Stadig i utvikling…

Jeg er en ressurs!

Det er Lucia-dagen i dag, og det er fredag den trettende…

Jeg er ikke en overtroisk person egentlig, bare det at det jeg tenker og tror blir ofte slik. La meg forklare bedre. Dersom jeg går rundt og tenker at i dag vil jeg sikkert være uheldig, at jeg helt sikkert vil skli på glatta, så kan jeg forbanne meg på at det skjer. Jeg har innprentet hjernen på å tro at jeg er klumsete og da blir jeg nettopp det. Hjernen kan programmeres eller lures til å tenke og sette i gang handlinger ut ifra hva jeg har fortalt den. Følelsene mine påvirker hjernen, og mange vet sikkert at i enkelte tilfeller handler vi på våre følelser. Vi glemmer å bearbeide, omforme følelsene og å tenke rasjonelt før handlingen kommer. Andres meninger og synspunkter påvirker oss også.

Jeg hørte ofte at jeg var udugelig, dum, forferdelig, stygg og at jeg egentlig bare kunne «dra til helvetet».  Til å begynne med prøvde jeg å ikke ta det inn over meg, men etter hvert ble det en sannhet i det, og trodde at; ja, jeg er udugelig. Da alkoholen ble min følgesvenn forsterket den bare denne følelsen – tok meg inn i selvmedlidenheten, bitterheten og fryktens landskap. Jeg overså meg selv og jeg gikk inn i identitets- og utviklingsangst. Jeg stilte overdrevne krav til meg selv, overbelastet både kropp og sjelsliv, undertrykte mine følelser – sinne, sorg og stress, som dermed gikk over til mer plager. Skyld og skamfølelsen fikk overtaket og jeg flyktet videre inn depresjonen, som da hadde blitt resultatet av min manglende tro på meg selv, godt «oppbacket» av alkoholen. Du er verdiløs – bare drikk mer! Jeg mistet totalt evnen til å se mitt eget ansvar til meg selv og livet, og som de fleste alkoholikere eller personer med avhengighetssyndromet beskylte jeg alle andre for å være ansvarlige for mitt elendige liv. Selvfølgelig var de bakenforliggende årsakene til min manglende tiltakslyst og synet på meg selv, delvis basert på hvordan enkelte personer hadde behandlet meg, men ansvaret til å endre på min overdrevne undertrykking av selvet og mitt eget syn på tingenes tilstand lå hos meg selv.

Jeg lider av avhengighetssyndromet – sammensatt av flere symptomer; et knippe av fysiologiske, kognitive og adferdsmessige fenomener – biopsykososiale symptomer, som medførte at alkoholen fikk høyeste prioritet i mitt liv. Andre individer – familie, venner og kollegaer, interesser, arbeidsoppgaver, mine normer og egne verdier fikk ingen betydning lenger. Trangen til å drikke overgikk alle normale tanker, følelser og handlinger. Jeg mislyktes alltid i forsøk på å kontrollere eller redusere alkoholinntaket. Etterhvert orket jeg ikke anstrenge meg mer, ga opp, fordi abstinenssymptomene ble for uutholdelige, og tanken på å forlate verden gjorde meg redd samtidig som jeg ikke orket å leve heller. Nå er jeg takknemlig for at personer som betyr mye for meg i min hverdag og livet generelt, som også betydde noe da jeg drakk, men jeg klarte ikke, ville ikke se det, de ga meg aldri opp. Frøet de sådde spiret i meg og jeg tok tak – jeg ba om hjelp. Jeg orket ikke lenger å flykte fra følelsene mine.

Det er ikke vanskelig å slutte å drikke alkohol, men det er usedvanlig vanskelig å la være å begynne igjen om man ikke har den rette innstillingen og de kunnskaper som trengs for å forbli nykter. Jeg har tatt mine tilbakefall, gått på hvite knoker og prøvd ut alle mulige måter å drikke kontrollert på – til ingen nytte. Jeg trengte å «få det inn med teskje», ta den vonde lærdommen og erkjenne av at jeg var og er maktesløs overfor alkohol. Jeg har gått gradene i min tilfriskning og brukt min fortid for alt den er verdt ved å ikke lukke døren til den, men heller ikke la den bryte meg ned igjen. Noe av det mest verdifulle jeg har er min fortid fordi jeg har akseptert den og bruker den fremtidsrettet. Likepersoner har hjulpet meg framover. Jeg har vært mottagelig – takk og lov for det, og mitt ønske om å erverve meg mest mulig kunnskap og nye erfaringer har bidratt til å opprettholde mitt edrue liv. Vyer og drømmer har jeg realisert og senest nå NADA protokollen. Min åpenhet og ærlighet, først og fremst til meg selv har endret meg og bidratt til at jeg ser mulighetene som ligger foran meg. Tunge stunder og negative tanker har prøvd å stikke kjepper i hjulene, men jeg har klart å snu trenden ved å snu tankene.

Da bringer dette meg tilbake til det å «lure» hjernen til å tro noe annet enn det den har hatt for vane å tro stemmer. Nok en gang fikk jeg erfare hva jeg selv skaper og rett og slett klusser til for meg selv når mine gamle tankebaner begynner å arbeide. Som tidligere beskrevet, da jeg forrige helg var på NADA kurset, erfarte jeg tankens kraft. For tankene kom de, de jeg fryktet ville komme. Jeg hørte: “Ikke tenk”, men det var jo nettopp det jeg gjorde. Dette får jeg ikke til. Jeg er ubrukelig og vil ikke klare å gjennomføre dette. Jeg så nok en gang hva som skjer når følelser tar overhånd når gammelt grums kommer til overflaten. Jeg “møtte veggen”, alt ble feil fordi jeg plutselig var tilbake til fortiden og følte meg mislykket og totalt udugelig. Hodet bakket ut – «no connection» mellom gamlehjernen (det limbiske system), amygdalaen og frontallappen, alt ble totalt svart og ingenting var som det skulle. Jeg gikk i frysmodus for å «overleve». Før ville jeg ha flyktet, flyktet inn i rusen når jeg møtte på motgang for så å fryse og etter hvert kjempe for mine «verdier» ved å tillegge andre skylden. Nå gikk jeg altså til frysmetoden, så «flyktet» jeg ut og deretter kjempet jeg for mine rettigheter – dette vil jeg ikke, «ikke prøv deg», men jeg tok til fornuft ved å ta en time-out. Selv om jeg ønsket å forbli i selvmedlidenheten, være «der ute», ikke ville mer, gikk jeg inn i meg selv – for jeg ville jo ikke gi opp, jeg skulle klare, ville klare. En setning snudde tankegangen, troen på meg selv kom tilbake – jeg var tilbake på banen, som håndballtrener, og da vet jeg hva som trengs når man føler at man ikke mestrer – ut å prøve på nytt, stå i kampen helt ut. Og så mestret jeg.

Jeg har selv fått NADA-nåler satt på meg og vet hva som skjer i min kropp. Jeg blir både avslappet, mer konsentrert, lyttende og mottagelig for å innta mer kunnskap. Tenk å kunne gi noen den samme opplevelsen, til og med enda flere kroppslige og åndelige opplevelser av positiv art. NADA protokollen bidrar til hormonstabilisering, styrking av immunforsvar, demper abstinenssymptomer (også sen- og pseudoabstinenser) og russuget avtar. Den minsker kroppssmerter, gir bedre søvn – mindre mareritt og kramper/urolige ben, reduserer angst og depresjon, mindre irritabilitet samt at refleksjonsevnen bedres. I tillegg gir den forbedring av konsentrasjon, evne til å lytte mer, konsentrere seg bedre og man klarer å innta ny kunnskap lettere. Kan også nevne økt hukommelse og at destruktive tanker dempes, og mange flere positive effekter – i det store og hele gir den en økt velbehagsfølelse, indre harmoni og har symptomnedsettende virkninger. Til og med barn og unge som strever i hverdagen og i skolesammenheng har stor nytte av NADA. De fleste mennesker som ikke har sykdommer eller implantater som krever lavt immunforsvar kan motta NADA akupunktur, men det er viktig å påpeke at dette IKKE er sykdomsbehandling, men betingelsesløs «gjennoppretting» og et supplement til annen behandling/terapi. Engstelige, overstressede folk, personer med migrene, fibromyalgi, ADHD m.m. kan dra stor nytte av protokollen om de bare har et åpent sinn.

Nå har jeg også fått praktisert NADA protokollen på noen frivillige personer, og det rare var, eller kanskje ikke så merkelig egentlig, når jeg tenker meg om, at jeg gikk inn i min profesjon automatisk. Ingen negative tankebaner som kunne rokke ved mine evner. Ingen andre enn meg selv å stole på, ingen å spørre om hjelp så jeg var på en måte profesjonell. Jeg hadde også i løpet av denne uken, fra jeg avsluttet kurset til jeg ga den første behandlingen, fortalt meg selv at dette kan jeg, dette er jeg god på og alle punktene i ørene hvor nålene settes har blitt nøye repetert. Jeg hadde ingen frykt for å gjøre feil, ingen «freeze, flight eller fight» opplevelser. (https://snl.no/flight-fight_respons). Jeg var rolig som skjæra på tunet, nesten vertfall, bare den nyttige nervøsiteten, den som holdt meg på alerten, klar og beredt. Dette var virkelig mestringsfølelse delux. Det er heller ikke å forakte å få ros, og det fikk jeg i bøtter og spann – kjente jeg vokste, kjente gleden og stoltheten. For nå klarer jeg å høre andre fortelle meg at jeg gjorde noe bra. Det hjelper å gjenta til sitt eget speilbilde at: Jeg er bra nok!

Den største gleden og oppmuntringen var å høre hva akupunkturen hadde gjort for dem, hvordan de hadde merket forløsning i form av tårer, roen som bredte seg og kroppen som bare fløt med. Stor takk til mine «prøvekaniner». For den aller største verdien ligger i å by på meg selv og tørre å være den jeg er, gi et menneske noe av min tid i hverdagen og være et menneske andre kan stole på og føle seg trygg sammen med.

Ja, jeg er fortsatt i tilfriskning. Hele mitt fremtidige liv vil være basert på min sykdom, avhengighetssyndromet, mine erfaringer og den kunnskapen jeg søker og tar til meg. Det er hva jeg velger å gjøre i forhold til oppstående tanker, følelser og handlinger som bidrar til en fortsatt nykter hverdag uten angst og redsel for å ikke strekke til og dermed fort som svint kunne havne på galeien igjen. Min ærlighet til meg selv og erkjennelse av egne følelser og verdier – jeg kan og jeg er absolutt god nok, en ressurs for meg selv og andre bidrar i høyeste grad til å opprettholde min edruskap. Jeg bærer håpet for andre med min ærlighet og jeg tror at min egen sårbarhet, som også er min styrke, viser andre veien til sine sårbarheter og styrker. Jeg er takknemlig! «Der takknemlighet er tilstede, finnes det ikke plass til negative følelser».

Erfaring – erfaring – erfaring. Kunnskap – kunnskap – kunnskap. Utvikling – utvikling – utvikling. Det er bare ved å endre at noe endres!