… for at julefreden skal senke seg!
For fire år, åtte måneder og tjueto dager siden tok jeg mitt siste vinglass. Det var av fargen rød, og jeg tror faktisk ikke at jeg drakk av glass en gang…
Jeg har regnet på det, egentlig ikke så vanskelig, for det har slått til ved juletider siden, omtrent på dagen hver tredje måned for å være eksakt. Syklusen – det limbiske systemet har slått til igjen og de biokjemiske reaksjonene herjer i kroppen og hodet. Det startet i går hvor nervene var på høykant. Hver minste ting irriterte meg, og den det gikk utover var min samboer. Siste gang han fikk skikkelige overhalinger for å ha sagt eller gjort noe «galt» var den syttende september.
Åhh, du kan ikke sette den der! Jeg farer opp i sinne og irettesetter min samboer for noe så bagatellmessig som at han har flyttet på en pose med julegaver. Det forstyrret tankegangen min, lager kaos i hjernebarken. Jeg klarer ikke tenke klart. Slike småting blir til store, kaotiske problemer fordi systemene i hodet mitt kommer i uorden ved den minste rokkering av mine oppsatte planer. Jeg følger ikke tritt med hva som skjer rundt meg, eller rettere sagt inni meg. Blir frustrert over alt og alle, i dette tilfellet mannen min, og det er jo som oftest han som får gjennomgå. Men mest er det meg selv jeg er frustrert over, for jeg aner hva som er i gjæret. Ønsker overhodet ikke å fremtre som denne furien av et kvinnemenneske, en kjeftesmelle av et hespetre. Jeg er en kjernereaktor som er i ferd med å få et ukontrollert utbrudd. Det spruter ild ut av munnen min.
Kan du ikke for en gang skyld høre etter hva jeg sier – dette har jeg fortalt mange ganger! Hører stemmen min buldre og kjenner på en måte at dette blir feil, men klarer likevel ikke å holde det inni meg. Ukvemsordene. Reaksjonen er et faktum og jeg ber om forlatelse. Likevel, kort tid etter er jeg tilbake i samme sporet – falt i samme gruven. Humøret svinger som en pendel – fra ukontrollert sinneutbrudd til ukontrollert latter. En reaktor ute av kontroll. Hold avstand!
Når disse sen-abstinensene kommer tilbake fungerer ingen ting som det skal, selv om dette er helt normalt. Hormonene spiller meg et puss, noe som hadde skjedd om jeg ikke hadde hatt et tidligere alkoholproblem også. Lidelsen bare forsterker hormonsvingningene. Immunforsvaret er nedsatt i denne perioden og jeg er mer utsatt og mottagelig for «basilusker». Kjenner det på allmenntilstanden. Punkter på kroppen, spesielt i øvre ryggregion rundt «englevingene» mine, som tilhører sentrale indre organer, kjennes ømme og vonde ut. Som om jeg har influensa slik kroppen verker, men det er den lammende angsten… Hodet er tungt, pulsen og hjertet slår med raskere frekvens. Jeg er mistenksom, usikker, trett og sliten. Jeg er overfølsom. Ikke kom meg for nær! Ikke fornærm meg!
Som skrevet startet det i går, eller jeg ble oppmerksom på det i natt og la to og to sammen. Disse siste to-tre dagene har jeg vært overfølsom og reagert irrasjonelt. Sist natt fortonet seg urovekkende. Tankestrømmer. Jeg kjente på at angsten bredte seg i det jeg lagde meg bilder av situasjoner som jeg føler jeg ikke vil ha kontroll over. Jeg får på en måte forminsket tro på meg selv og vikler meg inn i tankebaner, som i natt omhandlet det at jeg ikke hadde noen tro på at jeg ville klare å sette flere NADA-nåler. Absurd, men likevel tankene var høyst reelle. Det spinner rundt i topplokket og jeg blir redd. Redd meg selv og mine følelser. Jeg måtte opp av sengen. Tuslet noen runder rundt i stua for å bryte tankespinnet – tanker på at jeg ikke vil ha disse negative følelsene. Jeg klarer omsider å roe meg ned tilstrekkelig nok til å finne tilbake til puta. Men nei da, det var ikke over. Det raste fortsatt en krig inni meg. Overømfintlig overfor alt som stresset meg, og akkurat da var det denne tanken på å mislykkes – nok en gang… Når jeg omsider sovner glir jeg inn i en marerittlignende drøm, som omhandler fest, fyll og fanteri. Utslitt våkner jeg av vekkerklokken. Det var bare en drøm – phu!
——-
Personers væremåter skaper situasjoner som går imot mine planer, slik jeg har sett for meg at det skulle bli. Jeg går på høygir det ene minuttet og er på tomgang det neste. Svetter og pulsen flyr i alle retninger. Jeg vet hva jeg vil gjøre, hva jeg behøver å gjøre, men kommer liksom ingen vei – kommer ikke i gang igjen etter at jeg satte giret i revers. Kvelte motoren om og om igjen. Et fullstendig kaos. Vil ikke samarbeide – ingenting vil seg.
Utålmodig og rastløs åpner jeg julekakeboksen for å finne meg noen krumkaker til kaffen. Ups! Der gikk den i gulvet, klumsete som jeg er. Var vel ikke bedre å vente når jeg ikke har helt styringen over kroppsbevegelsene. Jeg klarer ikke koordinere, «snubler» og famler i blinde. Det jeg gjorde for et par minutter siden er glemt siden hjernen ikke fungerer, den motarbeider meg, men det å knuse noen julekaker vil jeg helst også bare glemme…
Ja, jeg har gått som i en tåke, levd «utenpå» meg selv. Jeg vet heldig vis hva som skjer og at jeg under disse omstendighetene er sårbar og bør holde meg langt unna triggerområder og stressituasjoner. Hadde det vært på et annet tidspunkt i min tilfriskning, hvor jeg ikke hadde hatt denne kunnskapen om sen-abstinenser, så kunne jeg blitt et lett bytte for kong alkohol. Men jeg kjenner gangen, og jeg vet jeg trenger å finne roen. Det hjelper å snakke om det, forklare og dermed også hjelpe de rundt meg til å prøve å unngå å lage krøll i hodet mitt. Bare la meg være i fred for en stund. Denne «krigen» som raser inni meg er det bare jeg selv som kan holde i sjakk, korrigere og stilne, men andre kan være behjelpelige med «å holde avstand». Nå begynner sinnsroen å finne tilbake til plassen sin. De rundt skal være glad for at jeg har lært dette om senvirkninger, hormonsvingninger og syklusen som gjentar seg hver tredje måned. Og det de vet, har de godt av…
Jeg håper julefreden senker seg inni meg slik at vi to får fred, alle får – for en stund vertfall…
Det er fjerde søndag i advent… Den krigen som har rast i meg er bare en liten promille i forhold til hva som skjer rundt i verden…
Vi tenner fire lys i kveld og lar dem brenne ned
For lengsel, glede, håp og fred,
men mest allikevel for fredpå denne lille jord,
hvor menneskene bor
(Inger Hagerup)
Tiden etter - hvordan takle hverdagen som tørrlagt alkoholiker 