igjen, helst inn med teskje. Selv om jeg vet jeg har en lidelse, trenger jeg bekreftelser. Jeg vet jeg lider av en sykdom – avhengighet, og mitt misbruk var symptomet på lidelsen. I dag slipper jeg å ty til alkohol når noe eller noen gjør meg usikker, for jeg har fått muligheten til å slippe å ruse meg. Nå klarer jeg å ta stilling til alle vanskene, jeg fornekter de ikke, men jeg kan velge de bort og erstatte de med noe positivt. Likevel behøver jeg å være på vakt, for om alkoholen ikke lenger gir meg sug, så kan andre substanser eller aktiviteter prøve å ta plass i mitt hode. Amygdalaen sørger for det, dens superminnelager er stort, men jeg kan lure den ved gjentatte endringer av mine mønster. Jeg vet jo hva sjokoladen kan gjøre med meg, klar beskjed på forrige kurs, men trengte påminnelsen. Hjernen min er ikke så opptatt av navnet på det jeg kjenner èn ukontrollert dragning mot, men den ønsker seg bare effekten av stoffet – selve rusfølelsen, ekstase eller ro. Jeg vet nå at når jeg kjenner meg stresset, redd eller urolig så fyrer jeg meg selv opp, og det er i disse situasjonene jeg bør unngå for ikke å gafle i meg sjokolade eller jobbe i overkant mye. Kortisolet trenger stabilisering, men sjokoladen for eksempel hisser meg bare mer opp, så det beste er å gå en av mine daglige turer. Jammen godt å bli påminnet på dette, og å få bekreftet det nok en gang at rusleturer er bra for både kropp og sjel og hjernen.
Jeg har, og sikkert de fleste andre deltagerne også, innsett at vi må ta konsekvensene, og nå kan de bare bli bedre, mesteparten av dem vertfall, om vi plasserer følelsene der de hører hjemme og får jobbet oss gjennom vanskelighetene. Vi må tillate hverandre og komme gjennom lidelsen – «den mørke natten», og ikke hindre smerten i å komme ut. Jeg må tåle å høre sannheten om hvordan jeg var, men jeg skal ikke måtte tåle at det blir hengende ved meg og brukt mot meg når ulike situasjoner kan dukke opp. Det er mitt ansvar å gjøre opp for mine feil og skader jeg har påført andre, og samarbeid om løsningen, hvordan jeg og mine nærmeste ønsker å ha det fremover enes vi best om i fellesskap. Jeg er ansvarlig for å fortelle hvordan jeg ønsker min tilfriskning og de pårørende behøver å dele om sine behov.
Det er også noen som har forvoldt meg mye vondt opp gjennom årenes løp, men om de ikke ønsker min tilgivelse er det ene og alene deres ansvar å rette opp sine feiltrinn som best mulig. Jeg er ikke ansvarlig for andres tilkortkommenheter, kun mine. Det blir ikke nytt liv uten smerte, slik et nyfødt barn blir forløst gjennom smerte. Vi trenger alle å stoppe opp, akseptere hverandre og hverandres sårbarheter og fremtidsutsikter. Fortid er fortid, den legger vi bort, selv om døren til den ikke lukkes. Jeg trenger for eksempel å vite hvilke (u)vaner som skal endres, følelser som skal bearbeides for best mulig kunne komme meg vider dit jeg vil. At vi alle skal komme oss videre. Forsoning er vel det riktige ordet i denne sammenhengen. Og forsoning kan være smertelig og sårt, til og med by på sorg eller mest glede får jeg håpe – til slutt.
Fra jeg var i tolvårsalderen, da jeg begynte å samle opp erfaringer, slik alle vi mennesker gjør, skulle man tro at hodet var fullt. Det fungerer nok ikke slik, men jeg er sikkert med på å regulere innholdet ved å dele av mine erfaringer, gi noe av det videre. Denne uke har jeg gjort nettopp det. Det er bare det at jeg har fylt på med nytt fra andre. Det er slik det skal være – vi deler med hverandre, bytter det vi har «brukt opp» med noe annet vi selv trenger mer av eller noe vi ikke hadde fra før i det hele tatt. Sammen kan vi gjøre en forskjell for hverandre, for alene er vi intet. Kanskje var det derfor jeg var redd for å miste, redd for å miste noe jeg aldri hadde hatt, denne følelsen av å være delaktig og kjenne samhørighet, bli satt pris på og verdsatt slik som nå. Dette var nok en medvirkende årsak til at jeg drakk. Nå konkurrerer denne fellesskapsfølelsen bort trangen til å ruse meg – jeg trenger ikke ruse meg for å kjenne velvære og det å bli godtatt. Derfor behøver jeg å finne flest mulig bakenforliggende årsaker til mange av de følelsene jeg ikke helt klarer å plassere i dag. Takket være dette kurset har jeg blitt adskillig bedre. Jeg har leita dem fram i felleskap på en måte. Delt på vanskelighetene, smerten, uroen og frykten.
Jeg trenger påminnelser. Jeg trenger andre som tør å si ifra. Jeg trenger andre som forteller hvordan de fant veien ut av mørket. Jeg trenger å høre at det vil være smertefullt, for det gjør ond når knopper brister…
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 