Det gode liv…

Alltid kunnskapssøkende, så jeg dro til fagdag om eldre og helse i regi av, og som faglig ansvarlig KoRus Oslo, målrettet mot helsepersonell hovedsakelig ansatt i Oslo Kommune. Mitt mål var å erverve meg enda mer forståelse for hva rusmidler gjør med en aldrende kropp, ikke minst hjernen, som allerede ved trettiårsalderen begynner å «forfalle», men ikke blir merkbart før over fylte sytti. Ja, alle vil vi leve lenge, men ingen vil bli gamle!

Jeg hadde fått dispensasjon, siden jeg verken er ansatt i Oslo Kommunes Velferdsetat eller utfører mitt yrke som miljøarbeider innen rus og psykiatri noe sted annet enn å bedrive informasjon- og motivasjonsarbeid gjennom min blogg.

Fagdagen ble avholdt i Nationalteaterets konferansesenter og Runa Frydenlund, ansatt som spesialkonsulent for Kompetansesenteret Rus – Oslo ønsket meg velkommen: Ja, jeg husker din henvendelse, så fint du kom, for vi blir ikke mange. De kommuneansatte innen helse har dessverre ikke tid. Har ikke tid tenkte jeg. Burde det ikke blitt organisert slik at alle som jobber med eldre i Oslo kunne overvære dette, at alle ble «beordret», for dette er jo så viktig. Spesielt for hjemmetjenesten, de som møter de eldre daglig. Det blir liksom ikke mindre eldre i fremtiden og de slutter heller ikke å nyte sine vinglass og fastlegene deres vil også i fremtiden skrive ut resepter på sovemedisin eller beroligende piller. Men da vet muligens de hjemmetjenesteansatte nok da!

Gjør meg noen tanker før oppstart mens deltagerne «strømmer» på. De aldrende, er det den såkalte dessertgenerasjonen, og den nye party-generasjonen, de som svelger ned panacottaen med hetvin eller drikker cognac til kaffen? Kanskje er det også alle «sekstiåtterne» som nok en gang prøver å slå ut håret så blomsterkransen fyker av gårde og blir liggende i hjørnet av den nedstøvete førtito kvadratmeter «store» kommunale leiligheten. Peace, love and wine! I det en mannsperson fra Velferdsetaten og byrådet begynner å snakke forstår jeg at det faktisk gjelder dem alle, både de rike, arbeiderklassen og sosialklientene, og det var egentlig ikke noe nytt.

Faglig praksis er ikke nøytral, sier kommunepolitikeren og fortsetter med å påpeke at det kan være utfordrende for alle som daglig er i kontakt med de eldre å snakke om deres alkoholvaner. Som hjemmehjelp eller hjemmesykepleier er det viktig å kunne informere brukerne om hva for eksempel kombinasjonen alkohol og smertestillende medikamenter, sovemedisiner og andre vanedannende medikamenter gjør med kroppen. Det må gjøres til rutiner for å normalisere det å kunne snakke om disse ømtålige og tabubelagte temaene.  Nettopp, så hvorfor er det ikke flere her for å bli påminnet og ikke minst for å lære hvordan gripe fatt i de mange situasjonene de sannsynligvis møter på – hvor de eldre pleies for brukne lårhalser og hofter, forstuede ankler og forslåtte kropper fulle av blåmerker, hvor middagsmaten fortsatt ligger i plastemballasjen fra i går og tomflaske forsøkt gjemt bak plastikkblomstene i vinduskarmen.

Jeg blir oppgitt når jeg hører byråden forteller hvor oppgitte de eldre selv er fordi tingene ikke går som planlagt i deres hverdag der de strever i all sin ensomhet. Det er ikke enkelt å bli pensjonist og ikke lenger ha en jobb å gå til. Det er vondt å bli sittende igjen alene når ektefellen dør, og andre familiemedlemmer ikke har tid. Det er slettes ikke enkelt å bli gammel, selv om dette ikke gjelder alle – det må presiseres, for de fleste fortsetter å leve normale liv. Men mange sliter med store tapsfølelser og sorg. De stenger seg inne, blir ikke lenger sosialt aktive og mange klarer heller ikke lenger å fortsette med aktiviteter de før pleide på grunn av kroppslige plager. Derfor er det også slik at det rekvireres mange ulike tabletter for at de skal slippe all smerten, angsten, tilkortkommenheten og søvnløsheten.

Så hvem sitt ansvar er det å fortelle dem at hverken de «uskyldige» paracet-tablettene eller antidepressiva og sovemedisiner ikke skal kombineres med alkohol? Egentlig er det vel fastlegen som er hovedansvarlig, men når de ikke har tatt seg bryderiet med og undersøkt nøye nok pasientens alkoholvaner, tatt seg tid til å spørre eller fordi de ikke våger å spørre, våger å bry seg, da blir det hjemmehjelpens ansvar. Det høres ikke ut som heller ikke de går gjennom sjekklisten på sine daglige hjemmebesøksrunder. Her er det vel tid og penger som oftest setter en stopper for hvordan hver enkelt av de eldre blir møtt og ivaretatt, og jeg ønsker ikke å angripe eller anklage de fagkyndige, men det koster så lite å sette av noen minutter til en omtenksom prat, selv hvor hektisk arbeidsdagen er. Ikke minst vil jeg tro det er mer lønnsomt på sikt.

Ofte er det dessverre slik at de hjelpetrengende blir møtt med manglende forståelse for hvorfor deres tilværelse har blitt som den er. Det er nettopp dette jeg etterlyser – mer opplysning gjennom respektfull og ikke-krenkende samtaler der den hjelpetrengende blir møtt med anerkjennelse av helsepersonell som stiller seg åpne, og samtidig uten å pålegge skyld og skam eller med en mine av stakkar, det er synd på deg… Det er den bakenforliggende årsaken som må angripes og gjøres noe med – hva handler rusproblemet egentlig om? Den aldrende trenger kunnskap og rettledelse om hvordan leve sitt liv, hvordan komme seg ut å møte andre likesinnede eller yngre mennesker for den saks skyld og dermed unngå å bli enda en ny person på statistikken over rusavhengige eldre. Det trenger en forståelse for hva alle tapene i deres liv kan medføre og en grunnleggende innføring i faren ved å blande piller og alkohol.

Runa Frydenlund kan fortelle, og ikke noe som forundret meg at de eldre i dag drikker mer, spesielt kvinnene. Det er en kjensgjerning at da pappvinen gjorde sitt inntog på nittitallet ble det langt billigere og enklere å skjule sitt drikkemønster, og kan hende en medvirkende årsak til at alkoholforbruket økte også blant den eldre generasjonen. Her kan jeg selv ærlig innrømme at jeg skjulte mitt overforbruk mye ved hjelp av nettopp vinkartongene. Med tanke på kvinnene er det også slik at flere av dem som lever alene, og med lav inntekt har et risikofylt alkoholbruk. Det er i tillegg disse som spiser flest smertestillende og beroligende midler. Faktisk dreier det seg om at det utleveres over tohundre døgndoser mer enn det burde i året. Faretruende og skremmende!

Nå er det slik at når man kommer opp i seksti-sytti års alderen har kroppen mindre «blandevann» og når man skyller piller ned med alkohol både minskes og forsterkes kroppens reaksjoner og rusen vedvarer lenger. Dette gir igjen en økt fare for forgiftning og organskader.  Ingri Østensen fra Senter for fagutvikling og forskning understreker nok en gang at de eldre mer enn andre står oftere i store livskriser; ulike tapssituasjoner, hendelser, depresjon, forvirring, ensomhet og at langt flere eldre har suicidforsøk. Alkohol og pillemisbruket på toppen skaper enda mer forvirring og ukritiske handlinger. Mange av de eldre misbrukerne manipulerer sine besøkende til å hjelpe dem med å skaffe seg alkohol og medikamenter for å dekke behovet for sin avhengighet. Derfor er det svært viktig at helsepersonell har kjennskap til hva langvarig rusavhengighet kan medføre og at abstinenstegnene inntrer omtrent tre dager etter avsluttet inntak. De må spørre seg om den eldre damens forvirring er tegn på dèlir og om eventuelle kramper har sitt utspring i medikamenter- og alkoholmisbruk. Våger de å se og spørre, se den eldres egentlige personlighet og styrke den fremfor å fremskaffe enda flere tabletter? Det er et paradoks at brukeren selv begynner å snakke om sitt forbruk dersom de bare blir spurt.

Det er, eller burde vertfall være en plikt å informere om virkningen av ulike legemidler som de eldre har i sine dosetter. Ikke alle vet at de i enkelte tilfeller ikke trenger å ta nettopp den ene smertestillende tabletten før de skal i datterens middagsselskap hvor det serveres noen glass alkoholholdige drikkevarer, og enkefru Hansen sier ikke nei takk. Eller at sovemedisinen kan ligge dersom man heller ønsker et glass vin på kvelden. Faktisk er det slik at om smertelindrende medikamenter tas uten å ha smerte gir de i stedet en rusfølelse. Det er i tillegg, og dette er viktig å vite og ikke minst viktig å overholde at sovemedisin kun er ment som korttidsbehandling, to til fire uker, og har ingen nytteeffekt ut over dette. Dessverre blir dette sjeldnere overholt og mange blir av den grunn avhengige. Sammen med vinen enkelte skyller ned sovepillen sin med blir det da en farlig miks. Ikke rart Fru Hansen er både forvirret, sløvet og ustø der hun vaklende leter etter sengen sin. Ingen fortalte henne om at alkohol og legemidler ikke skal blandes siden rusen forsterkes og gir økt sedasjon, en slags bedøvelse og minsket forståelse av situasjonen.

Marit Tveito fra Nasjonalt kompetansetjeneste for aldring og helse sier at de eldre og deres helse, spesielt med tanke på rusmiddelbruk er en nedprioritert gruppe. Det er et stort varsku at fler og fler kombinerer alkohol med alskens beroligende midler og sovetabletter. Sekstiåringer, og eldre, drikker langt oftere enn den yngre generasjonen, selv om mengden er betraktelig mindre og de drikker seg ikke beruset slik tjueåringene gjør. Uansett behøver vi å informere om farene alkoholen medfører. Være som en «komfyrvakt», vise omsorg og dele kunnskapen videre til de eldre for at de skal kunne forstå faren og redusere mengden. Ikke nødvendigvis gjøre det til et moralsk spørsmål og selv om mange har et trygt alkoholforbruk, behøver eldre å få informasjon om at alkoholen kan gi store skader i kombinasjon med piller.

Eldre er storforbrukere av vanedannende medikamenter, mest benzodiazepiner fordi de som tidligere nevnt har mange tap i livet generelt. Pensjonerte, høyt utdannede og høytstående personer klarer ikke at overgangen til det å ikke ha noe å gå til daglig. Mange av disse har allerede et uvanlig alkoholforbruk, hvor alkoholen var en «normal» del av arbeidssituasjonen. Mange får psykiske lidelser som et resultat av sin nye tilværelse, manglende sosial aktivitet og tiltaksløshet. De blir fanget i en sirkel – angst og ensomhetsfølelse og etter hvert blir deres selvmedisinering ikke på grunn av depresjon, men fordi de er avhengige. Det kan gå så langt at de er ute på det illegale markedet for å tilfredsstille sine behøv. Enkelte eldre sper også på sin økonomi med å selge sine reseptbelagte piller til andre som har større behov for dem.

Hvordan skal helsepersonell nå inn til de eldre? Hvordan ordlegge seg for at de skal forstå? En tilhører føler seg usikker i forhold til om de hun møter virkelig forstår omfanget av sine alkoholvaner og opplever at mange dekker over sitt forbruk. Lena Müller fra KoRus, Oslo ønsker å formidle at alle i hjemmetjenesten og helsetjenesten rundt de eldre i hovedsak tørre å snakke om det. Det er merkelig, synes hun, at hjelpepersonell lettere snakker om de eldres avføring og bleibruk enn om deres rusvaner. Vi må bryte dette tabuet. Tabu betyr manglende kunnskap. Vi behøver å starte tidligere, forebygge og snakke om hva man heller bør gjøre for å roe nervene, minske stresset eller skyve bort ensomhetsfølelsen. Det er ikke slik at alle aldrende slutter å leve slik man pleide da man var yrkesaktiv. Vi drar oftest med oss vårt drikkemønster inn i alderdommen og vi kopierer også hverandres drikkemønster. Det er mer sosialt akseptert med alkohol i strikkeklubber og bokklubber kombinert med vinsmaking også for de eldre. Det blir nye ritualer og nye vaner, nye drikkemønster – kontinentale drikkemønster hvor vin på torsdag ikke lenger ses på som unormalt og farlig. Derfor behøver helsepersonell å fortelle hvordan kropp og hjerne reagerer på alkohol og medikamenter når brukerne eldes. Hvordan skal de vite risikofaren om de aldri blir fortalt før det er for sent?!

Vi må ikke glemme at eldre mennesker er unge personer som har blitt eldre. Vi behøver fortsatt å vise dem respekt. De eldre trenger å bli sett, faktisk enda mer spør du meg. Vi må ha blikk for de skjulte signalene de sender ut, kunne tolke dem og finne ut hva som er galt. Da må vi spørre, uten å moralisere, men vise vår interesse. Har du det egentlig bra? Er det noe du trenger? Hvordan kan jeg hjelpe? Det meste dreier seg om å ta seg tid. Tid til å hjelpe til med å skape en strukturert hverdag, bistå med å komme seg ut i aktiviteter og skape en bedre livskvalitet i pensjonistens hverdag. Kort sagt: Ta seg tid til å se og snakke uten å pålegge eller bebreide. Dermed kan man påvirke til at den eldre får en konstruktiv frisk og meningsfull tilværelse – en mer vellykket aldring. Virkelig leve det gode liv…

Jeg skulle ønske at flere fikk denne kunnskapen, spesielt de eldre og derfor burde helsepersonell bli mer søkende etter kunnskapen og å formidle den videre til de eldre i dag og den kommende eldre generasjoner. Om ti år er det kanskje de eldre som har blitt den «nye vinen», men ensomme, rusavhengige mennesker lever jo kortere…

Det er vår plikt å opplyse og informere…

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s