Tilstedeværelse – stjerne i eget liv!

En god ting kan ikke sies for ofte og en god person, eller det gjelder alle personer, kan ikke fremsnakkes for ofte, for det finnes noe godt i oss alle. I dag skal jeg trekke fram en metode og kvinnen bak og fremsnakke dem. Det dreier seg om OLSSMetoden og Vibeke Olss, som startet å holde disse begeistrende foredragene for omtrent elleve år siden. Jeg var på dette magiske foredraget nok en gang i går, for begeistring kan jeg ikke få nok av og gode opplevelser kan heller ikke gjøres for ofte.

Kvinnen, altså Vibeke, som sto foran alle oss tjuefire tilhørerne i Nordstands Hus, bergtok oss med sitt sprudlende vesen. Hvem skulle tro at hun selv hadde vært en som strevde med sitt eget selvbilde, en som kollegaene mislikte fordi hun stadig laget kvalme? Mest av alt ønsket hun å gjemme seg bort, men fremsto i stedet som en urokråke. Vibeke har også en avhengighet, men som hun nå ikke lenger er en slave av, nemlig forholdet til mat. Sine spiseforstyrrelser fikk hun hjelp til, ble utskrevet fra behandling, kvalitetssikret og klar for livet på nytt – hun så seg aldri tilbake! Hun lever sitt liv hundre prosent til fulle, vertfall tett oppunder påstår hun, for noen dager kan være litt mer regntunge og grå. Men da bruker hun metoden, sin egen metode – OLSSMetoden. Hennes tanker gjennomgår en kjemisk reaksjon i hjernen, de omformes ved hennes egen tankevirksomhet, gjenskapes og kopieres når hun i sin indre dialog kommer ut med et annet svar, en annen væremåte. Kort sagt hun snur negative tanker til noe positivt, og blir dermed også en annen personlighet, en rakrygget og glad person. Bare prøv selv, for dette er noe alle kan gjøre. Og det virker!

Hun plukker fram rekvisitter fra bordet for å demonstrere videre, flere par med briller; stjernebriller, kjærlighetsbriller, surmulebriller, briller som siler ut negative tanker og briller jeg ikke husker hva var til, men et brillepar med do-lokk over ene brilleglasset sier vel sitt. Alle fungerer de slik at de hjelper henne med å endre syn, endre synet på sitt eget liv. Snu det negative til noe mer positivt eller bli ferdig med å irritere seg over situasjoner, handlinger eller holdninger. Det jeg ofte kaller bagateller. Hun har etter flere års erfaring programmert hjernen sin til å forstå at ulike briller skaper nye sinnsstemninger. Jeg er fasinert. Jeg vet jo at stjernebrillene jeg selv har, som jeg har fått i gave av nettopp Vibeke, de får meg til å føle meg som en stjerne.  Samtidig har jeg lært at når jeg tar de på og sier til meg selv, med høy stemme: Jeg er stjerne i mitt eget liv, så kjenner jeg forandringen inni meg. For det rare er, eller det er jo ikke så rart når jeg tenker over det, satt inn i konteksten jeg fikk der i de magiske minuttene, lyttende til Vibeke; det fungerer – jeg blir den stjerna jeg drømte om som liten. Alle barn drømmer vel om å forbli stjerner og midtpunkt, men av en eller annen grunn forsvinner den stjernestatusen på veien fram mot det voksne livet. Det er det Vibeke ønsker at vi skal finne tilbake til.

Latter i salen, alle følger oppslukt med – hun engasjerer. Hun gir oss tre liter lykke, fem kilo suksess og fem liter glede og vi får en kjempekake fylt med tilstedeværelse og begeistring. Hun overfører sin glede til oss – vi fylles av bevissthet, balanse og jeg kjenner at jeg er i bevegelse selv om jeg sitter mest stille bortsett fra når bølgen tas: Vi er stjerner i eget liv. Ja, snakk om bevisstgjøring. Jeg kjenner vertfall at jeg faller til ro – tre, to, en – pust, jeg er i balanse. Dette er som magi. Akkurat der tror jeg mange av oss følte oss som store idrettsstjerner og verdensmestere i eget liv. Jeg var som alle de andre i salen verdifull og likeverdig. På tros av alle våre forskjellige historier satt vi alle der, og ikke noen av oss, eller våre innerste hemmeligheter eller sannheter var mer viktige eller riktig enn noen andres. Der og da var vi sammen, uansett bakgrunn, om vi hadde snublet eller feilet spilte det ingen rolle. Vi var et felleskap i samhørighet takket være en kvinne – Vibeke.

 Jeg kjente på mange av mine følelser, hovedsakelig gode følelser for jeg hadde det så fint. Jeg var tilstede i meg og tilstede i felleskapet. Jeg kan jo ikke være noe for andre om jeg ikke er meg selv bevisst, tar min rolle på alvor, hovedrollen i mitt eget liv. Som Vibeke sa: Du må først spille hovedrollen i ditt eget liv og gå inn i den hundre prosent før du kan være en god birolle eller statist for andre. Hun kommer mot oss på den oransje løperen, med Oscarstatuetten i hånden, ærlig fortjent for hovedrollen i filmen: Stjerne i eget liv, og vi reiser oss i jubel, bølgen går: Stjerne i eget liv. Og det til tros for og ikke på grunn av…

Det var som om jeg fikk 1440 magiske minutter inn på min livskonto der jeg satt og applauderte, men egentlig var det bare 90 minutter, men hjernen forstår ikke forskjellen på fantasi og virkelighet likevel…

—————–

Jeg hadde blitt fylt av kjærlighet:

L – Livsgnist og livsglede

O – Optimisme

V – Verdifullhet

E – Engasjement, entusiasme og empati

På nytt hadde jeg fått magien – hun klarte det igjen, påminnelsen: Jeg vet at når jeg daglig spør meg selv om jeg er snill mot meg selv, og ærlig kan svare ja, da finner jeg kjærligheten inni meg, og da kan jeg gi fullstendig kjærlighet til alle andre. Jeg kan være konglen som sår et frø. Jeg klarer å legge bort mindreverdskompleksene – slutter og sammenligne mitt indre med andres ytre. Det dreier seg i det store og hele om mine holdninger til hverdagen rundt meg og til mennesker jeg møter. Mitt liv forandres stadig. Tilstedeværelsen gjør meg i stand til å holde jevne forandringsskritt. De karakterfeil jeg hadde oversett og ikke brydd meg om, som for eksempel mitt talent, optimismen og selvdisiplinen, viser seg å være mine virkelige positive egenskaper. Når jeg klarer å la være å uroe meg for andres ve og vel og dermed også ofrer min egen lykke, da kan jeg gjøre store framskritt. For å kunne hjelpe andre behøver jeg nemlig å sette på meg oksygenmasken selv først.  

Jeg er min egen filmskaper, jeg visualiserer. Den filmen jeg nå har laget meg i hodet og i underbevisstheten ønsker jeg å følge. For jeg skal fortsette å være en stjerne i eget liv. Kommer det dårlige dager, om jeg lar meg irritere, så blåser jeg alle negative følelser og tanker inn i en ballong, slipper den og vips så er den virkelige Heidi tilbake. Bare ved å vite hvilken person jeg er kan jeg skape den personen jeg vil bli. For hvert menneske må gå til seg selv for å lære seg livets mening…

Takk for rosene og sender de visuelt tilbake – for kjærlighet, respekt og ydmykhet!