Skam

Jeg var på en fagpolitisk debatt i går i regi av RIO (Rusmisbrukernes Interesse Organisasjon). Den hadde overskriften: Piker, vin og skam. Jeg var en av de som ble diskutert, en som brukte vinen til å flykte fra skammen, men skammen innhentet meg alltid…

Vi går snart inn i en travel måned, desember, hvor mange av oss kvinner strever med å skape noe finere, noe bedre. Vi kjøper oss lykke; gaver, stæsj og julegoder. Selv rusmisbrukerne «kjøper» seg lykke, en kortvarig lykke. Jeg var selv en av dem – jeg kjøpte meg fri ved å gi bort dyre julegaver, pyntet og ordnet, men aller mest ved å tylle i meg alkohol. Det var skammen – i det skjulte, den som tæret meg i hel, men som holdt liv i kong alkohol. Jeg forsto ikke omfanget av skaden jeg påførte egne barn, bare fortsatte å manipulere alle rundt meg, hele systemet. Jeg gjemte meg bort i selvmedlidenhet, jeg skjulte meg i skyld og skam, men aller mest ville jeg bli sett.

Janteloven rådde, skulle ikke stikke meg ut på noen som helst måte. Skulle heller ikke være en taper, ikke vise at jeg hadde problemer jeg selv ikke kunne hanskes med. Som kvinne var det heller ikke godtatt å drikke for mye, bare nippe til vinglasset og være prektig. I de finere kretser var jeg som alle andre, for å ikke bli sett ned på, men hjemme var det ingen som så meg. I lengden gikk det jo ikke, jeg var jo ingen vinnipper, forsto ikke vitsen. Jeg fikk etter hvert stempelet, selv om ingen sa det høyt, ikke til meg – jeg var en alkoholiker, og jeg brydde meg ikke, jeg ga F i andres syn. Selvfølgelig brydde jeg meg innerst inne – skylden og skammen gnog.  Jeg drakk meg ned til skammen og så ned på alle andre – det var jo deres feil…

Kvinner drikker mer enn før. De skjuler sitt misbruk i syklubber, men det er lite korssting og strikkeoppskrifter som deles på sammenkomstene deres nå. Mest tapas og vin. Kvinner lever sine mange «liv», de skal strekke til over alt – være perfekte og stå i mannsverdenen uten å mukke. Slik det nå har blitt skal man helst ikke drikke for mye åpenlyst, så kvinners rusmisbruk har blitt et mer blandingsmisbruk med piller og alkohol, for å skjule.  Jeg tror det foregår enda mer i de tusen hjem, bortgjemt bakenfor raden av Ferrante og Moyes bøker. Samfunnsmessig blir alkoholen glemt for den angår oss alle, det er legalt og for de fleste er den ikke et problem. Men faktumet er jo at alkoholen ødelegger mest. Forstår hjelpeapparatet omfanget? Vet de nok om det skjulte misbruket? Etter gårdagen debatt virker det ikke slik. Selv blant politikere er alkoholen et nødvendig onde.

Alt presse som pålegges kvinner eller som vi kvinner legger på oss selv er det mange som har psykiske problemer. Historisk sett har det også økt. Kvinnerollen har endret seg i takt med industrialiseringen og den tekniske utviklingen. Fra å være «bare» husmor, gjennom selvrealisering til å bli topp karriere kvinne – hus, mann, barn, hund og jobb, en fullpakket hverdag som har endt opp i frustrasjon. Frustrasjon fra eget hold over sitt eget liv, men mest fra andre hold. Kvinner som drikker blir oppfattet som fiendtlige, ulykkelige, egosentriske, deprimerte, ensomme, nervøse og lite sympatiske sammenlignet med sine mannlige «kollegaer».  Jeg vil nå påstå at det er en sannhet i alt dette, for jeg kan ikke tenke meg noe verre enn en overstadig kjærring… Det har vi kanskje innsett selv, og i all denne perfeksjonismens jag, må vi jo skjule våre negative egenskaper – tar noen piller og skyller de ned med vin. Alt blir så meget bedre…

Nå var ikke jeg noen blandingsmisbruker, men like fullt strevde jeg med sosiale og psykiske problemer. Ønsket meg ut av helvetet, finne balansen mellom alkoholen og hverdagslivet, mellom misbruket og barna – ambivalensen.  Hvem var jeg som mor? Var jeg en god mor? Skylden og skammen. Skam smitter! Jeg påførte mine barn min egen skam, men jeg så det ikke. Rusen rammer hele familien og alle i familien behøver hjelp på en eller annen måte. Samfunnets krav og alles oppfatning i ulike situasjoner.  Jeg hørte om kvinner under LAR-behandling som blir møtt med krenkelser – hvor leger sier; det passer seg ikke at du blir gravid, og et barneombud som mener at disse barna ikke burde settes til verden. Er det rart kvinner sliter med synet på seg selv når de settes i bås, blir udugeliggjort og nedverdiget. Kvinner trenger hjelp uten å bli sett ned på. De trenger et hjelpeapparat som ikke avler synd og skam, men som gir ros for de små skrittene mange tar for å skape seg og barna en bedre mulighet.

Kvinner skal være akkurat passe dempede, ikke bråke for mye og være mest mulig underdanig mannen. Nei, kvinnesynet har ikke endret seg mye, dessverre. Vi fruentimrene skal beskytte, og fraskriver vi oss rollen blir vi utstøtte. Jeg var en av disse, en som måtte vise styrke, holde familien samlet, være et glansbilde utad. Ingen må vite.  Jeg kjenner meg også meget godt igjen i beskrivelsen om å ikke klare av venninneforhold. Jeg hadde ikke den grunnleggende forståelsen av å ha et avklart forhold til min mor, mine søsken og langt ifra til det å ha en kjæreste. Jeg lærte aldri relasjonsbiten. Da jeg brøt med normene, ble jeg vendt ryggen. Alkoholen ble «redningen». Jeg trodde at enkelte samfunn, slik som i vennegjengen til min bror der alkoholen var bindeleddet og hvor hver person krevde sin rett til godtagelse skulle hjelpe meg. Jeg søkte tilbake til disse miljøene, de utrygge tilknytningene, der jeg kjente meg «trygg», der hvor jeg kunne være en blant mange utstøtte, men likevel «godtatt» blant dem.

Ja, vi kvinner drikker mer. Vi skal stadig ivareta flere, ha flere oppgaver og stå i flere relasjoner. Dermed øker skammen – vi strekker ikke til. Dårlig selvbilde, ensomhet og den evinnelige runddansen. Piller og alkohol, nedsatt reguleringsevne og toleranseterskelen øker. Den dagen kvinner drikker like mye som menn er det en katastrofe hører jeg legfolk si, og jeg kan ikke annet enn å tenke; jeg drakk mang en mann under bordet. Vi er allerede på feil kurs etter mitt syn. Det er en katastrofe. Vi kvinner vil fortsette å gjemme oss i vår passive i stillhet så lenge ingen tør å snakke – ta bladet fra munnen. De fleste vet… Klart vi har angst, men alkoholikere er vi ikke. Vi tør ikke vedgå, vil ikke se det. Ingen tolererer at vi drikker for mye, og angst er mer legalt, mer godtatt. Hvorfor har vi angst? Joda, noen drikker eller ruser seg for å selvmedisinere seg, men i realiteten kom faktisk høna først.

Det etterlyses flere kjønnsspesifiserte behandlingstilbud, egne kvinneklinikker hvor kvinner slipper angsten for å møte sine «voldsmenn». Jeg var i behandling på en klinikk for både menn og kvinner, og fant det som den beste løsningen for meg. Vi er alle forskjellige, og jeg mener alle bør få velge et behandlingsopplegg som passer den enkelte best, hvor nettopp voldsutsatte kvinner skal slippe å møte sin overmann. Behandlingsapparatet må snus før det gjør mer skade. Terapeuter stiller krav til oss, vel og bra det, men det er en dobbelthet. Brukermedvirkningen drukner i synet på hvem som vet best. Helt siden 1992 har denne debatten pågått. Politikerne etterspør mer kunnskap. Jeg spør, etter alle disse årene, hele tjuesju år, hvordan kan det ha seg at de ikke har skaffet seg denne kunnskapen. Hvorfor har de ikke spurt oss, lyttet mer til oss – tatt oss mer på alvor? Jeg mener at passer ikke behandlingsmetoden brukeren, så er metoden feil. Er ikke det kunnskap nok…

Alkoholikere stigmatiseres, og kvinnelige alkiser mest. Vi blir diskriminert, et offer for eller sett på som en manipulativ, kynisk person. Vår måte å overleve på kanskje. Vi blir påført skam av andre, så av oss selv – selvstigmatisering, og når det som oftest er menn i debattene rundt hva som angår oss kvinner mest, vil vi fortsatt bli sittende fast i vår egen innsnevrede tilværelse av selvmedlidenhet. Kvinner taper i kampen om alle pakkene – dette pakkekjøret i dette pakkeforløpet. Ja, det er snart jul. Personlig er jeg ikke glad i alle disse pakkene og langt ifra dette pakkeforløpet. Lurer på hva som ligger under juletreet til alle rusmisbrukende kvinner i år jeg – for så vidt til alle rusmisbrukere som aller mest ønsker seg en hvit jul, for ikke å snakke om alle barna i de tusen hjem hvor akevitten betyr mer enn slips og sokker… , mens skammen fortsatt blir pakket inn i vatt… og lagt under juletreet…

Under juletreet legges mye skyld og skam…

4 thoughts on “Skam

  1. Hei.
    Flott blogg du har også er du veldig flink å skrive og ordlegge deg😊 Jeg har også nettopp tatt ANTA kurs, men er ikke rusfri. Men jobber mot det. Eller jeg jobber mot å få komme inn i LAR, slik at jeg kan få en normal og stabil hverdag. Jeg kommer til å følge bloggen din, for det gir motivasjon og « kan du så kan jeg». Så har jeg satt meg noen mål og strekke meg etter. Skulle ønske at alle folk hadde mer kunnskap og at det handler om avhengighetssyndrom og at det vi bruker er symptom. Ønsker deg en fin dag videre
    Linda

    Like

    1. Tusen takk Linda, stå på – dette klarer du. Og ja, avhengighetssyndromet kan selv de på klinikker svært lite om. Var en oppvåkning å komme/ være på ANTA-kurs. Ta flere kurs, så vil du se dine endringer. Heier virkelig på deg, og så flott at jeg kan bidra – gi deg håp ❤ ❤

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s