Tålmodighet!

Hvilken rett har jeg…

Jeg går inn til frisøren, og har allerede inntatt en negativ tanke når jeg ser at min faste frisør ikke har tenkt til å klippe meg: Uff, da blir det ikke slik jeg ønsker denne gangen heller… Setter meg godt til rette i stolen, muligens med en sur mine, kaster et blikk bakover i salongen og møter blikket til min faste klipperske. Den østeuropeiske damen spør på sin gebrokne norsk: Hva vil du gjøre? Stusse litt svarer jeg mens jeg prøver å forklare mer nøyaktig hvordan jeg ikke vil ha det. Hva? Jeg hørte stemmen min, selv om jeg prøvde å ta meg sammen og ikke vise min skuffelse. Likevel hadde jeg allerede dømt henne og hennes ferdigheter. Jeg gikk inn i en posisjon som om jeg visste at dette ville ikke bli bra.

Så mye? Hun holder hårtuppene mine mellom fingrene, tilmåler, jeg studerer og forteller at panneluggen vil jeg ha kortere, men ikke resten av håret, bare stusse. Forstår hun virkelig ikke hva jeg mener, tenker jeg oppgitt. Kunne ikke bare hun andre komme meg til unnsetning, hun som vet hvordan jeg ønsker det… Damen, fortsatt hyggelig, spør meg stadig mens hun klipper i vei. Jeg gjør henne usikker og hun vil nødig skuffe meg. Jeg ser det. Hva er det jeg gjør? Tar jeg fra denne damen hennes selvfølelse? Dømmer jeg henne? Tror jeg virkelig ikke at hun gjør så godt hun kan? Det slår meg, live-sendingen til Julie W. i morges, om det å baksnakke. Der sitter jeg og oppe i hodet mitt «snakker» jeg nedsettende om denne kvinnen jeg ikke kjenner, «påstår» at hun ikke kan jobben sin. Hun prøver i realiteten å gjøre meg fornøyd, men øynene mine viser noe helt annet, min skuffelse. Selv om hun fremstår myndig, ganske storvokst og sikkert mye sterkere enn meg i kamp, så er min fremtreden i ferd med å ta fra henne motet. Unnselig sier hun: Sånn… burde kanskje ta litt mer her… hva med tynnesaksen… er du fornøyd slik? Jeg vrir på hodet, studerer, nikker litt og sier at det ser greit ut – ta litt voks i du så blir det bra… Har du hørt!

Jeg reiser meg fra stolen, og rask på pletten kommer min faste frisørdame bort, spør om jeg er fornøyd og jeg gjør bob-bob tegn. Og da var det i gang, jeg ser det på minen hennes, jeg er en vanskelig kunde, en kravstor og umulig kunde. Det er nettopp det jeg er. Forsvarsmekanismene trår til. Stopp! Spol tilbake og ta det fra begynnelsen nå. Snu det eventuelle negative til det positive. Klart hun andre skulle klippe meg, må jo øve for å bli bedre og ikke minst for å bli kjent med meg også, vite hva jeg ønsker til eventuelt neste gang hun må klippe meg om min frisør er borte. Jeg begir meg ut i forklaringen, skulle gjerne hatt det slik og slik, men dette er helt fint. Jeg ser hun er undrende, tror meg nok ikke helt, og kroppsspråket mitt forteller sikker noe helt annet enn det jeg sier, det jeg tenker… Hun leter fram et bilde, akkurat samme bilde jeg tidligere en gang hadde vist henne; ja, slik ville jeg ha det! De smiler, konverserer på sitt morsmål, jeg forstår ikke et kvekk, er det den umulige kunden de snakker om… Med rette!

Jeg fikk som fortjent: Du behøver å spare enda mer for at vi skal kunne klippe deg til ønsket frisyre. Håret ditt trenger mer fylde, litt hårføning og gele eller spray, så blir det mye annerledes, for fasongen er den samme som på bildet, men du er deg og hun er seg. Ja, klart det, jeg er jo ikke som den filmskuespilleren på bilde, hva var det nå hun het igjen, nei, samme det. Jeg blir med ett grepet, merker at jeg ønsker å be om forlatelse. Hun kommer meg i forkjøpet: Du skulle bare sagt det med det samme, for vi forstår. Jeg kjenner jeg krymper, blir medfølende og svarer tilslutt at jeg forstår, beklager, sier takk, betaler og går. Ute på fortauet kjenner jeg meg ussel – jeg hadde såret dem begge, tråkket på deres verdighet. Hvem var jeg som oppførte meg slik? Hvilken rett hadde jeg til å forlange? Klart jeg kan si hva jeg ønsker, hvordan jeg vil ha frisyren, men de kan jo ikke trylle – jeg forstår jo det, og jeg kunne bare vært hyggelig, vist dem respekt. Hva hadde det kostet meg å smile litt mer og dermed muliggjort det å komme til enighet på en mer medmenneskelig måte og ikke slik som nå, slik jeg faktisk har oppført meg før – det går ikke an!

Jeg behøver å utvise toleranse og tålmodighet, ikke minst respektere andre for deres rettigheter, kunnskaper og ferdigheter. Jeg tar selvkritikk. I det jeg setter meg på bussen hjem tenker jeg at jeg burde ha gått tilbake, bedt om unnskyld for min oppførsel. Egoistisk av meg og bare dra, men jeg ville hjem. Det er lov å begå feil, det er menneskelig, men når jeg erkjenner feilene behøver også å rette de opp og ikke bare «blåse de bort». Jeg viste dem urett, og jeg prøver å rettferdiggjøre meg selv – snakk om urett. Jeg leter fram telefonnummeret til frisørsalongen, taster inn tallene: Hei, det er jeg som nettopp var inne hos dere – jeg beklager så mye min oppførsel, langt i fra en fin måte å behandle hun som prøvde så godt hun kunne å gjøre meg tilfreds. Beklager! – Takk for din forståelse og nei, det går helt fint. Da sier hun det, det jeg trengte å høre – du må ha litt mer tålmodighet vet du, la håret vokse enda mer så blir det lettere å få til et ønsket resultat også.

Tålmodighet ja… Jeg forstår, og jeg vet det innerst inne, så hvorfor blir jeg denne fæle personen, den jeg ikke liker, den jeg selv ikke vil møte, som gjør meg usikker, andre usikre? Jeg behøver å vise tålmodighet med de som fortsatt er i læringsprosessen – de som ønsker rettledelse, ikke pekefinger og irritasjon. Hvordan ønsker jeg selv å bli møtt? Med forståelse og godvilje – med omtanke og ikke minst et smil! Jeg ønsker å bli forklart på en forståelig måte, en oppbyggende måte og ikke med en undertone som kan tolkes dithen at andre ikke har troen på meg. Det var snarere den rake motsetningen jeg fremsto som i frisørstolen. Jeg vet flere er som meg, at de kan behandle noen med «avmakt», og alle trenger nok å gå i seg selv fra tid til annen. Men det er ikke sakens kjerne. Det er meg selv jeg må se på, ikke alle andre. Jeg er ansvarlig for mine handlinger, og ansvarlig for å endre mine holdninger. Selvfølgelig har jeg rett til å si hva jeg ønsker meg, enten det dreier seg om en frisyre eller noe av mer alvorlig art, men på en langt mer hyggelig måte. Gode resultater oppnås best med velvilje og et smil, en hyggelig kommentar, en som vil bidra til utvikling.

Hadde jeg gjort fremskritt om andre ikke hadde hatt tålmodighet med meg, gitt meg ros og oppmuntrende ord? Hvor hadde jeg vært om ingen hadde hatt troen på meg og bygget opp mitt selvbilde til å selv få tilbake troen på meg?

Hva ser jeg? Hvem er jeg? Hvordan fremstår jeg?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s