Det viktigste i livet – kjærlighet…

Jeg vet ikke helt om det er jeg som er den heldige eller de rundt meg som er de heldige. At de får oppleve meg i en «ny» utgave eller jeg som får oppleve samhørighet igjen. Ikke alle er like heldige som meg, at de har eller har hatt mennesker som bryr seg. Selv om det var mitt valg og jeg selv som måtte gjøre jobben for å bli nykter, og dermed bli en medborger og et medmenneske igjen, var det godt å vite at noen var der – noen som ventet på meg. Det å få lov til å være en bidragsyter, en venn, en datter, en kjæreste, en mamma og en mormor er den største gaven jeg har fått, at de ga meg tilliten er en påminner om hva som er verdifullt og verdt å ta vare på her i livet – de små gledene som blir til de store opplevelsene, til selve livet. Det som fort glemmes er at selv da jeg ruset meg var jeg en medborger og et medmenneske.

Jeg er takknemlig for at jeg våget å stå i smerten for å kunne oppleve hvor fantastisk livet er. Dessverre er ikke alle sterke nok til å takle ulike nederlag eller skuffelser, langt mindre all smerten som livet faktisk byr på – jeg selv har stått i den og jeg var villig til å stå i det enda litt til for å kunne få det bedre – tilfriskning er også smertelig og tidkrevende.

Stadig blir jeg påminnet at livet tar og gir, senest i forrige uke da jeg leste om at rusen nok en gang hadde tatt et liv. En person hadde enten gitt opp kampen eller nådeløst blitt frarøvet sjansen til å fortsette livet på jorden – rusen ble den seirende djevel. Noen mistet kanskje en nær venn, en kjær sønn, en ektemann eller kjæreste, eller kan hende var personen «helt alene», en person som ikke fikk den kjærligheten den så sårt drømte om. Kanskje var dette den utveien, som personen selv så som den eneste utveien til endelig å få fred.  Det er vanskelig for mange, vanskelig å forstå, vondt å erkjenne, vondt å miste og sorgen er den samme uansett hvordan personen døde. Jeg kan forstå, men samtidig kan jeg ikke; det er uvirkelig når noen «velger å dø for å kunne leve». Det vitner om at det fortsatt er mange som står ute i kulden med kun èn fyrstikk, de står alene utenfor stuevinduet og ser inn på andres overflod – der de uten medfølelse bor, de som vendte dem ryggen, der det egentlig er mere kaldt, hos de uten kjærlighet…

——-

Rusavhengighet er en progressiv, dødelig sykdom, den er reversibel og jeg må leve med den resten av livet, men jeg lever godt med den så lenge jeg tar alle forhåndsregler. Det vil komme vanskelige dager, det vil bli mer smerte, men det er opp til meg hvordan jeg vil ha min fremtid. Mitt liv er mitt ansvar, slik andre er ansvarlig for sine liv. Derfor er det vondt å se at noen ikke har fått muligheten til å utvikle denne forståelsen gjennom kjærlig medmenneskelighet og omsorg. Noen har kanskje «valgt» bort personer som betydde noe og rusen ble etter hvert for eiersyk og snøret grepet for hardt til at personen klarte å løsrive seg igjen. Da er det viktig å ha noen som bærer håpet. Uten andres raushet og vennlighet hadde heller ikke jeg sett meg i stand til å klare det, til å se meg selv som en verdifull person. Jeg kan nå være et forbilde, en andre kan søke trøst og trygghet hos og hvor min forhistorie, med all tilhørende smerte, har gjort meg styrket i min tro på at jeg kan bidra til vekst for disse. Nå kan de høste av den kjærligheten jeg fikk – jeg gir den tilbake.

Ja, det er kort vei mellom sorg og glede, liv og død. Jeg har selv mistet noen som sto meg nær, og jeg kan forestille meg hvordan det ville være om jeg var den personen noen måtte sørge over. Er sorgen annerledes om personen som døde tok sitt eget liv, om rusen drepte personen eller om personen døde naturlig eller av en annen sykdom? Jeg tenker, uten å vite, for jeg har ikke mistet noen nærstående til rusen, men jeg prøver å sette meg inn i den type sorg: at en person som blir revet bort av rusen, som dør av en overdose eller drikker seg til døde, kanskje blir sørget over med en form for medlidenhet, en slags takknemlighet for at både personen selv slapp all smerten og de pårørende sin smertelige omtanke og usikkerhet – sitt savn til aldri å kunne gi av sin kjærlighet. Uansett har vi ingen å miste og sorgen trenger å anerkjennes og bearbeides.

Jeg har selv blitt møtt med urett og vold, blitt mobbet og kuet til stillhet og flyktet inn i rusen, den som til tider holdt meg opp – som var min trøst i all ensomheten. Men jeg hadde det grunnleggende iboende i meg, kjærligheten gitt av andre, den som fikk meg til å velge å ville leve og gi tilbake denne kjærligheten. Da er det vanskelig og tungt å høre og forstå eller godta at andre ikke har blitt gitt den samme muligheten, at noen ikke finner livet verdt å leve fordi ingen ser, ingen viser medmenneskelighet og omsorg. Det at rusen var den eneste som var der for dem, men at dens kraft ble for sterk til å ta kampen, til å seire og reise seg fra «dødsleiet». Jeg klarte å finne lyspunkt og innse at mine dager var ikke talte – jeg ville leve…

Var det rusen eller var det samfunnet som drepte? Var det vårt kalde samfunn med utenforskap, hån og nedverdigelse som tok alle disse livene til de som fant sin eneste trøst i flasken eller sprøytespissen? Disse korsene på mang en grav – til de glemte, de tilsidesatte, til de som ikke fikk vist sin kjærlighet siden ingen viste dem kjærligheten. Gravene ingen besøker vitner om at vi har forvist kjærligheten… Det er lett å si: de ga opp, det måtte skje – kunne ikke annet vente, men hvilken rett har de til å dømme og glemme! En person som selv ikke har sett døden i hvitøye eller som vet hvilke krefter som rusavhengige må hanskes med, har ingen mulighet til å forstå, men å dømme skal de holde seg for gode til. Det river langt inn i hjerteroten å høre noen uttale: de fikk som fortjent. Hvor er nestekjærligheten – det viktigste i livet!?