Akkurat nå…

Akkurat nå, ett eller annet sted, er det en som starter sin alkoholikerkarriere uten selv å vite det. Han eller hun vet ikke at i det de tar den første slurken av glasset har de allerede trigget «alkoholgenene», som ventet på denne belønningen av en «åpenbaring». Uten selv å vite det har kroppen higet etter nettopp det glasset fordi de har nedarvet lidelsen avhengighetssyndromet.

Kanskje er det en liten pike, som nysgjerrig tar en smak av de gjenstående slantene i vinglassene etter foreldrenes førjulsfest kvelden før, eller en ung gutt som skal på sin førstereistur til julefeiring i utlandet og «smuglet» med seg en av småflaskene fra taxfreebutikken. Mulig er det en godt voksen dame som kjenner på ensomheten etter endt arbeidsliv og kommende julefeiring, men en gang i hennes tidlig ungdom eller barndom hadde hjernen allerede fått smaken på at alkoholen var løsningen på ensomhet, bitterhet og frykt. Det kan også dreie seg om mannen i trettiårene som ikke lenger holder tritt med «unggutta» i alpinbakken, hvor han tidligere hadde fått utløp for sin «innebygde» avhengighet. Det altså ingen av disse vet er at de mest sannsynlig er født med avhengighetssyndromet og det har ligget der latent eller blitt tilfredsstilt av ekstremsporten eller overtidsarbeidet. Nå er grunnlaget lagt, denne ene dråpen var starten på en fremtid i alkoholismens makt – et helvete med fysisk, psykisk og åndelig smerte, om de ikke selv setter en stopper før det er for sent.

Oftest forstår ingen av dem det før det er for sent, ikke før det har gått flerfoldige år og gnaget mange åpne, rennende sår på sjelen. Ikke engang da vil de ikke helt godta det selv om de skjønner noe er forferdelig galt og at de har et problem som allerede har skapt tonnevis av problemer og konsekvenser. Det vil muligens ta nye fem-seks år før de virkelig ønsker å komme alkoholismen til livs, men heller ikke da er dette ønsket stort nok. Det at andre har sett det lenge, til og med ymtet om at personen har et drikkemønster som skaper uro og usikkerhet blant personer som de er glade i hjelper, for det er bare èn person som kan hjelpe, den avhengige selv.

Alkoholikeren drikker sjelden fysisk hver dag, selv om hjernen gjør i all sin planlegging og tilrettelegging for neste runde. Det er ikke før på slutten av nedoverbakken, når kroppen simpelthen ikke klarer seg uten alkoholen, men ikke vil overleve stort lenger med den heller, at det er et daglig alkoholinntak. Hjernen «klarer ikke å fungere» uten, den tror etter alle gjentagelser at slik skal det være, og selv om personen vil prøve å slutte, så gir den etter for hjernens krav. Abstinenssmertene, angsten og frykten for det ukjente blir for sterk. Hjernen trenger lang tids endring og vedvarende repetisjon av denne endringen, altså at den ikke blir tilført «belønning» i form av alkohol, for å forstå at den ikke behøver denne type rus, og suget etter alkohol avtar. Med jevne mellomrom, slik cirka hver tredje måned vil hormoner i kroppen lure på om det ikke hadde vært på tide med litt påfyll av alkohol. Om man ikke har kunnskap til å vite nettopp dette, er det mange som faller for fristelsen. Selv om man ramler, til og med flere ganger, er det viktig å ikke gi opp, men reise seg igjen og fortsette veien opp. Tilegnelse av andres kunnskap og erfaring bidrar til å forenkle tilfriskningen og nykterheten.

Alkoholikere normaliserer og skyver problemene foran seg som en plog. De er som blinde og døve fanger med kjettingen hengende etter seg – de drar den tunge, raslende lenken med seg hvor hen de lister seg av gårde.  De tror ingen legge merke til dem. De som sier ifra blir møtt med sinne. Ingen konfrontasjoner nytter. «Ikke ødelegg festen min»! Gjentatte unnskyldninger, bortforklaringer, selvhevdelse, selvmedlidenhet, egoisme og angsten for å miste fotfestet, som de allerede for lenge siden mistet, men ikke orker å hverken se eller høre. «Gå på rommet ditt å lek eller gå og legg deg for jeg orker ikke gnålet ditt». Selv de pårørende begynner etter hvert også å overse og skyve problemet bort og kommer selv med unnskyldninger. «Hun drikker bare i perioder eller i morgen er alt bra». Hva for noe! Ingen drikker i perioder. Periodedrankeren eksisterer ikke, for selv om flasken står urørt i noen uker «drikker» hjernen, den er alltid aktiv selv når kroppen hviler og er promillefri. Og de som tier går alltid på ank og venter; når skjer neste utbrudd?  Alkoholikerens personlighetsforandring har allerede skjedd lenger før glasset heves.

Dessverre er det ikke mye de pårørende kan gjøre med de som forsvarer sin drikking. Ja, de kommer til å drikke denne julen også, og nok en gang vil de svikte og gjøre klumpen i magen din større. Jeg vet det kan være vanskelig å være «glad» i en person som drikker. Ikke i selve personen, men den alkoholiserte personligheten. Jeg vet, for jeg har selv vært den som drakk, at alkoholikere, og kanskje mest foreldre som drikker, de skammer seg, har massevis av skyldfølelse og ønsker egentlig ikke å ødelegge familiehyggen denne gangen. Dessverre går det sjelden som de ønsker og har planer om, at denne gangen skal de ikke drikke så mye og oppføre seg fint. Personer rundt, de som selv ikke har et rusproblem og alkoholutfordringer bør derfor konsentrere seg om barna og ikke være så opptatt av at moren søler rødvin på juleduken. Du som ikke er avhengig kan vel la akevitten stå!

Det er bare å akseptere og prøve å forstå det faktum at du som mor, far, søster, datter, sønn, kjæreste, ektefelle, venn eller besteforelder ikke kan hjelpe. Tenk deg at noen sier til deg: «Du skal kle deg naken å gå ut i vinterkulda akkurat nå»! Ville du gjort det? Ikke det nei. Bry deg heller om ett av de cirka 90000 registrerte barna som akkurat nå går og kvier seg og er syk av utmatte ved tanken på hvordan denne julen blir…