Penger er ikke nok…

Ingen trygghet kan kjøpes for penger!

Jeg hadde ikke et alkoholproblem, det måtte alle ha klart for seg. Jeg drakk kanskje litt mye i enkelte situasjoner, men egentlig var det fordi jeg var så sliten at jeg ble beruset. Jeg trengte alkoholen for å koble av i hverdagens stress og folkenes mas. Drakk jeg da ikke som «normale» folk – vin på fredagskveldene, vin til maten, vin mens jeg lagde maten (alle tv-kokker nipper jo til vinen mens de står ved grytene), vin ved sorg og vin ved glede – vin i ny og ne? Folk måtte forstå også, at det var jo synd på meg – alle de vanskelighetene jeg hadde hatt, all den psykiske påkjenningen.

Og så var det jula, når alle hjerter skulle glede seg. Hva var det å glede seg til? Mas-mas-mas! Orket ikke tanken på å sitte rundt et dekket bord med alskens julemat, latter og prat og bare late som ingen ting, når kroppen skrek på alkohol. Skjule skjelving og svettetokter – hele abstinensregisteret som raste gjennom kroppen og drømme seg langt vekk, dit ingen stilte spørsmål, der jeg kunne bare være meg – alene med vinkartongene mine. Så jeg fant mine unnskyldninger, lagde historier og lot familie være familie, lot dem i stikken, sviktet alle, men mest meg selv. Leverte fra meg pakkene, som jeg selvfølgelig hadde ordnet, for ingen skulle si at jeg ikke brydde meg. Jeg «kjøpte» meg fri. Ønsket dem alle en god jul, men innerst inne visste jeg at ingen ville få det, hverken de eller meg. Jeg misunnet dem egentlig, men ville ikke innrømme det. Tenk å være sammen, kjenne på familiekosen og tryggheten – jeg ønsket meg så inderlig en god jul. Nei, jeg ønsket meg ro, og jeg ønsket meg penger. Penger-penger-penger!

Jeg trodde at alle mine problemer skulle løse seg om jeg bare hadde penger, om jeg for eksempel vant i lotto eller om jeg fikk pengegave til jul eller arvet fra noen. Alt ville bli mulig om jeg hadde mye penger! Men ville det ta bort alle vanskene alkoholismen hadde på min familie? Kunne det gjøre meg nykter? Kunne det garantere lykke? Var det egentlig penger jeg ville ha? Naturligvis ikke. Det jeg virkelig ville var jo å ha det bedre. Det fantes ingenting som kunne ta bort alle problemene i mitt liv, annet enn meg selv…

Ettersom det alltid vil finnes vanskeligheter i mitt liv, som jeg må leve med, behøver jeg å akseptere dette – endre på det jeg kan og la alt annet bli. Penger kan heller ikke kjøpe sinnsro; snarere får jeg flere og nye problemer å hanskes med. Sinnsro finnes alltid innen rekkevidde, men det er mitt ansvar å søke den der den finns…

———–

Det lakker og lir mot juletid, og mange rundt i de tusen hjem sitter nok og føler på den samme følelsen som jeg gjorde da jeg drakk. De tenker: Hvordan blir denne jula? Har jeg nok å drikke på? Pårørende uroer seg, er redde og vet ikke hva som kommer – blir det ro og fred å få?

Jeg fikk nok av ensomheten, for selv om jeg for det meste har vært sammen med noen i julehøytiden har jeg aldri følt meg mer ensom enn da. Fått nok av å gå-ut-på-pub-jul, ringe-til-noen-på-telefonen-jul, sitte-alene-jul, bare-synes-synd-på-meg-selv-jul, to-alene-og-krangle-jul. Jeg ville kjenne samhørigheten igjen. Nå kan jeg fordi jeg er nykter, blitt gitt tillit og fortrolighet. Jeg kan bidra, gi og få kjærlighet. Fortsatt er jeg ikke et julemenneske – for jula er sosial, det å sitte sammen, dele gleder, snakke, le og vise omtanke. Ikke det at jeg ikke kan snakke og vise glede og omtanke, for det kan jeg, men jula skaper fortsatt en uro inni meg – en redsel for å ikke strekke til kanskje? Det å ikke være helt normal som alle de andre. Redd for å feile, gjøre og si noe galt, for at andre skal føle seg utilpass om de ikke føler de kan drikke. At jeg legger premisser for andre. Mest av alt er jeg usikker. Hva skjer inni meg? Tankene og følelsen på hvordan det var. Triggereffektene. Alt jeg vet om hva som forgår. At alle sitter og koser seg – skål for jula, for barna, pakker og julefred.

Men adventstiden setter jeg pris på – det å kunne lage noe for å glede andre, skape stemning og pynte, lage julekaker og julegodter, julegaver og julepynt. Gjøre det jeg vet jeg kan og ikke minst for å se andres øyne stråle og til og med få ros – oi, så fint du har gjort det…

Jeg ønsker meg hvit jul. Jeg ønsker meg snø på bakken, på trærne og hustakene. Mest av alt ønsker jeg meg en alkoholfri jul. Mine venner og familien tar hensyn, det er ikke det, men uansett vet jeg at juleølen og akevittglasset dukker opp i en eller annen forbindelse. Jeg kan ikke forlange at alle skal la være å drikke på grunn av meg, men vi kan sikkert komme til en enighet, om ikke annet tenke på barna som er til stede, for de bør få en hvit, fin og trygg julekveld og romjul. Jeg vet om triggerne og når pseudo-abstinensene kommer og hvorfor. Jeg vet hva jeg trenger å gjøre. Det er vel noe med å øve seg på det man ikke er så trygg og «god» på også, selv om jeg ikke trenger å utsette meg for mye av ubehaget. Jula har gjort meg utrygg og jeg har gjort jula utrygg for andre. Det er fortid, men ting tar tid og jula er vanskelig, og vil sikkert bli det om ikke i overskuelig fremtid. Så jeg øver meg hvert år og blir stadig bedre. Kanskje kan jeg bare godta at jula egentlig ikke er min greie, at jeg skal lage den god, trygg, fin og samlende for andre. Stresse ned aller mest. Kanskje når jeg aksepterer dette vil jeg selv bli tryggere. Når jeg deler om mine svakheter, mine frykter og min redsel blir vi alle mer trygge.

———

Min kjære mann går ut døra, jeg sier ha det, sikkert litt kort, muligens ergerlig, for jeg vet hva han skal. Han skal til en gammel arbeidskamerat, det årlige førjulsbesøket. Snakke om gamledager – mimre. Er jeg misunnelig? Tja, til dette med vennepraten så…  Nei, jeg vet hva han skal og jeg vet hva han får med seg hjem. En stor flaske Løitens linjeakevitt, av beste sort. Selv om jeg vet den kommer i hus, oppbevares utenfor mitt synsfelt, og bare blir åpnet opp og drukket av når jeg ikke er til stede, men jeg vet det. Det er i underbevisstheten min – ulmer og uroer meg. Det er noe med disse alkoholflaskene, også de jeg vet eksisterer i hjemmene jeg er på besøk, både i julen og resten av året. Jeg bryr meg ikke, tenker ikke over det der og da, egentlig aldri slik bevisst, men nå i julen gjør jeg det. De fleste prøver å hjelpe meg, vil ikke legge mer last til eller skape russug hos meg, men jeg vet innerst inne. Når Heidi har dratt kommer klirrende flasker, stettglass og snaps fram. Her hjemme er alt med måtehold heldigvis, og jeg vet hva som skjer når jeg ikke er til stede uansett. Dette må jeg bare leve med, godta og akseptere. Jeg trenger å bruke mine kunnskaper, vite om faresignalene og jobbe med meg selv, for dette tilhører sykdommen og vil være med meg mer eller mindre livet ut. Ingen penger kan kjøpe meg fri fra min lidelse. Bare jeg selv kan endre meg. Bare ved å forandre forandres noe…

Jeg har sendt med et glass med svartsurbærgele, for syns skyld kanskje – nei, mest for å glede og vise at jeg bryr meg, at vi bryr oss – et ønske om en god jul.