Skal jeg be om unnskyld?

Skal vi alkoholikere alltid be om unnskyld for alle våre tilkortkommenheter og be om tilgivelse for de sårende handlingene vi har gjort – det vonde vi har påført andre, de pårørende? Dette vil jeg komme tilbake til.

Har lært meg et nytt ord; «lægging». Min forståelse av ordet, som ofte blir brukt i musikkverdenen visst nok, er at det er å akseptere at følelser kan henge litt etter, eller klare å legge de til side for en stund og ikke la de «rive meg opp», men bearbeide dem. Det kan lettere forklares med; å være en måte å distansere seg fra et problem på, ikke helt være på bølgelengde med sine emosjoner, men også akseptere og gi rom for at «slik er jeg».  Om noe er vondt og vanskelig kan man tillate seg å ta det opp med vedkommende som skapte situasjonen når den sårede føler for det.

Det er for mange pårørende viktig å kunne ha rom for å bearbeide enkelte situasjoner og sine egne følelser rundt det før man begynner å snakke om det som var opprivende for å ikke gjøre det enda mer opprivende. Å kunne klare å se hendelsen fra flere vinkler: Var det egentlig det som skjedde? Nettopp da er det viktig at vi som alkoholikere lar den pårørende få lov til å snakke, sette ord på situasjonen med sine egne ord; hva de virkelig følte i den situasjonen, som de ikke helt klarte å se og kjenne på der og da. Det er nok ofte slik at de pårørende verner seg selv ved å distansere seg fra sine emosjonelle påkjenninger, kanskje ikke alltid riktig forstår sine reaksjoner: Burde jeg reagert som jeg gjorde, burde jeg blitt sint nå?

Pårørende er i konstant beredskap, en form for motstand og ønsker å forsvare seg mot alle «farer» og negative situasjoner som alkoholikeren «drar dem inn i» uten deres egen vilje. Dessverre tar de ofte på seg velgjørerrollen, de skal ordne opp, dekke over, lyve overfor andre for å skjule og «hjelpe» den alkoholiserte.  Jeg tror nok dette mest gjelder søsken til den avhengige, at de skal skjule overfor foreldrene for at de ikke skal få enda mere å uroe seg over, for å ikke gå enda mer inn i opp-passer-rollen og dermed glemme seg selv opp i all elendigheten. Alle pårørende kan nok være naive, gå rundt å si til seg selv at; jo da, klart han kommer i dag og lete etter tegn på stemmen, prøve glorifisere eller tenke at han er bare sliten – er ikke rusa i dag… Ingen liker vel å hverken se, høre eller oppleve alle de provoserende handlingene den rusavhengige havner opp i eller mest av alt skaper selv. Vår naivitet bidrar til at vi, som pårørende febrilsk hjelper til med å ordne opp i og dekke over alt det kjipe, vonde og vanskelige – vi gjør oss selv og den avhengige en bjørnetjeneste eller vi holde liv i glørne ganske enkelt og kan nøre oppunder mer drikking.

Jeg, som de fleste alkoholikere trodde jeg at jeg var den eneste som hadde det så forferdelig – min historie var unik og absolutt den verste. Jeg ser nå, ikke bare fordi jeg har lært at slik er det ikke, men også fordi jeg selv er en pårørende. Om jeg observerer personen som det «monsteret» den gir uttrykk for å være, og til og med ønsker å være, så kan jeg letter speile meg selv i all denne elendigheten, spille med og stikke hull på boblen og dermed snu situasjonen: Ja, klart du er helt for jævlig, du er helt håpløs og ingen har det verre enn deg, men samtidig med en underbygget tone for å understreke at det ikke stemmer. Jeg prøver bare å få den andre personen til å se det usannsynlige i dens oppfatning av seg selv og sin situasjon – ufarliggjøre det på en måte og til og med kanskje le av det – le sammen med.  Som pårørende trenger jeg selv å «ufarliggjøre» situasjonen for å ikke bli dratt ned i «dritten» og selvutslette meg selv. Det er fort gjort «å bli liten» i enkelte rom og føle seg alene i sammen med andre.

Noen pårørende blir stille- stille, mens andre kan bli stille-bråkete. Jeg blir fort den stille-stille. Jeg eliminerer bort meg selv og mine følelser. Det er vel her denne «læggingen» kommer inn i bildet, men jeg tenker at jeg alt for ofte blir for lenge i denne tilværelsen, selv om det er en prosess jeg behøver å jobbe meg igjennom.  Muligens har jeg vært for føyelig og oversett meg selv i alt kaoset og krisesituasjonene, for så å plutselig overraske mange, også meg selv, når det innestengte har kommet ut – den egentlige meg kom opp i lyset. Jeg har klart å styrke mitt ego ved å ikke la den andre, altså alkoholikeren oppta all plassen i mitt liv. Ergo har jeg blitt mer observant på mine følelser, jeg dissosierer meg ikke lenger fra dem og klarer å se meg selv fra min side, mine egne behov i forhold til alt som skjer rundt meg. Det er viktig å forstå og være i kontakt med egne følelser og se at de styrkes når jeg erkjenner dem og ikke overser dem.  (http://www.fa-sett.no/filer/traumer_og_dissosiasjon.pdf).

Alkoholikeren tar ofte mye plass, alt dramaet tar plass og de rundt gjør sitt ytterste for å både skjerme seg selv og skjerme alkoholikeren for andres kommentarer og innvirkninger. Spesielt tror jeg at søsken skjuler mye, og som tidligere nevnt i forhold til foreldrene – de trenger ikke vite alt, og ikke minst muligens også for å skjerme seg selv. Pårørende, og igjen kanskje mest søsken mer enn andre i slike tilfeller, prøver sikkert å dekke over hva som skjer i familien, hva slags liv søsteren eller broren lever. De finner rom hvor de kan gjemme seg bort eller de blir overaktive, skal gjøre alt på en gang, massevis av aktiviteter og haster videre fra det ene til det andre og skyver bort de vonde tankene og følelsene. Denne typen overlevelsesstrategier går nok for en periode, men før eller senere vil alt komme fossende ut.  Verden kan oppleves som svært forvirrende. I slike situasjoner tror jeg det er viktig å ha noen de kan gå til for å snakke om hvordan de har det innerst inne, når de selv føler for det vel og merke, og ikke at de kjenner seg presset til å prate om endringene, men aller helst før det har blir «surt» og gått over til bitterhet.

For pårørende tenker jeg det er fint og bearbeidende å kunne skrive lister om hva som gnager dem, hva de har blitt sinte og etter hvert også bitre på alkoholikeren for. Ta seg alenetid og orientere seg og se tilbake – tørre å se tilbake og kjenne på hva som ulmer inni seg. Pårørende blir mange ganger styrt av alkoholikeren eller også andre personer i livet sitt, så det er viktig å finne ut hva som er egne følelser opp imot hendelser og handlinger. Stille seg spørsmål: Hva var ikke greit? Hva gjør vondt nå? Hva vil jeg jobbe videre med? Etterhvert kommer det riktige tidspunktet for å ta opp nettopp den hendelsen som ikke helt har blitt ferdig bearbeidet. Man må jobbe med seg selv, ingen kvikk-fiks for de pårørende heller. Være litt ego; nå er det meg selv jeg må fikse, mine egne følelser jeg skal håndtere, se på, føle på og ikke la andres emosjoner styre mitt valg. Pårørende har nok lett for å bli offer for andres emosjonelle forandringer, respondere på andres krangel i form av redsel eller også ta del i en krangel som i utgangspunktet ikke angikk dem. Det er nok en annen form for å overleve på, avklare og løse opp sitt eget indre kaos.

Som pårørende behøver man å vokte seg for å ikke overta all styring og bli den overordnede «maktpersonen» overfor alkoholmisbrukeren. Når personen man “passer på” blir nykter kan det oppstå problemer med å kunne plassere seg selv; hvor ble det av min funksjon som den som skal ordne opp og fikse? Da kan de fort gå inn i forhold hvor de skal redde andre folk. De søker personer som ikke helt klarer å ordne opp i eget liv, kanskje de til og med er alkoholikere som de på nytt skal fikse og ordne opp for. Det de egentlig trenger er å finne noen som kan «fikse» litt opp i deres egne liv for en stund, godta at nå behøver de selv hjelp. Da kan hende, med tiden, vil man innse at nå er tiden inne for å sette ord på sine følelser, fortelle sin sannhet om fortiden, hvordan de opplevde å være pårørende, om all usikkerheten og sviket. Uttrykke den delen av sannheten de selv ønsker å fortelle – for ingen har rett på hele sannheten. Vi eier alle våre egne følelser; mine følelser er mine «fakta» selv om det ikke er den hele fulle sannheten, men slik jeg oppfattet det der og da.

I slike situasjoner når den pårørende selv oppsøker den tørrlagte alkoholikeren er det på sin plass å oppklare, si «unnskyld», om ikke akkurat be om tilgivelse. Det viktigste er å få pratet om hva som tynger den pårørendes hjerte og hva som gnager alkoholikerens samvittighet. Jeg selv har kommet til punkt i livet, hvor bakenforliggende historier har dukket opp i yta og jeg har sett det som nødvendig å ta oppgjøret, skværet opp med den eller de personene som har vært involvert. Det er ikke slik at jeg har gått å leita etter ting å ordne opp i, men de har kommer fram naturlig og hvor jeg selv har funnet passende anledninger til å prate om det – uten å gå i forsvar, men lytte til hva den andre personen også følte i de angitte hendelsene. Det er viktig å påpeke at det er jeg selv som behøver å føle på om jeg ønsker å be om unnskyld til noen, for også som nykter eier jeg de følelsene jeg selv hadde da jeg drakk. Det var jo en bakenforliggende årsak som satte i gang de følelsene jeg ville flykte fra – de vonde hendelsene som alkoholen skyllet bort. Inntil videre kan jeg «lægge» de bort til jeg er klar, til tingene er klare for å bli bearbeidet og «behandlet».

Jeg skal ikke unnskylde meg for at jeg var meg, men for de handlingene jeg fortok meg da jeg drakk– det som påførte andre skader. Selv som alkoholiker var jeg et menneske, med mine feil og mangler vel og merke…